Ansvar ovenfor våre foreldre?

[Gjest]

Mine foreldre ymter av og til frempå om muligheten for å eie generasjonsbolig i lag. Må innrømme at det er en veldig lite fristende tanke...men hva er riktig? De blir jo eldre, og vi barna har vel en plikt til å ta vare på dem? Eller? Hva har dere tenkt om disse spørsmålene? Hva hvis din mor eller far blir enke(mann) tidlig? Har dere tenkt på hvordan dere vil håndtere dette?

[Gjest Sekretøsa]

Nå er ikke min mor og far gift, og har heller aldri vært det, men nei, jeg tenker ikke over det.

Jeg ville nok ikke hatt henne i hus med meg, og jeg vet hun ikke ville vært i hus her, MEN, jeg ville jo gjort mitt ytterste for og ivareta hennes interesser, så absolutt!

Jeg jobber med eldre, og ser hvordan de pårørende sliter i forhold til dette med og hele tiden skulle føle et ansvar ovenfor foreldrene, selv om de bare mener godt, og gjerne vil ta vare på de.

 

[Gjest]

Med min far, nei jeg tror ikke det. Men den dagen han er så gammel at han kunne trenge at jeg "tar vare på ham" (utover hva jeg alt har gjort og gjør) så er jeg selv en eldre dame.

 

Men min mann og jeg har snakket om det i forbindelse med mine besteforeldre som er hhv 78 og 75 år. De begynner virkelig å bli gamle og det er ikke mange år før de kan trenge litt hjelp i hverdagen. Og i dag sitter de med eneolig og stor tomt.

Genarasjonsbolig med egen leilighet til både dem og min bror ville langt fra vært uaktuelt. (vi har faktisk alt kikket, men det er så innihampen dyrt)

 

[Dronningen!]

Jeg mistet pappa for snart 6 år siden og da var mamma 52 år gammel. Vi hjalp henne så godt vi kunne men det ville aldri falt meg inn å flytte inn i generasjonsbolig med henne.

 

Det er mange andre ting man kan gjøre enn å flytte inn i samme bolig...

 

* Flytte de nærmere der du bor.

* Handle en gang i uken for de.

* Bidra med hjelp i oppussing/ vedlikehold og andre prekære ting.

* Besøke de og innvolvere seg i livet deres.....

 

Tror nok mange som flytter inn i generasjonsbolig sammen går på en smell som kan gjøre vondt værre enn å være en positiv greie i livet vårt.

 

OG det skal heller ikke stikkes under en stol at foreldrene våre også skal ha et privatliv:o)

[___]

Vi har snakket litt om sånne ting og jeg har sakt ifra om at jeg ikke vil ha den "jobben". Har ikke dårlig samvittigghet for det. Forldrene nine bor rett i nærheten og har selvfølgelig satt tilside en del penger som de planlegger å bruke på pleie i alderdommen. Det e mye bedre enn at jeg skal gjøre det.

[Gjest]

Tenkte ikke nødvendigvis bare på generasjonsbolig, men ansvar generelt. Har f.eks ei venninne: Hun og mannen kommer begge fra det samme mindre stedet i distriktsnorge- de har bosatt seg i en stor by ca 6 timer unna-kun bil som er aktuelt. Hennes foreldre har sagt rett ut at de snes at de bør flytte til hjemstedet for sine foreldres skyld...

[Gjest]

...prøver igjen: Hennes foreldre har sagt rett ut at de synes at min venninne med mann og barn, bør flytte tilbake til hjemstedet sitt for sine foreldres skyld.

[Alba44]

Kunne gjerne tenkt meg å bo i generasjonsbolig med mamma og pappa, jeg, men det er ikke så aktuelt i og med at vi bor i ulike byer.

 

Jeg er så ofte jeg kan hos mine foreldre og hjelper til så godt jeg kan( pga sykdom). Vet at ingen av dem hadde forventet at jeg skulle flytte "hjem" som foreldrene til din venninne.

[prekæs]

Det skulle vært en lov mot å dele bolig med foreldre/svigerforeldre:) Kjenner til noen som har endt opp som hushjelp og sykepleiere på 24 timers vakt. Og flytter man i tilligg inn i deres hus er faren stor for at de setter dere i gang på alt som trengs å gjøres. For "du skal jo være takknemlig for at du er så heldig å ha barnepike i huset og har sluppet billig unna" Den holdningen er det lett at søsken/svigersøsken også får. "dere som bor så nær ordner det" En ting er å hjelpe til. det gjør man jo, men er du klar for å stille på øyeblikkelig varsel?

[___]

Hvis foreldrene vil bo nærmere barn og barnebarn få de flytte selv. Ingen bør skaffe seg barn for å få noen til å ta seg av dem når de blir gammle.

[Gjest mphs]

Har ikke tenkt så mye på det før nå, men mine foreldre bor langt unna oss og jeg kan ikke tenke meg å bo i generasjonsbolig med svigerforeldrene.

Ser egnetlig ingen grunn for at vi må det for de bodde heler ikke sammen med sine foreldre.

[___]

Desuten er det jo ikke sikkert di mann ville likt å dele hus med sine svigerforeldre.

[Gjest]

Hadde sagt ja om det var mine foreldre. De har sine egne interesser og venner, også seperat fra hverandre. Tror det kan gå på bekostning av mitt og mamma sitt nære forhold, men for barna hadde det vært svært godt. Har selv hatt en syk bestemor hos oss i flere år. Har lært mye som barn av det. Helt utenkelig for meg at jeg ikke skulle ta vare på mine foreldre når de blir syke, men de er veldig opptatt av at vi barna ikke skal det og ordner seg i alle bauer og kanter.

 

 

 

[Gjest]

Enig med veldig mye av dette her. Men la meg ta enda et eksempel: Min mann har to bestemødre i live. de er begge svært gamle. Det er ikke plass på hjem til noen av dem. De har vært enker lenge. De fleste av vennene deres lever heller ikke lenger. De har svært begrenset aksjonsradius.

Heldigvis for disse to damene, så har de begge to barn som bor i samme område som dem selv!

Hvis dette var slik en av dine foreldre endte opp- er det da greit for deg at du bor laangt unna? Når du vet at de er ensomme og kanskje redde? Det er ingen andre av dine søsken i nærheten heller...og du reiser hjem så ofte du kan , men face it, det er da ikke så himla ofte?

Hva ville dere gjort?

[___]

Hva om det var dine svigerforeldre? Jeg kjenner svert få som ikke på sikt får problemer med å dele hus med sine svigerforeldre.

[___]

Jeg ville ikke flyttet. Om det var ensomheten som var problemet kunne de ha flyttet nærmere fammilien, men jeg hadde fortsatt ikke ansett det som mit problem.

Når det gjelder det med plass på et hjem, så får de i hver tall ikke plass hvis fammilien stiller opp. Er de alene og ikke klarer seg selv er det en sjanse. Om det er krise får fammilien ta dem med på sykhuset eller til et hjem og reise. Det kan hjelpe.

Jeg har ganske stor tro på at folk kan få nye venner og at man ma jobbe for å beholde de vennene man har. Jeg har for eksempel svigerforeldre som har prioritert å reise veldig mye. De har derfor mistet mye av kontakten med sine naboer og gammle venner. Nå beggynner helsen så smått å skrant. Reisingen er ikke så fristende lengre og pengebingen begynner å bli mer slunken. Det er faktisk deres egen skyld. Vi kommer ikke til å flytte dit for at de skal få det bedre de neste årene.

[Gjest]

Nei, det hadde ikke vært mulig. For min samboer sin skyld må vi holde litt avstand. Kjenner to som bor ved siden av sine svigerforeldre, og det går bra.

 

Kloke huer i hvert hus, og ikke noe svigermonster som legger seg oppi alt

 

Vet det hadde fungert med mine foreldre, og at samboeren min hadde satt stor pris på å ha pappa i nærheten. De to trenger litt hverandre.

 

 

[Gjest]

En ting er hva våre foreldre burde ha gjort for å sikre seg og sin alderdom. Skulle gjerne ønsket at mine foreldre gjorde noen grep der nå, men hvis de nå ikke gjør det (hva nå "det" enn er i de enkelte tilfellene) og de sitter der ensomme og forlatte, så er det greit å bare tenke: dere får skylde dere selv...

[___]

Ja, det synes jeg faktisk man må kunne. Det høres sikkert stygt ut, men det å forberede sin egen alderdom er en av de tingene man må forvente av voksne folk. Det blir på samme måte som at noen betaler inn til en forsikkring, andre velger å bruke de pengene her og nå. Da kan de ikke samtidig forvente å få noen utbetaling senere.

Det jeg synes barn burde gjøre er å snakke med sine foreldre om disse tingene i god tid. Foreldrene bør forvente av sine barn at de spiller med åpne kort og sier ifra at de ikke ønsker å ta seg av sine foreldre ol. Noen foreldre tror kansje de gjør barna sine en tjeneste ved å overføre mye penger til barna i forbindelse med husbygging ol. Da må barna være voksne nok til å si ifra at de bare vil ha pengene dersom foreldrene likevel har nok til egen alderdom ol.

[Regnbuens barn™ .]

Det er veldig vestlig kultur å ikke pleie foreldrene eller andre familiemedlemmer når de blir eldre eller syke.

 

Jeg har en mor som selv er fra asia, og har vokst opp med at hun viser stor omsorg både for sine egne og pappas familie(pappa er norsk), hun har pleiet, stelt og virkelig gjort sitt ytterste for å hjelpe til, og jeg ser det som en selvfølge at vi kommer til å pleie/passe på dem når de blir eldre og, heldigvis kommer mannen min fra en familie som nesten er like på det området og han er helt enig med meg.

 

Jeg ønsker meg gjerne en generasjonsbolig som vi kan dele med familien, men vi har et veldig tett forhold med familiene.

 

 

[Gjest]

Det hadde jeg aldri klart. Som man reder, så ligger man...neeei, det blir for kaldt for meg. Familie er de , okke som!

[mam <3]

Jeg tenker mye på dette, og grur meg enormt til dagen der de ikke "klarer seg selv" kommer. Akkurat nå bor jeg i vestfold imens de bor i Nord Norge, helt opp mot Troms. Der blir de nok resten av sitt liv. Er rimelig sikker på at jeg blir å flytte "hjem" igjen når de trenger meg. Det fortjener de. Jeg elsker foreldrene mine og vil gjøre alt for å gjengjelde all omsorg og trygghet de har gitt meg.

Tror mine to søstre også tenker likt som meg.

Pappa og hans 4 søsken har gjort en enorm innsats for "ho mor" nå som hun har blitt gammel og grå, tror det er mye med på å holde "gamla" oppe å gå fremdels med sine snart 90 år.

[___]

Det høres sikkert kaldt ut, og jeg vet at det er veldig "vestlig", men jeg har sett hvor slitsomt det blir når folk blir gammle og pleietrengende. Jeg vet at jeg ikke vil takle serlig godt å skifte bleie på mine foreldre, hjelpe dem i seng, svare på samme spørsmål for hundrete gang når de blir demente osv.

Det betyr jo ikke at jeg ikke vil ha kontakt med dem, men at det også skal være på mine premisser. Generasjonsbolig kan sikkrt fungere fint for noen så lenge de eldre er selvhjulpne eller bare trenger litt hjelp.

[Gjest]

Jeg ser både fordeler og noen ulemper ved generasjons familie livet, Er vokst opp i et slikt hjem. Jeg synes det til en viss grad er nettopp vi barna som skal sørge for at våre foreldre får en så god og verdig alderdom som mulig når de kansje blir så gamle og syke at de selv ikke kan "snakke for seg". Om man bor i samme hus som dem eller sørger for at de får all de hjelpen de trenger på annet vis får være op til hver enkelt, men slik samfunnet er i dag så viser det tydelig at de som har engasjerte pårørende er de som får de beste tilbudene og den beste pleien.

 

Jeg komer fra en svært sammensveiset familie, foreldrene våre gir oss hjelp til det vi måtte trenge nå: Barnepass, noen ekstra hender og kunskap når vi driver og pusser opp..osv...skulle fanden ta meg bare mangle at ikke vi skal sørge for at de skal få det godt senere også. Jeg kommer ikke ti "sette bort" mamman min på gangen eller et bad på et sliten sykehjem...for mamma er kun det beste godt nok! Om jeg så skal stelle henne selv når den dagen kommer! Jeg var med på å stelle farmor før hun døde slik at hun fikk feire jul med oss. Ingen problem med det.

 

 

[Northernlights]

Jeg har bodd sammen med svigerforeldre (to ganger).

En gang gjorde vi om 1.etg til sokkelleilighet til svigerforeldrene mine i Norge,og det gikk kjempeflott.

Men det kommer selvsagt an på hvilket forhold man har til sine svigerforeldre.

 

Nå bor svigerfaren min her, og vi er "one big happy family", faktisk.

Svigermor døde 2.juledag,og jeg så først mørkt på dette her med at han skulle bo sammen med oss, men det går over all forventing.

Han klarer ikke være alene enda...så det er mulig det bare er for ei stund, men han kan være så lenge han ønsker for min del, eller så lenge han klarer ta vare på seg selv.