Huff, for en fødsel!!

[;)Renate&Gabriel+lillesøster;)]

Ja, så tok det meg visst 9 månder fra fødselen fant sted til å skrive om den da.

 

Jeg hadde hatt problemer hele svangerskapet, alt fra konstante blødninger, til liten vekst av babyen i magen og kraftig bekkenløsning.

Jeg ble derfor veldig godt tatt vare på av helsepersonell.

Hver uke var jeg inne til ny UL grunnet lite vekst av fosteret.

Like spent var jeg hver uke jeg kom til sykehuset (som er ca 1 time kjøring fra der jeg bor) på hvor mye den lille i magen hadde vokst!

Og hver uke ble jeg like skuffet. Legene der inne snakket hver gang om å sette igang fødselen pga dette men bestemte seg for å utsette en uke om gangen til de følte at ungen ville ha det bedre utenfor magen min.

 

Lørdag 30. mars 07 satt vi ute hos et vennepar.

Jeg hadde vært plaget av kraftige kynnere fra jeg var 6 mnd på vei, så trodde det var dette jeg hadde.

Vondt i ryggen og ganske kraftige sammentrekninger. Men det var slik at jeg klarte meg. måtte ha litt hjelp av min kjære med å bevege meg, men tenkte ikke mer over det enn det.

Hadde jo hørt at rier var slike smerter at man kunne ikke ta feil av dem.

Vi kom hjem igjen ganske sent denne kvelden og gikk å la oss.

Men på meg ble det lite/ingenting søvn.

Jeg skulle på UL på sykehuset mandag 2. april, og ville derfor vente med å ringe lege/jordmor fordi jeg fortsatt var veldig usikker på om dette var rier eller veldig kraftige kynnere.

Søndagen gikk rimelig tregt og jeg brukte mesteparten av dagen i sengen og i badekaret hjemme hos mine foreldre siden vi ikke hadde badekar.

Natten kom, og også denne natten ble nesten søvnløs.

tidlig på mandagen reiste vi til sykehuset for ny UL.

Jeg hadde stadig smerter, men kjente mye liv og røre, så prøvde bare å ta det mest mulig med ro.

Jeg la meg opp i sengen på sykehuset, å legen kom tok den kalde geleen på magen min og satte i gang.

Han målte gang på gang, og likte ikke resultatet.

Her hadde den lille i magen ikke lagt på seg noe som helst siden forrige måling. Jeg ble bedt om å sette meg ut på et annet rom og ta sparketest mens lege skulle ha en samtale med overlege og andre leger på avdelingen.

Jeg hadde sparketesten på i litt over en halvtime når legen kom tilbake å hentet oss.

Sparketesten såg veldig fin ut.

 

Vi ble geleidet tilbake på undersøkelses rommet, og legen kom da med beskjeden om at de skulle sette i gang fødselen på tirsdag(altså dagen etter)

Jeg var på en måte letter for dette, siden barnet ville ha det bedre utenfor livmoren, og for at jeg skulle bli ferdig med alle plagene, kynnerne og bekkenløsningen.

Når legen hørte jeg hadde hatt kraftige "kynnere" i 2 døgn ville han ta vaginal sjekk på meg.

Jeg la meg på benken og fikk da grei beskjed.

Her var det 2-3 cm åpning.

Du har jammen vært tolmodig, sa han til meg.

Jeg måtte overnatte på sykehuset, og fødsel ble sotte til 09.30 kommende dag.

 

Lenge lå jeg å grublet denne natten, om min bedre halvdel måtte reise hjem igjen å hente bag`en min og komme inn igjen med den morgenen etter.

Kl 09.20 kom de å hentet meg, og kjørte meg inn på fødestuen.

De tok ny vaginal sjekk, og åpningen var da 5 cm.

Så... Der hadde jeg da hatt rier i 3 døgn og kommet meg til hele 5 cm åpning!

Men selv trodde jeg ikke det var rier, så det sier seg selv at jeg hadde vært heldig på den måten!

 

MEN!! Plutselig startet det hele, og det kom som kastet på meg!

Jeg var ikke klar i det hele tatt men begynte å vri meg i smerter når den første rien kom 09.35.

På dette tidspuntket var det 1 jordmor inne med meg som holdt på å gjøre klar fødesengen (siden jeg lå i vanlig sykehusseng) og alt annet.

Etter jeg hadde låget å vridd meg til 09.50 i konstante smerter (hadde rier uten pause) spurte hun meg: Når begynte du å få så vondt da??

Da kom sambo endelig springende inn på rommet.

 

Så sjekket hun åpningen og da var den 10 cm! Bare å begynne å presse...!

Hun tok telefonen og ringte. Alt jeg får med meg er "Nå kommer det en baby!"

Så kom det flere inn på fødestuen.

de hadde nå fått følere på hodet til babyen, og alt såg fint ut det neste minuttet.

Så ble det plutselig verre.

 

Skjermen som overvåket barnets verdier begynte å pipe.

Jeg ser sambo ble litt nervøs, og jordmor prøvde å forklare at så lenge verdiene stiger igjen fort er det ingenting å bekymre seg over.

det gjor de ikke, de gikk tvert imot helt ned på 0.

Det ble ringt i alarm snoren, og folk kom løpende inn.

3 leger, 3 jordmødre og et par helsesøstre sto der.

Jordmora som jeg hadde fra begynnesen roper: Barnet må ut nå!! Press alt du kan!

Men da hadde selvfølgelig pressetrangen og riene gitt seg. Så jeg låg der å presset og presset uten pressrier.

To ganske store damer la seg over magen min og klemte meg flat, mens jordmor klipte meg nedentil og lege sto klar med vakuum maskinen.

Så var det gjort. 09.55 var lillegutten min komt ut.

desverre fikk jeg verken sett eller hørt han. Når jeg klarte å bøye meg litt opp såg jeg at legen sto å slo han på ryggen stakars!

Jeg trodde det var over og ut, men da, etter laaang tid kom det enedelig et fantastisk skrik!

De for med lillegutten for å sjekke alt ellers og kom inn igjen med han etter en stund. Alt var fint utenom at han hadde vært veldig blå grunnet at navlestrengen var rundt halsen,og at han ikke hadde hatt livstengn rett før han kom ut.

 

Det var desverre ikke nok for min del, etter det fikk de selvfølgelig ikke ut morkaka mi, som satt fast. Og akkuratt i det de hadde sotte klemme på navlestrengen etter gutten kom ut slet den.

Så her kom det 3 leger inn på romet mitt og byttet på å stikke hånden inni meg for å prøve å få tak i den og dra den ut!

Dette var nesten verre enn fødselen rent smertemessig, og til slutt lå jeg å grein mens jeg ba om å bli opperert!

 

Og da jeg plutselig begynte å blø kraftig ble jeg hastet ned til opperasjons rommet.

Det begynte å svimle for meg og leger og jordmødre prøvde desperat å holde meg våken.

Etter 3 timer våknet jeg til og visste at alt var bra nå.

Men jeg hadde ikke engang fått sett lille gutten min skikkelig!

Jeg ble da trillet opp igjen til familierommet, og der satt de! begge guttene mine. Far hadde selvfølgelig tatt seg godt av sønnen vår og han var frisk og fin! Bare ganske liten.

 

Fra første skikkelige rie til han var ute, tok det altså hele 20 minutter!!

Gutten min veide 2300 gram og var 46 cm lang.

Det var det verste jeg noen gang har vært gjennom, men kunne gjort det samme igjen når som helst for å få den perfekte, snille og gode gutten som nå ligger inne i sengen sin og sover søtt!!

Håper bare på en lengre fødsel neste gang slik at både kroppen min, og den lille i magen kan gjøre seg klar til det som kommer.

Barnet tålte ikke stress bra.

Likevel fikk jeg beskjed før hjemreise at neste fødsel blir nok kjappere.

 

Utrolig glad vi hadde UL time den dagen ellers hadde det nok blitt hjemmefødsel på meg, å da har vi fått beskjed om at vi ikke hadde hatt den lille her med oss den dag i dag.

 

Klem fra meg og 9,5 mnd gamle Gabriel;)

 

 

[Frøya79 - dobbel glede :-)]

Jeg fikk frysninger av å lese historien din. Gratulerer med lille Gabriel!

[gutiina]

Så utrolig modig du er! Og virket som du taklet alt dette kjempe fint.

Burde vært flere mødre som deg ute i verden:)

Kos deg med Gabriel:)

[;)Renate&Gabriel+lillesøster;)]

Tusen takk for det! En vond men fantastisk opplevelse!;)

Tro det eller ei, men gleder meg faktisk til neste gang;)