Hjelp!

[Anonym bruker]

Vi mistet vår lille sønn for 13 ½ uker siden. Jeg merker på meg selv at jeg blir mer og mer lei meg.

Den ene veninnen kan føde når som helst nå, og de andre gleder seg såklart. Men her går jeg å er sååå misunnelig. Jeg klarer ikke at glede meg på hennes vegne.

Jeg tok å eksamen i høsten, og håpet da på at jeg skulle klare å få middelsgode karaktere til tross for omstendighetene, men nei, jeg fik absolut det laveste, sto tross alt. Mens min veninne som føder når som helst fikk toppkarakterer.

Jeg blir simpelthen så misunnelig. Jeg føler jeg bare får alt det dårlige, mens hun får alt det gode. Jeg mistet gutten min + dårlige karakterer, hun får lov å beholde gutten sin + knallbra karakterer.

Jeg vet at om jeg hadde fått lov å beholde min lille gutt, hadde jeg bare vært absolut like gla med karakteren, men siden jeg mista syns jeg godt at der bare er noen ting som MÅ gå bra.

Jeg føler å nå, at de andre veninnene fra studiet liksom ser at det er på tide for meg å gå videre nå. De spør ikke lenger om jeg har det bra. De ringer aldri å spør om vi skal finne ut noe sammen. Det har hele tiden vært meg der har skulle ta det første initiativ. De har virkelig vært en god støtte for meg da jeg mistet gutten min, men nå er der en ny på vei gjennom den annen veninnen, og det føles som de har "glemt" hele greia og at jeg er i sorg fortsatt. Jeg er begynt å vurdere å stoppe på studiet pga dette, jeg føler jeg har det best når jeg er helt alene.

Samboeren vil ha jeg skal komme videre, å ikke sitte hjemme, men komme ut. Når han spør meg hva det er jeg vil, så svarer jeg jo at det eneste jeg vil er å få gutten min tilbake.

Jeg er generelt bare så langt nede som man overhodet kan komme, måtte bare få dette ut.

[Forvirret - Har fått Waldemar!]

Først av alt så må jeg si at det er forferdelig trist å lese om den lille gutten din! Skjønner godt at alt er hardt og vanskelig nå. Og det blir selvfølgelig vanskeligere når noen i omgangskretsen får en baby... Ikke rart at du sliter med mange følelser.

 

Dessverre kan du jo ikke få gutten din tilbake. Det vil jeg gjerne også med min, men verden er ikke så barmhjertig. Derfor må vi lære oss å leve med det, og å finne noen gleder midt i all sorgen.

 

Husk at du faktisk har stått på eksamen! Det er kanskje ikke noe du ser på som stort, men det viser jo hvor flink du tross alt har vært! Ikke alle som klarer det, vet du! Og du kan kanskje heller ta opp de fagene en dag dersom det blir for irriterende for deg? Du kan eventuelt snakke med skolen om det når du har det litt bedre psykisk?

 

Jeg vet ikke hvor gode disse studievenninnene dine er, men du kunne kanskje prøve å snakke med dem om hvordan du føler det? De vet sikkert ikke hvordan de skal håndtere situasjonen, og det er jo mulig at de liksom ikke vil "rippe" opp i alt sammen for deg, men tror at du klarer det fint... det er ikke lett å være pårørende heller. Jeg forsvarer dem ikke, men tenker at du kanskje kan få snakket masse om din lille skatt osv dersom du selv gir tillatelse til at de spør?

 

Sorgen går ikke over, men jeg tror man kan lære seg å leve med den. Noen sa til meg at den setter seg som en trekant i hjertet. Trekanten snurrer rundt og rundt, og taggene gjør veldig vondt. Men etter hvert slites kantene ned, og til slutt er det blitt en sirkel. Den tar fortsatt opp plass, men det er ingen kanter som gjør vondt lenger... Sirkelen inneholder alt det GODE, alle minnene og tankene som vil gjøre det varm og glad.

 

Jeg tror også det er viktig å få profesjonell hjelp når man har mistet sitt barn. Min mann og jeg kommer til å gå til en psykolog med vår sorg. Vi vil ikke vente til det blir for stort for oss å håndtere, men tar det som en veiledning og håper på å få noen verktøy som vi kan bruke i hverdagen. Mange studiesteder har psykologer, og evt. en prest hvis du heller vil det. Gi det et forsøk, og så kan du heller slutte hvis du ikke synes at det fungerer.

 

www.englesiden.com er også et fint forum for alle oss som har mistet...

 

Ønsker det masse lykke til, og håper at du skriver igjen, om ikke annet så bare for å få litt trøst.

 

Klemmer fra meg

[Anonym bruker]

jeg begynner å grine når jeg leser din historie,jeg mistet og min sønn i uke 24+3 og jeg hadde bra støtte fra en av mine venniner,men fikk ikke noe av mine to andre venniner de laga bare masse problemer og snakke skit om meg å sånt,fikk ikke noen støtte og de ødela så mye for meg,

jeg var helt knust,nu kan jeg ikke førlåta dem.

men jeg vet hvordan det føles,man føler seg alene det er ikke noen som førstår hvor vond de er og at sorgen ikke bare forsvinner på några uker.

Något du virkeligen må gjøre er å høre på dig selv,

va du orker eller har lyst å gøra,låt ikke noen si til deg at du må komme deg videre,

man må ta sin egen tid i en sån her situation.

De er va jeg har følt under denne tiden som har gått.

Jeg har en vennina som fick 5 dager innen meg og jeg har en som ska ha en uke etter min egentlige termindato,

så jeg sliter veldigt mye selv med de,

for de tar ikke noen hensyn til meg i det hele tatt.

håper bare at du litar på deg selv og ikke låter noen få deg og føle som at du ikke har rett at sørge din sønn.

syns du ska ge klare besked på hur du føler dig til din vennina og andre som ikke skjønner hur du har det.

,jeg vet hvordan det er å vare så lavt nere at man tror at man aldrig ska komme sig opp igen.

Lykke til klem