18 år og vil ha baby

[Mathilde18]

Hei!

 

jeg er en jente på 18 år, og jeg er blitt så fryktelig babysyk, tenker på det hele tiden, går og ser på babyutstyr i butikker, og smiler og blir glad hver gang jeg ser en søt liten baby.

 

jeg har en kjæreste på 19 år, han går i læra, som tømrer, imens jeg er feridg på videregående nå til våren..

vi har vært sammen i 2 år nå, og har det supert sammen.

 

jeg vil bli gravid når jeg er 19 år..

jeg er ganske så skolelei nå, så har ikke planer om å gå rett på studier uansett,,

 

er det unormalt sånn som jeg føler det?

vet det er tidlig..

[Gjest]

hehe nei du er nok ikke unormal.. du høres akkurat ut som meg om mine tanker for ett år siden. og nå er jeg 19 og ett halvt, og gravid med førstemann:)

 

ca 90% av mine venninner begynte å bli babysyke når vi var rundt 18 og til nå.. tror det er ganske normalt at jenter begynner å kjenne at det rasler litt i eggstokkene på denne tiden;) er jo mange som bare lar det bli med en tanke, mens noen velger å få barn i ung alder. om ting er like fint og dere begge har lyst om ett års tid, hvorfor ikke?

 

lykke til, du er ikke unormal iallfall!

[Totetteskatter + baby 2015]

hei!

 

alle har perioder der de er mer babysyk enn andre perioder.. jeg har selv vært der! blir opphengt i alt som har med baby å gjøre.. Er selv 21 år nå og er gravid med førstemann, IKKE planlagt! men valgte å beholde fordi vi har grei økonomi, godt parforhold, ferdig med å feste osv..

 

Det er viktig å tenke på at å få barn er et stort ansvar. Jeg personlig synest at det er viktig at parforholdet til faren er godt og stabilt, at dere har et stabilt boforhold, og ikke minst (ja, penger er ikke alt) men økonomi er viktig. Det er dyrt med et lite nurk, og det blir ikke billigere jo eldre en blir. Ikke meningen at alt skal virke negativt med å få baby tidlig, men livet blir snudd på hodet.. For all del, kan godt være dere klarer det helt fint!

 

Syns dere bør snakke og regne på økonomien sammen nøye før dere planlegger barn sammen:) Er dere klar for det er det ingen som stopper dere:)

 

ønsker deg hvertfall lykke til!

[Mathilde18]

Takk, det var deilig å høre gitt!

at andre også tenker sånn

gud så heldig du er jeg vil hoppe fram i tid, og være der du er nå

 

er du langt på vei?

 

 

 

[Englemamma08-spire12-10]

jeg er 18 og vi prøvde og få barn da var jeg ikke fylt 18 år enda.. blir 19 nå om noen mnd og skal ha en liten baby i midten av september :-)

 

Lurte også veldig på om det var normalt og begynne og prøve og bli gravid som 18 - 19 åring, men har fått forståelse av at det er mer normalt enn man tror.

 

Her har vi et meget stabilt forrhold, har vært sammen i snart 3 år og forlova i snart 2..

nylig kjøpt hus sammen og er i jobb begge to.. økonomien er ikke den beste, men vi har nok til og ta oss av en unge og mer enn det :-)

 

det viktigste er at man føler seg klar til deg og at begge vil :-)

[Gjest]

bare vent, det går fort skal du se jeg er 11 uker på vei, og har termin sålangt på 20års dagen min

[ca lykkelig]

Heia.

Har vært inne å lest på BiM nå i noen uker, og for meg ser det ut til at veldig mange unge damer er planlagt gravid. Det hadde jeg i utgangspunktet ikke trodd.

 

Selv er jeg nå 36 år, og har vært sammen med mannen min siden jeg var 20. Jeg tok førskolelærerutdannelsen midt i 20 -årene, og er svært glad i barn! I perioder var nok også jeg bansyk tidlig i 20 - årene, men da lånte jeg tantebarn eller venninners barn en kveld eller ei hel helg. Ofte fant jeg da ut at det var veldig greit å låne, for så å levere de tilbake når jeg hadde fått dekket mitt "behov" : ) Ved å låne fikk jeg jo mange erfaringer, både de positive og de negative.

 

De første årene av vårt samliv brukte vi til å gjøre det vi hadde lyst til uten barn. Reise litt, feste, utdannelse osv. Er fullstedig klar over at et barn ikke hindrer en til både utdannelse og reise, men det krever mer av en. Noe må en ofre.

 

I dag har jeg to gutter på 4 og 7 år. Tenker ofte på det nå om det var riktig tidspunkt vi valgte å få barn på. Er glad jeg ikke valgte å få barn tidlig (20 år), men å få førstemann som 29 åring var kanskje litt i seneste laget....... En bør kanskje også tenke over hvor mange barn en ønsker seg, og hva en ønsker for sine barn. Føler selv at tiden renner litt i fra meg nå, hvis jeg skal ha et tredje barn.

 

Dette var noen av mine tanker.

Lykke til.

[Gjest]

Hei!

 

Jeg er også 18, blir 19 i juni og er i et godt stabilt forhold som vi til høsten kan feira har vart i 5 år Til sommeren skal vi flytte sammen, noe vi gleder oss masse til! Hoss oss var det faktisk ikke jeg som viste seg å være den mest babysyke, men hann. Han ringte meg en gang han var ute på byen og la ut om hvor mye han ville at vi skulle få et barn sammen. Jeg fniste litt for meg selv, og sa så til ham at dette kommer du ikke til å kunne gjenta i morgen, i edru tilstand. Men pigede så var det ikke bare "fudlesnakk". Jeg som var så overbevist.. Neida, denne karen var så klar for et barn som det gikk an å bli, noe som selvfølgelig ikke var noe nedtur for meg, da dette var et ønske som egentlig brente inni meg også. Jeg sa alltid til meg selv før at jeg ikke ville ha barn før jeg var 20, altså vi kunne starte prøvinga etter jeg hadde fullt 19, men vi klarer rett og slett ikke å vente. Ønske er for sterkt. Og når vi vet vi klarer det, så hvorfor ikke?

 

Så denne månden, mer nøyaktig den 10., så startet vi prøvinga. Nå går jeg bare rundt og håper på at testen som jeg kommer til å ta den 31., vil være positiv

 

Både gutter og jenter kan bli litt (eller mye) babysyke etter hvert som de blir mer moden, så du er verfall ikke unormal

 

 

 

[Pixxi]

Jeg er 18 mn blir 19 i juni:) å æg e åsså babysjuk:) æg å typen har vært ilag i over 5 år nå å vi vil så gjærne ha baby nå æg føl akkurat d samme såm dæg, så d ekje unormalt:) D e aldri førr tili vest mann e innstilt på å få baby nu. Æg å sambo held på å prøva nu:) kvær gång æg e i byen, så går æg allti i en babybutikk å kjika på klea å vogne:D

 

Husk: d e mange såm føl d du føl nu:)

 

 

 

Klæm:)

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

ville ha venta til dere var ferdig med studier og hadde fast jobb (= tror ikke man kan bestemme helt alder når man vil bli gravid. har alltis sagt jeg vil ha barn når jeg er 18-19 men nå er jeg 21 og venter en liten baby i september og jeg for min del, er glad jeg venta. har vokst ganske masse på disse årene (=

[lille spira]

Ikke unormalt og ha lyst på barn så tidlig! Jeg har hatt lyst på en liten en siden jeg var 14-15. Nå er jeg 20.

Kjæresten min gjennom fem år og jeg hadde bestemt oss for og vente til vi begge var ferdig med utdannelse. Vi er begge ferdig med læretida før høsten, men jeg hadde bestemt meg for og ta en BA. Så om tre-fire år, når jeg hadde jobba nok til og få svangerskapspermisjon skule vi begynne g prøve. Så, etter påske viste det seg at jeg allerede er blitt gravid. På p-piller, har vært endel oppkast/diare syk siden jul, og det er nok det som har gjort at p-pillene ikke har hatt den virkningen de skulle.

 

Nå, etter sjokket har gått over er det helt i orden. Og det er jo ingen tvil om at den lille er veldig ønsket. Men innimellom så kan jeg ikke for at jeg tenker at det ville passet bedre om noen år. Når økonomien har blitt bedre, oh huset har blitt mer nedbetalt, og skolen var ferdiggjort.

Man vokser mye på få år, og jeg er klart mer klar for morsrollen nå enn for bare to år siden. Og jeg vet jo at vi kommer til og klare oss helt utmerket!!

 

Lykke til. Og husk - dette lille barnet er ingen leke du kan ha det moro med noen mnd til du blir lei. Det er en forpliktelse for livet!!

Alle som vet hva de går til, og som er villige til og gjøre andre prioriteringer enn tidligere har veldig gode forutsetnigner til og bli de beste foreldre

[Clemencia]

Hei

 

Dette var jo egentlig et veldig gammelt innlegg, men fins jo mange unge babysyke rundt omkring så!

 

Tror d du beskriver er normalt, og utrolig mange andre som føler på d samme, selv om vi ikke snakker så mye om d. Jeg selv er snart 20 år, og har hatt en ekstrem (ja, vi snakker ekstrem) "lengsel" etter baby nå i 2 år. Klarer nesten ikke tenke på noe annet. Har alltid hatt lyst på baby, og vært klar over at jeg skal ha meg baby, men når jeg ble litt eldre. Men mange har jo sagt at jeg kommer til å bli den første i venninnegjengen til å få barn, så d sier jo noe..

 

Men først og fremst gjelder d å ha realistiske forventninger til hva glede/bekymringer et barn vil gi. For d er ikke bare leking og kosing hele dagen lang, ihvertfall ikke for alle.

Nå vet ikke jeg hvilke erfaringer du har med barn, om du har tanteunger, yngre søsken, har jobbet med små barn el. Men er sikkert lurt å "låne" et lite barn en stund, og se om trangen til å få barn avtar da. Selv har jeg prøvd dette, og ble myye mer babysyk, til tross for at babyen var ekstremt plaget av kolikk og fikk ikke sove mer enn èn time i strekk. Jeg skal looove dere at å ha kolikk-barn er mye mer slitsomt enn dere tror! Og jeg fikk selvfølgelig bare en "smaksprøve", for d er jo tross alt mammaen og pappaen som virkelig får kjenne dette på kroppen. Men uansett.. jeg ble bare mer babysyk, og har prøvd mye for å bli kvitt denne lysten på barn.

 

Økonomi er ikke d absolutt viktigeste, men man trenger likevel penger for å overleve i dette landet! Og å planlegge barn uten å eie nåla i veggen, er jo muligens litt småtenkt (beklager om jeg sårer noen ved dette). Men på den andre siden trenger vi ikke tjene 1 mill hver i året heller for å fø en unge, og heller ikke alt mulig dyrt, fancy-stuff som ikke er supernødvendig. Et barn trenger mat, en plass å sove +tilbehør som dyne ol., klær til å holde varmen i, en mamma og pappa som bryr seg, bolig der h*n er trygg, og noen leker som h*n etterhvert vil få glede av og selvfølgelig en vogn og litt annet som jeg sikkert har glemt. Jeg er av den oppfatning at d viktigeste for en nyfødt baby er kjærlighet og omsorg, men dette betyr ikke at h*n ikke trenger noe annet. En baby krever mye, egentlig d meste av din oppmerksomhet og tid, og du får plutselig mer utgifter enn tidligere. For mange er d vanskelig å takle at du ikke får like mye "kvalitetstid" med kjæresten/mannen, og heller ikke med dine gamle venner.

 

Uansett, jeg mener d å få barn er d viktigeste i livet, og jeg synes d er viktig å tenke godt gjennom hvordan dette påviker deg og livet ditt.

 

PS: Dette innlegget er myntet på vi (ja - jeg skriver vi, fordi jeg er en ung prøver jeg også) unge som prøver på en baby, og ikke de som blir gravide ved heldige uhell

 

Klem fra meg

[Clemencia]

Btw, all ære til dere som klarer å vente. Men håper jo likevel at d går an å få liiittegrann forståelse likevel? Synes d er så mye krangling inn på "ung og gravid", mye som er unødvendig. (Og nei - jeg rekner ikke diskusjon med relevante argument som krangling)

[Gjest]

Eg er 18 og min kjære er 19 (begge har bursdag i juli).

Eg har hatt lyst på barn lenge i grunn, men hadde ikkje plane om å få endå. Ville vente til vi var ferdige med skule begge to, og var meir sikkre på om vi var "rette" for kvarandre osv.

Men, p-pillane ville anleis, så no ventar vi ein liten tass i september/oktober:) Gruar oss jo litt, og har snakka masse om det som kan bli vanskeleg. Men vi gledar oss veldig:) Sjølv om enkelte av oss (*kremt*meg) viser det litt oftare enn andre;P

Fleire som får unge når dei er yngre og. Ein bør vurdere den enkelte situasjon, og ikkje gi ein fasit som alle skal følge.

For somme er det rett å vente, for andre er det rett å ta abort, nokre prøvar og resten er abort uaktuelt for. Sånn ca vil eg jaffal tru;)

Lykke til med beslutninga, de kjem til å klare dokke fint uansett:)

[Glad_mor_85]

Ble sammen med samboer når jeg var 18, ble gravid når jeg var 19, hadde tatt friår for å jobbe uansett og vet fortsatt ikke hva jeg vil bli i livet, så jeg ville først og fremst bli mamma:0)

Det beste som har hendt meg, er nå blitt 23, og venter nr 2:0)

 

Lykke til, er helt normalt for mange å ønske seg barn i ung alder-

[Studinen88 m/ gutt i magen ♥]

Jeg kan jo slenge meg på her jeg også. Jeg er også enig med de fleste her om at det viktigste når man planlegger barn er at man kjenner sin partner godt og at man stoler på hverandre. Man må også være fast bestemt på at denne personen kommer til å være en del av livet ditt for alltid hvis dere bringer et barn inn i denne verden sammen. Det er også viktig at man har en stødig økonomi. Med dette mener jeg at man har til livets opphold (nedbetaling av lån, husleie, mat og diverse faste utgifter (som strøm, telefon, bredbånd, sparing og you name it)), dessuten skal man ha råd til å leve litt ved siden av også . Jeg sier ikke at man må ha superinntekt heller, men man må ha mer enn den beryktede nåla i veggen hvis man planlegger barn. (Egentlig må man jo dette hvis man bor for seg selv i det hele tatt, men når det er barn inne i bildet blir ting mye mer alvorlig). Men mer enn det er ikke nødvendig. Et bra sett foreldre med en stødig økonomi og et tak over hodet. Så kan verden gå under og dere kommer fortsatt til å klare det

 

Nå skal ikke jeg komme her og komme her heller, men dere har jo "bare" vært sammen i 2 år, også. Så mitt forhold til min samboer og deres forhold er på ca lik lengde i forhold til alder. Vi har vært sammen over 4 år, 5 år i desember, og vi er 20 begge to. Jeg stolte 100% på samboeren min når jeg var 18, og jeg visste vel også allerede da at dette er han jeg vil starte familie med. Jeg var også helt sikker på at han kommer til å bli en fantastisk far en dag, og det er jeg fortsatt helt sikker på. Men, jeg var også klar over at han så absolutt ikke var klar for å blir pappa i en alder av 18 år, til tross for at jeg er sikker på at jeg hadde taklet det bra. Er du sikker på at mannen din kommer til å takle en graviditet nå?

 

Min samboer er jo egentlig forsatt på det stadiet at han kan ikke tenke seg å planlegge noe enda. Men vi har blitt enige om at skjer det så skjer det.

 

Helt på tampen kan jeg jo også fortelle deg, som de andre her inne også har gjort, du er så absolutt ikke alene om å være babysyk! Vi er da alle inne på bim, og det er jo en grunn til det. Jeg tror vel det å være her inne både slukker kunnskapstørsten, samtidig som den fyrer oppunder babylysten.

 

Uansett hva som skjer så ønsker jeg deg lykke til med fremtidig eventuell prøving, graviditet og babylykke.

[julenissen]

Kanskje litt sint nå? Men vil anbefale dere å bo sammen 1 år før dere blir gravide...mye forandrer seg når man flytter hjemmefra og sammen...

[CaspersMamma]

Det du burde tenke på er om du ønsker deg en baby, eller om du virkelig ønsker et barn. Etter ett år er ikke barnet baby lengre, og du skal tross alt være mor til dette barnet resten av livet...

 

Jeg sier ikke at du bare ønsker deg en baby, men du skrev vel at du ville ha baby..

[Kaosmamma' n]

Enig med den over, husk at en baby er ikke noe man kan returnere etter ett år eller to, men et menneske du skal være der for hele livet. En baby er en helt ny verden (omstilling på det meste i livet ditt), vær sikker på at du ikke gjør ett valg som du når du blir eldre skulle ønske at du hadde utsatt i noen år. Babyer/barn er veldig gøy, men man skal være klar for det på alle måter. Har du ingen fullført utdannelse vil også dette være noe som du bør tenke litt mer seriøst på før du stifter familie. Det er en ting å være skoletrøtt/lei, men noe helt annet å få barn. Ta deg istedet ett år i jobb og tenk litt mer over saken, kanskje. Lykke til med fremtiden!

[05prinsesse+des08baby:)]

Jeg ble gravid da jeg var 19, 5 år, uplanlagt. Men ønsket det fra første sekund jeg fikk positiv test!!

Har nå ei nydelig snuppe på 3 år, er 23 og gravid med nummer 2:o)

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

Hei;) Selv har jeg vært babysyk i mange år, og er 21 år nå, venter vår første;) Har mast litt på samboer de siste årene men han har sagt at han syntes vi var for unge der og da, noe jeg respekterte. Man må være to om det for å få det til;)

 

Rett før jul følte samboer seg klar og da var det bare å kutte pilla med en gang. Må si jeg er veldig glad for at jeg er gravid nå, og ikke ble det da jeg var 18-19. Har vokst så utrolig på disse årene, og mye har skjedd i løpet av denne tiden. Vi har kjøpt leilighet, betaler på lån, fått fast jobb begge to osv.. Og i tilegg har vi vært sammen i 6 år når den lille kommer:) Så kan trygt si at vi kjenner hverandre etter såpass mange år sammen.

 

Det er som noen sier over her, at man skal ikke bare tenke at det er en baby som kommer, det er et barn som vokser opp sammen med deg og på et tidspunkt har du et stort ansvar både for dette barnet og økonomien. Penger trengs desverre for å kunne overleve. Og når man først kan planlegge et barn, så burde man vente til situasjonen passer seg sånn tålig. Jobb må man nesten ha begge 2.

 

Alle er babysyke fra tid til tid, men hvis man tenker over hvilket stort ansvar det er å ha en familie, så er det ikke bare kos hele veien. Nyt heller noen år til om du klarer det og ta det som det kommer;) Lykke til.

[prinsesse08+lillebaby12?]

det er ikke unormalt:) var akkurat som deg og er 18 år. nå er jeg 19 uker på vei og tro meg, det er helt fantastisk å vite at man skal bli mamma, har vært sammen med sambo i ca 1,5 år. og vi bor sammen. jeg er også ferdig på skolen til sommeren:) resten av utdanningen tar jeg litt etterhvert. bare det å gå å kjøpe babyutstyr til egen er helt herlig, kjøpte vogn allrede når jeg var i uke 6:)

[Jannicke❤Lille jenta i magen❤]

jeg blir 18 i september. og trur jeg kan ha blitt gravid. skal ta tester igjen om en uke.. hos meg er jeg og samboer vært sammen snart 1 år. vi skal flytte sammen i juli mnd og gleder oss masse til det. vi har ikke planlagt men vi har visst hva vi har drevet med. men den lille (om det er noen i magen min nå) er ikke uønsket!

[MorLykkelig]

Jeg syns det er helt greit å ha et ønske om barn, men det er også viktig å se det fra alle vinkler.

Selv er jeg straks 24 og venter barn nr 2. Har en gutt som blir 2 i juli fra før. Vi har det veldig bra, og jeg er veldig glad jeg ble mamma relativt tidlig. Men vi hadde endel ting som gjorde at det lå til rette for det. Da jeg ble gravid hadde vi faste jobber begge to, hadde kjøpt oss et hjem, og hadde ferdig nedbetalt bil. Og sånn det ligger an nå, har vi en relativt presset økonomi, men vi klarer oss helt fint.

Det eneste jeg håper du tenker godt igjennom er to ting:

*-Kan være lurt å prøve å bo sammen(hvis dere ikke alt gjør det), før dere får barn. Åvære kjærester, og det å være samboere er to forskjellige ting.

*Du sier at du ikke har planer om studier med det første, og det er helt greit. Men det ville vært veldig lurt av deg å jobbe en stund før du blir gravid, da det vil gjøre den økonomiske biten enklere for dere. Jobber du, opparbeider du også retten til å motta permisjonspenger på bakgrunn av det du har tjent.