Ønsker svar fra dere som har mistet etter uke 12...

[Funnet-håpet -igjen]

Begynner med å si at jeg ikke mener dere som har mistet før uke 12 ikke har det like ille, men jeg er der nå at jeg trenger å dele erfaringer med andre som har mistet etter at en hadde passert de mest usikre ukene.

Jeg hadde en SA 2. juledag, en bitteliten jente var det... Hadde småblødninger siden uke 11, men til og med den siste ultralyden i uke 13 viste vitalt foster. 1. juledag derimot kom det plutselig tynn blodvæske og blank væske, og da skjønte jeg vel at det var fostervann... Ultralyd i akuttmottak viste ingen fostervann, åpning og den lille kroppen med veldig lav hjerterytme... Jeg blir 34 år om noen mnd., har en sønn på snart 6 med eksmannen min, men min samboer og jeg har ingen barn. Dette har vært grusomt for oss, og jeg sørger så voldsomt! Til tross for veldig gode venner, en fantastisk samboer, og best mulig mottakelse på sykehuset da vi mistet, har jeg grusomme mareritt hvor jeg drømmer at jeg ødela den lille da hun kom ut (hodet var litt trykt), og at jeg er en elendig mamma som ikke klarte å holde henne inni meg... Fornuften sier meg jo at dette ikke var noe jeg kunne gjort noe med, men hjertet mitt og det ubevisste skjønner det ikke.

 

Vi har ikke fått noen grunn til hva som gikk galt, foreløpig obduksjon viste normale organer. Det de har funnet så langt var sparsom vekst av gule stafylokokker i morkake og i øresekret til fosteret. Men dette hadde usikker betydning. De fleste av oss har jo disse på huden, i allefall jeg som jobber på sykehus. Jeg lå på sykehuset fra kl 2100 til 0630 med åpning (fikk Cytotec vaginal-stikkpiller for å åpnes), før fosteret kom ut. Hadde deretter utskrapning.

Det jeg antar jeg er ute etter her er bare historiene til dere andre som har opplevd å miste etter uke 12, og evt. om dere har fått vite hva som gikk galt.

Vi var virkelig begynt å slappe litt av siden vi var kommet over den mest usikre perioden...

[har4barn]

hei, tussi!!

 

Jeg vil bare si at jeg skjønner godt hva du gjennomgår. Det er forferdelig å miste et barn, og særlig når man egentlig er kommet dit at man kan slappe av og ikke være så redd for å miste. Det er kanskje ikke noen trøst nå, men det blir bedre etter hvert. Sorgen blir aldri borte, men den blir til å leve med.

Vi mistet i fjor i MA. Babyen døde i mellom uke 13 og 14, men det ble ikke oppdaget før ul i uke 18. Jeg hadde ingen smerter eller blødninger - bare masse bekymringer. Jeg hadde vært forferdelig dårlig hele svangerskapet. Klarte ikke å gjøre noen ting. Så i uke 12 var vi på tidlig ul. Alt så fint ut, så det gjorde at jeg prøvde å slappe av litt. hørte hjertelyden uken etter hos legen, så jeg prøvde å innbille meg at bekyringene mine bare var "hysteri". Men, dessverre. Det var nok noe galt fra begynnelsen av, men det gjør ikke sorgen mindre. Var sykemeldt en stund, men etter hvert ble det bedre å komme seg tilbake til hverdagen. Jeg har heldigvis tre flotte barn fra før, så det hjalp jo masse.

 

Ble gravid igjen nå før jul, men en ny MA ble oppdaget før helga (bare i uke 8 denne gangen). Trist det også, men ikke så altoppslukende sorg som i fjor.

 

vi vet ikke hvorfor babyen vår døde. Så den heller ikke, da jeg fikk utskrapning pga at den hadde "krympet" en del, så den kom innenfor grensen til utskr. I og med at den hadde ligget død så lenge, så mente de at det kanskje ikke var så koselig å se babyen, så da valgte vi å komme oss videre så fort som mulig. Det har tatt lang tid å komme over det, men nå tenker jeg ikke så mye på det lenger. Bare lengter etter en siste lille "attpåklatt" i familien.

Jeg håper du etter hvert kommer deg ovenpå igjen, og forhåpentligvis er dere klare til å prøve igjen etter hvert.

Håper du også har mange rundt deg, som godtar at du trenger litt tid på deg til å bli "normal" igjen.

 

Lykke til!!!

[Shabby*]

Hei tussi-trist.

 

Jeg har selv mistet sent - jeg var i uke 18 og fosteret hadde vært dødt i 1-2 uker da dette ble oppdaget. Det var helt forferdelig å oppdage - jeg var til ul alene og det var en student som holdt på å sjekke fosteret. Heldigvis var legen som var der så rutinert at hun så ganske umiddelbart at noe var galt, og overtok. Det verste var faktisk å måtte ringe til mannen min å fortelle hva som hadde skjedd - det i tillegg til å fortelle det til ungene.

 

Som du, fikk jeg også vaginal-stikkpiller for å åpnes og fødte på fødeavdelingen på sykehuset. Det var også en grusom opplevelse å gå der hvor det fødtes friske babyer å vente på å få ut den lille døde babyen min. Jeg fikk se den etter at den var kommet ut - noe jeg var glad for at jeg gjorde og hadde anledning til. Jeg hadde ingen utskrapning i etterkant.

 

Vi valgte å ha en anonym begravelse for den lille - hvor det var kun oss samt at min mor var med. Det ble en veldig fin avslutning som gjorde at ungene også forsto hva som hadde skjedd som tross alt på en rar måte ble positivt. De snakker mye om ham nå som jeg er gravid igjen.

 

Jeg er selvsagt bekymret for at dette kan skje igjen, men forsøker så godt jeg kan å være optimist. Det er tross alt 3,5 år siden det skjedde så det tok meg lang tid å tørre og prøve igjen og når jeg var klar igjen, så var ikke mannen min klar. Nå er vi klare igjen i alle fall. Jeg hadde også en MA i uke 5-6 nå i høst, men det var langt i fra så trist - det var mye lettere å akseptere at nå var noe galt. Forrige gang klarte de ikke finne noen grunn til at fosteret døde. Det var ingen kromosomfeil fikk jeg bekreftet av fostervannsprøven som ble tatt da det ble oppdaget. Jeg var 34 år den gangen.

 

En ting er i hvert fall sikkert er at der var nok en grunn til at dette skjedde, og det er det nok i de fleste tilfeller. Jeg tror også at det er grunn til å tro på spesialistene som sier at det ikke er noe mødrene kan gjøre verken fra eller til når noe slikt skjer når man er rimelig frisk og sunn. Jeg forstår allikevel at du tenker slikt, for jeg gjør det jeg også - selv om det egentlig er ulogisk.

 

Vil bare si at jeg føler med deg og jeg håper at du snart er klar for å prøve på ny - det er tross alt størst sjanse for at alt skal gå bra.

 

Lykke til.

 

 

[Funnet-håpet -igjen]

Tusen, tusen takk, begge to, det hjalp å lese hvordan dere har kommet videre - og at dere har turt å prøve igjen.

Så leit at dere mistet igjen...

Jeg krysser fingrene for oss alle som sliter så med å få hjertebarna våre til verden - vi har jo ingen å miste...

[glafruen]

Så vondt å lese at dere mista..er så grusomt.

Vi mistet i uke 17..en liten gutt (selv om ingen kunne si med sikkerhet at det var en gutt,men han vil alltid være gutt for oss..)

 

Han hadde vært død i magen min i ca 3 uker allerede,før det ble oppdaget. (derfor kunne de ikke si med sikkerhet kas kjønn det var,siden han hadde vært død såpass lengen..)

Jeg fikk brunlig utflod/blødning først,så senere mere friskt blod. Da tok jeg kontakt med legevakta,og fikk komme dit..

 

Der ble det konstantert null hjerteaktivitet og ingen spontane bevegelser ..så jeg skjønte hvor det bar hen..

 

Når jeg omsider kom på sykehus,var det verdens snilleste folk som tok imot meg..og jeg hadde på tross av tingenes tilstand,en veldig fin tid der.

Fikk piller for å myke opp livmorhalsen..og de virka ganske kjapt,for etter 13 timer ble det født ei lita død gutt. Hadde heldgvis ingen smerter,hadde fått noe lett sm.stillende som var nok til å ta de fysiske smertene mine.

 

Fikk aldri vite hva som gikk galt..men det jeg la merke til da han var født,var at HELE navlestrengen var viklet rundt halsen hans.. Først trudde jeg at det var hodet som var dreid rundt en gang,siden det var sånne "riller" i halsen..

For oss så virka d som om det var grunnen til at han var død..selv om jeg tar meg selv mange ganger i å tenke på hvorfor han døde.

 

Jeg følte meg åsså trygg etter de 12 første ukene, kunne ikke forstå noe annet enn at alt var greit,selv om formen ble betydelig bedre,og t.o.m bekkensmertene forsvant... først etterpå skjønte jeg at symptomene var jo borte .. :-(

 

 

Klem til alle dere englemammaer ...fra en englemamma..

 

(vær ikke redd for å spørre om det er noe du har lyst til å spørre meg om..)

[Funnet-håpet -igjen]

Takk til deg også, Glafruen, dere hjelper meg fra dag til dag, og det er jeg veldig takknemlig for! Vi fikk vite at det var ei lita jente ut i fra foreløpig obduksjonsrapport, der kan de visstnok si kjønn tidlig.

Så vondt du må ha hatt det, du også... Er det lenge siden du mistet?Liker uttrykket ditt med at vi er englemammaer, det passer fint i en vond situasjon.

At symptomene dine forsvant kan jo ingen si noe på at du ike reagerte på, etter uke 12 føler jo de fleste seg mindre trett, kvalm etc. Det gjorde i allefall jeg med sønnen min på 5 1/2. Mammaen min mistet en jente til termin før hun fikk meg, og hun hadde navlestrengen flere ganger rundt halsen, så det er nok mye mulig det er grunnen til at du mistet.

Kjenner at jeg holder på å slite meg fullstendig ut med å gruble på hva som gik galt, klarer liksom ikke godta at vi mest sannsynlig ikke får vite det...

[Wenche77]

Jeg hadde en MA i uke 15. Da hadde fosteret vært dødt i 9 uker. Jeg hadde ingn blødninger, ingen smerter, ingenting! Når legen ikke kunne høre hjertelyden sa han at jeg kunne få henvisning til ultralyd, slik at jeg ikke trengte å bekymre meg gjennom hele julen. Kom til på ultralyd samme dag, og gynokologen så umiddelbart at dette ikke var et normalt svangerskap.

 

Det tyngste var egentlig at jeg følte meg så dum. Jeg trodde jeg hadde fått et bånd til babyen min, men egentlig hadde den dødd bar dager etter at jeg oppdaget at jeg var gravid. Jeg synes også det var så grusomt at ALLE visste det. Det var ikke bare venner og foreldre - som det kan være godt å dele vanskelige ting med, men folk på jobben, venner av foreldre. Det er jo en utrolig sterk og personlig opplevelse, og jeg følte meg så utrolig eksponert og sårbar.

 

Begynner å bli bekymret, for på tirsdag er det 6 uker siden, og jeg har enda ikke fått mensen tilbake...

[Funnet-håpet -igjen]

Jeg skjønner hva du mener, for da jeg mistet i uke 10 i mai i fjor, hadde jeg en såkalt blighted ovum, som er at det er fostersekk uten foster...! Følte meg også litt "dum" som hadde gått rundt og knyttet meg til en baby som aldri var der. Men i ettertid har jeg trøstet meg selv med at det er jo bare morsfølelsen i oss som gjør at vi blir glad i den lille, og vi har jo ingen måte å kunne vite at det er noe galt når symptomene er normale.

Jeg har ved alle mine tre graviditeter fått mage fort, allerede i uke 6, så det har vært umulig å skjule det, i tillegg til mye symptomer som kvalme og tretthet. De to gangene jeg nå har abortert, synes jeg det har vært en styrke at folk rndt meg visste at jeg var gravid, for da slapp jeg forklare hvorfor jeg er så knust når det går galt. Ja, det er en høyst personlig og sterk opplevelse å miste, men jeg har lært at veldig mange rundt meg har mistet, og de kan nå få være her for meg. Folk på jobb vil bare mitt beste, trenger seg ikke på, men sender fine meldinger og blomster, og ønsker meg velkommen tilbake på jobb når jeg føler meg klar. Mitt tips er å se at folk rundt deg IKKE synes du er dum som ikke oppdaget noe, men føler med deg i sorgen.

Når det gjelder menstruasjonen din, sa min gynekolog på sykehuset at det kunne gå alt fra 3 til 6 uker før den kom tilbake. Det er nå snart 4 uker siden jeg mistet, har ikke fått den tilbake, men prøver å ikke tenke så mye på den:) Er sikker på at du får den snart! Tenker dere å prøve på nytt med en gang? Vet at de anbefaler at en bør være kommet seg gjennom det psykisk før en prøver igjen, så er du det, er det jo fritt fram:) Lykke til, hadde vært hyggelig å høre hvoran det går med deg!

[har4barn]

Hei!

Her ¨har det nå gått 8 dager siden utskrapningen, og det ser heldigvis ut som om jeg har stoppet å blø. Vi kommer til å prøve med en gang. Gikk 9 mnd. etter forrige MA, så er egentlig ikke så bekymret for å bli gravid med en gang. Og hvis jeg skulle bli det , så er det fordi kroppen er klar for det.