Moderne familie

[Anonym bruker]

Vi er en såkalt moderne familie... Både jeg og min mann har to barn hver fra tidligere forhold, og nå venter vi et vårt, et kjærlighetsbarn!!!

 

Vi er veldig glade og vi har virkelig veid mye for og i mot, så vi er klare!

 

Men ikke uventet var dette ikke godt nytt for det eldste av våre tidligere barn (12 år). Jeg tror så gjerne at det går seg til utover i svangerskapet, og ikke minst når nurket kommer med all sin sjarm, men jeg synes det er trist at 12åringen ser så mørkt på det nå.

 

Noen med tilsvarende erfaringer (og forhåpentlig en lykkelig utgang)?? Hadde vært hyggelig med en oppmuntring.

[Gjest]

Hei!

 

Jeg har ikke sammer erfaring som deg, men tenkte likevel at jeg ville svare på ditt hjertesukk.

 

Det er kanskje ikke så rart at et barn i den aktuelle alderen (12 år) reagerer noe negativt i situasjoner som dette. Mange følelser kan surre rundt og rundt, og sjalusi ("Kommer babyen til å få all oppmerksomhet og mesteparten av mammas/pappas kjærlighet fra nå av..?"), engstelse for det ukjente (nytt familiemedlem = på mange måter en ny hverdag for alle sammen), og til og med vemmelse/forlegenhet for at babyen mest sannsynlig har blitt unnfanget på "naturlig vis", det vil si at du og pappaen har hatt fysisk samkvem, kan kaste skygger for mer positive tanker.

 

 

Som du selv sier: Dette er trolig noe som vil gå over med tiden. Gi 12-åringen mye omsorg og tid, og la ham/henne stille spørsmål etter hvert som han/hun finner det naturlig.

 

 

Lykke til :-)

[mamma tiL 1stor+2små]

Hei

 

selv fikk jeg en jente da jeg var 20 år,hun var ikke planlagt,gikk på p-pillen men ble alikevell gravid,og jeg har alltid vært i mot abort,så det var ikke noe alternativ,selv om jeg var på god vei ut av forholde da. Etter det har jeg ikke truffet den rette mannen,før for noen år siden. Vi ønsket begge å ha barn sammen. Jeg ble gravid og skulle fortelle dette til mlin datter som da var 16 år. Dette ble,som forventet,ikke godt mottatt. Hun kom med alt mulig og skjente og smelte i lange tider og kalte den lille gullgutten for drittunge. Jeg overhørte munnbruken hennes,tenkte at dette var noe hun bare måtte få ut. Etter et siste skikkelig utbrudd,snudde ting seg plutselig.Hun fortalte meg om salg på barneklær og babyutstyr og begynte å snakke om at hun gledet seg til å bli storesøster. Hun sa også at hun hadde lyst til å bli med på fødselen,noe det desverre ikke ble noe av,av forskjellige grunner.

 

Hun er i dag en stolt storesøster til gullgutten,men hun er ikke helt begreistret for at der er en til på vei.Etter slik jeg har forstått det,er hun redd for at de to,skal få et tettere forhold,enn det hun vil ha til dem,da er det viktig å prate med henne om hva hun kan gjøre,at det er viktig at hun følger opp rollen som storesøster osv. Har tro på at dette vil gå godt jeg.

 

Håper jeg svarte på det du lurte på.

 

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Ville bare si takk for at du delt erfaringen din med meg!

 

Hvor mange barn jeg skal ha er det jo bare jeg som bestemmer, og de som kom først må på en måte bare finne seg en måte å leve med det på. Men det betyr ikke at de er alene om å takle det. Vi skal støtte og prate og vise i praksis at man får en ny konto med kjærlighet for hvert barn man får. Derfor vil ikke et nytt barn true de som alleredeer her.

 

Skjønner jo at det har gått seg til for deres del, siden dere nå er i gang igjen.

 

Lykke til, og takk igjen!!!