vil bare dø...

[Anonym bruker]

hei!

jeg har skrevet innlegg her før.. har slitet en del med depresjon og spiseforstyrrelser og gått på antideppresive...

 

nå har det værste skjedd... var på ultralyd for 3 mnd siden og fikk vite at den lille gutten min ikke var levedyktig... jeg måtte gjennom en senabort ved å føde min lille sønn...

 

nå er hele min mening med å leve tatt fra meg... jeg føler meg helt tom og kald...

 

jeg går til psykiater og har begynt på medisiner igjen, men hjelper ikke... nå venter jeg bare på at sambo skal forlate meg sånn at jeg ikke har noen grunner til å gidde å fortsette....

 

er det noen som har opplevd det jeg har gått igjennom?

føler meg så ensom med disse tankene..

[liten mus]

Jeg vil bare si at jeg tenker masse på deg, og føler med deg. Jeg har ikke selv opplevd det du forteller om, men ønsker å sende en klem til deg. Nå er hele ditt liv snudd på hodet. Livet ble så langt i fra slik du forventet akkurat nå. Jeg er glad for at du får hjelp og for at du har begynt på medisiner igjen. Det tar ofte tid før de virker. Fortell psykiateren om tankene dine, ikke sitt alene. Snakk om barnet du mistet, håpet, fryktet, dødstankene....

 

Ønsker deg all lykke.

[Anonym bruker]

kjære deg....

 

har heller ikke opplevd det samme som deg men føler utrolig mye med deg. tror du bør kontakte et behandlingssenter og legge deg inn så snart som mulig. tror du har bruk for kompetent hjelp over en lengre periode. det er umenneskelig å forvente at en med din forhistorie skal kunne jobbe seg gjennom dette alene. det er INGEN skam eller nederlag å be om hjelp. tvertimot!

 

sender deg all mulig styrke til å ta tak i dette. (kanskje samboeren din kan ordne med alt det praktiske hvis det overvelder deg)

[Santi og gjengen]

Skjønner hvordan du har det, det føles virkelig ut som om det hadde vært lettere å la alt gå, alt ansvar, alle følelser (samboer), all tanke på livet fremover. Det er vanskelig å måtte ha krefter, både fysisk og psykisk, til å reise seg igjen etter noe sånt, spesielt hvis man sliter med så mye som du. Du klarer det ikke alene. Har du noen venner/venninner som du kan snakke med? Tror også jeg ville tatt kontakt med lege/psykiater - du trenger tid og rom for å komme deg på (ihvertfall til å begynne med, slikt tar lang tid å hele) Har en venninne som nå skal reise bort fra mann, sønn og jobb i flere uker for å "lades" opp igjen. Hvis du kan bli tatt bort fra det vante og "plantes på nytt", så vil det kanskje hjelpe deg å snu sakte, men sikkert. Jeg føler sånn med deg!

(Nå er jeg kristen, så jeg tror at vi vil bli gjenforent med de vi har mistet når vi skal videre. Har flere venner som har mistet tidlig i graviditeten, og de tror at de barna venter på dem på den andre siden. ) Dette er ikke nødvendigvis noe trøst for deg, og akkurat når man er nede, så vil man som regel ikke ha trøst, men medfølelse.

Når folk i slike situasjoner sier at "det går flere tog" så får man mest lyst til å rope dem i ansiktet at "DET VAR DETTE TOGET JEG VILLE TA! " Allikevel drister jeg meg til å si at kanskje, om en stund, så vil du allikevel få muligheten til å bære et barn i magen igjen. Kanskje en liten gutt til, kanskje en liten jente. For at de skal kunne komme til deg, må du forberede deg til det. For deres skyld må du snakke med samboeren om hvordan du har det, til legen, og de må hjelpe deg slik at du kan få den hjelpen du kan få. Slik at du engang skal få lov til å være på den andre siden av livet. Den siden der det e håp. For dit kommer du igjen, hvis du lar andre hjelpe deg. Og da blir du klar igjen.

Kjenner deg ikke, men føler slik kjærlighet for deg, og får vondt av det du går igjennom, men det finns lys i tunnelen. Selv om den kan virke SINNSYK lang, så finner du det tilslutt. IKKE GI OPP!

 

 

 

 

 

[brummemamma-]

Uff så trist!! Jeg har ikke opplevd det samme som deg, men vil som de andre her vise medfølelse og sende en klem!!

 

Jeg tror og du trenger å få mer hjelp, dette kan du vanskelig klare alene. Hva med samboeren din, hvordan takler han det? Kan hende dere også burde få hjelp sammen-hvordan takle dette sammen.

 

All mulig lykke til deg