donor eller adopsjon kanskje?

[usikker1981]

Hei!

 

Vi er nå godkjente på Rikshospitalet og venter på første time der... Ut i fra foreløpige vurderinger gjort lokalt, kan det tyde på at våre alternativer er bruk av donorsæd eller adopsjon. Vi har snakket en del om dette, og begge har ønske om at i alle fall en av oss kan være biologisk forelder dersom det er mulig.

 

Det vi stadig lurer litt på er tema som vil komme opp underveis. Våre nærmeste er allerede informert om dagens status. Vi er veldig usiker på hvor åpne vi bør være under et ev svangerskap, når barnet kommer til verden og kommentarene kommer rundt hvem barnet ligner på etc. Jeg tror det er lettere for meg enn for mannen min å være åpen rundt akkurat dette, men forstår godt at det et er vanskelig for han.

 

Er det noen andre der ute som har erfaring rundt diverse personlige og etiske dilemmaer rundt dette vil vi gjerne høre disse!!

[bella1984]

Hei usikker1981

 

Jeg og min mann er i samme situasjon som dere. Vi venter også på å komme i gang på Riksen.

 

Jeg tenker mye på det samme som deg, og kan også tenke meg å høre fra andre som har vært gjennom dette. Jeg er en del på snartgravid.no og der har de et eget forum om donor/surrogat- der er det litt fler i samme situasjon.

 

Hvor lenge siden er det dere søke på Riksen da? Lurer på hvor lang td det kan ta før vi får kommet i gang. Begynner å bli utålmodig etter over 2 år med prøving .....

 

[74skytte]

Det er en egen debattside her på BIM også.

[usikker1981]

Hei

 

Når ble dere henvist da? Har dere vært gjennom mye prøver allerede, eller kun de jeg har oppfattet som generelle (gu, div blodprøver og sædprøve)?

 

Vi ble henvist for ganske nøyaktig to mnd siden nå, ble sagt at Riksen hadde kort ventetid, så da får vi se... Vi har prøvd aktivt et år, men kjenner at vi er veldig klare for å komme videre nå. Blir stadig vanskeligere å svare når folk rundt hinter om barn...har holdt tema nokså tett til nå, bortsett fra nærmeste familie og ei venninne med litt samme historie som oss. Hva tenker dere om donor? Er dere allerede 100% bestemt at det er første alternativ dersom det blir en mulighet? Jeg føler det stadig dukker opp dilemmaer rundt dette...men tror nok at vi ender opp på dette hvis mulig.

 

Hyggelig å komme i kontakt med flere i tilsvarende situasjon!

[bella1984]

Ja, det er en her på BIM også....men det er ikke så mange heterofile par som sliter med barnløshet pga av dårlig sædkvalitet......jeg fannt hvertfall ingen i lik situasjon der inne..

[bella1984]

Vi fikk tilbudet om henvisning i november 2007 etter over 2 år med prøving og 1 år med utredning. Jeg har vært gjennom masse blodprøver + gu, og mannen har tatt flere sædprøver, gått på antibiotika, gått på to ulike hormonkuerr og hatt en testobiopsi- uten resultat. Så fikk vi vite at donor eller adopsjon var de alternativene vi satt igjen med.Vi ønsker å gjøre begge deler vi, men siden adopsjonsprosessen tar lang tid og er kostbar, ønsker vi å starte med donor-forsøk. I tilegg ønsker vi så sterkt å oppleve et svangerskap sammen.

 

Vi synes det har vært vanskelig å ta beslutning om å bruke donor. Det er så mange spørsmål- og så tabu i samfunnet føler vi. Hvem skal vi si det til? Vil folk forstå? Vil det føles rart å bære på et barn som har gener fra en mann vi aldri har sett? Hvortdan skal vi en gang fortelle dette til barna våre? Vil barnet ligne på mannen min?

Disse spørsmålene surrer fremdeles litt i hodene våre, MEN vi har bestemt oss for å gjøre dette- forde vi mener at det er ikke genene som bestemmer om man er familie eller ikke. Barnet kommer til å bli bare vårt, og det vil ligne på oss begge uansett (pga av at han vokser opp med oss-og tar etter). Dessuten tror jeg at vi ikke kommer til å tenke så mye på disse spørsmålene, når vi endelig for oppfylt vår største drøm- å bli foreldre! Vi kommer til å elske vår kjære baby over alt, dersom vi er så heldige å få en. det spiller ingen rolle hvordan den ble til, om du skjønner:)?

 

For oss har det vært en hard prosess- men er alternativet å aldri bli foreldre og aldri få oppleve graviditet- så er jo svaret enkelt......det er jo fantastisk at det går an å få hjelp:)

 

Hvordan føler dere det nå da? Forstår at du synes dette er vanskelig, det synes vi også....

[Gjest]

Hei begge to:O)

 

Vi er tildels i samme situasjon som dere, men her er det jeg som er problemet og ikke mannen min. Jeg er kommet i tidlig overgangsalder, og vi trenger derfor donor skal vi klare og bli gravide...

For oss er adopsjon aller siste utvei. Vi vil gjerne at en av oss skal være biologisk forelder til barnet. Kan tenke meg at det blir litt annerledes for meg enn det blir for en mann og bruke donor siden jeg får gå gjennom svangerskap og fødsel og på den måten knytte bånd til barnet...

En mann får ikke knytte de samme båndene, men han får ta del i det han kan mens jenta hans går gravid, og omsorgen for barnet etterpå.

Det er ikke genene som bestemmer om man er familie eller ikke. Helt enig med deg i det, lengter84!!

 

Bruk av donor er blitt mer og mer vanlig nå. Da vi søkte om eggdonasjon for halvannet år siden var det lite snakk om slik behandling, men synes det er mye mer åpenhet om dette nå. Vi har også et "problem" i forhold til hva vi skal si til barnet, familie og venner...Jeg har ikke lyst til at barnet skal vite noe om dette. Med tanke på de båndene som vi knytter til barnet underveis i svngerskapet, så tror jeg at når barnet er født, så ofrer vi ikke donasjonen, og dette at barnet biologisk sett ikke er mitt, en tanke... Tror det er den som er "problemet" og grunnen til at man trenger donasjon, som ikke ønsker åpenhet rundt dette....Vil være veldig sårt for meg om dette skulle komme opp ettersom barnet vokser til. Jeg føler meg "mislykket" nok fra før som ikke kan få barn på naturlig vis..

 

Vi får forresten ikke hjelp i Norge, så vi må til utlandet. Hadde et forsøk i oktober, samt et fryseforsøk i november som begge endte negativt. Nå starter vi med blanke ark igjen med ny klinikk (denne gang i Riga), og ny donor.

 

Lykke til begge to!

[usikker1981]

Vi har vel prøvd så godt vi kan å legge hele temaet på hylla for ei stund, for at det ikke skal styre alt. Men er ikke alle dager det er like lett, og merker det at nå når det har gått to mnd siden henvisning er jeg stadig raskerer til å sjekke dagens post... Har følelsen av at alle snakker om barn, at alle er gravide eller har små barn etc...og slik har det jo forsåvidt vært ganske lenge, men kjenner at jeg reagerer litt annerledes på det nå som jeg vet hvorfor det ikke hjalp med alle el-testene etc... Etter at det største sjokket hadde lagt seg var vi begge nokså sikre på at vi ønsket å prøve med donor dersom det lot seg gjøre, at det ville være kjempefint om i alle fall en av oss er biologiske foreldre. Er rart med det, folk har stadig kommentert øye-/hud-/hårfargen på våre "kommende" barn, og jeg har også sett det for meg, og det er litt sårt det er at det kanskje aldri blir slik.

 

Men er helt enig i at det tross alt miljø er minst like viktig som arv, er jo vårt barn og vi som oppdrar det på måten vi mener er best:) Håper bare for alt i hele verden at vi en dag er der...

[jj34]

Hei tenkte jeg skulle jeg kunne svare dere. Vi ble gravid med donor og fødte en nydelig jente i juni 2007. Vi bestemte oss tidlig for ikke å si noe til noen. Familien vet at det var på grunn av dårlig sædkvalitet at vi gjennomgikk IVF, men vi valgte å si at det gikk med hans sæd. Min mann øsnker det slik, og det gjør jeg også. Det er veldig rart og ha en så stor hemmelighet. Det som er pussig er at vår datter er utrolig lik sin far. Alle kommenterer det. I starten synes min mann det var veldig rart og skvatt her gang noen nevner det. Nå er han mest stolt. Eneste vi har tenkt på er om hun noen gang blir syk, trenger gentesting el lignende. Ellers så er hun vår og han er pappaen hennes, så go som noen, biologi eller ikke

[bella1984]

Så hyggelig å høre at hun ligner så på pappan sin....det er godt å få tilbakemeldinger fra andre som har gjennomgått det vi skal til med nå! Og det er jo tydelig at det er mange solskinnshistortier som deres:)

 

Vi kommer til å være åpne om det til nærmeste familie og venner, rett og slett forde vi ikke tror vi kan bære på en så stor hemmelighet i alle år.For oss vil det nok være en god støtte også. Men dette er jo opp til hvert enkelt par, finnes ikke noe fasitsvar her. Det er jo ingen som strengt tatt har noe med det- vi går ikke akkurat å spørr folk om hvordan de laget barna sine heller=) Vi regner med at flere vil spørre oss- ettersom vi har vært veldig åpne om at vi sliter (begynte å bli lei av at folk masa på oss om vi skulle få barn snart!!) Så vi har ikke helt bestemt oss hva vi skal si til dem- men jeg tror ikke vi skal være redde for å si sannheten heller. Føler ikke akkurat at vi treng'er 'å skjemmes over det....men det er likevel veldig privat og personlig, så jeg vet ikke helt.....

 

Skal dere fortelle det til barnet deres da- event. når?