Januar-babyen ble en romjuls-overraskelse (Fin fødsel, lang historie :-)

[~Roskva~]

Vi hadde termin 10 januar, regnet ikke med å gå helt til termin, men håpet at barnet ville vente til i 2008...

 

1. juledag begynte kroppen min å kjennes litt annerledes utover dagen, magen ble tung nedover, og det ble tungt å bevege seg. På formiddagen 2. juledag gikk slimproppen. Det var ingen tvil om at det var det som skjedde... Vi dro til svigermor for å spise middag, og under middagen kommenterte jeg at "Uff, det var da voldsomt for noen kynnere man skulle ha da." Under kaffen følte jeg at jeg måtte ta tida på disse kynnerne, og de kom hvert femte minutt. Da ble vi litt spent, både jeg og sambo og svigermor. Men kynnerne roet seg utover kvelden, så da regnet jeg med at det bare var kroppen som forberedte seg. Men jeg ringte Mamma og fortalte hva som skjedde allikevel :-)

 

Da vi la oss rundt midnatt tok kynnerne seg opp igjen, og jeg skjønte at dette her kom ikke til å gi seg før barnet var ute :-) Jeg fikk ikke sove, så jeg lå der og telte rier.. bare avbrutt av hyppige dobesøk. Da jeg gikk på do klokka fem om morran, gikk vannet... Bare litt i slengen, men det var ikke tvil om at det var fostervann.

 

Jeg fortalte sambo at det ble 2007-baby på oss, da. Han hadde våknet hver gang jeg gikk på do, og hadde skjønt tegninga allerede. Vi ringte føden, og de ba meg komme inn for en sjekk. Sambo måtte hoppe i klærne, pakke bagen, og springe ut og starte bilen.. Mens han holdt på med det, tok riene seg opp litt, og det ble vanskelig å få på seg klærne, eller gå. Da vi kom ut i bilen, måtte jeg stå på alle fire i baksetet mens vi kjørte - det var for ubehagelig å sitte. Vi har et kvarters kjøretur til sykehuset, og var inne ca halv sju.

 

På sykehuset ble jeg satt på CTG-registrering i en times tid. Jeg måtte nå slutte å snakke hver gang jeg fikk en rie, og de kom tett (5 på 10 minutter), men de var godt overkommelige. Jordmora sa at hun ikke trodde vi var i gang ennå, og at vi egentlig bare kunne dra hjem igjen noen timer. Hun ville ikke undersøke for åpning ennå, ettersom vannet hadde gått og det økte faren for infeksjoner. Jeg orket ikke tanken på å stå på alle fire i baksetet igjen, så vi valgte å bli på sykehuset.

 

Jeg fikk en seng på et dobbeltrom, ca klokka halv åtte, og så lå vi der og ventet. Nå var jeg sliten, og litt mer avslappet ettersom vi hadde kommet oss til sykehuset, så jeg begynte å sovne mellom hver rie. Omtrent klokka ni kom jeg meg på do, og da hadde jeg begynt å blø - tegningsblødning som de kaller det. Da forsto jeg at vi i alle fall var ordentlig "i gang" - nå skjedde det noe her.

 

Og så begynte det å gå fort. En eller annen dame kom inn og lurte på om jeg ville ha frokost. Nei, sa jeg, det klarer jeg ikke. Men nå er vi i gnag her, og bør få besøk av en jordmor snart. Damen skulle gi beskjed til jordmødrene, men de hadde det travelt på avdelingen, og ingen kom. Riene tok seg opp mer nå, og jeg måtte begynne å presse håndflatene ned i madrassen under rietoppene. Og plutselig sier kroppen min "PRESS!!!" Gjett om jeg skvatt da..

 

"Oioioi", tenkte jeg, "det gikk fort. Jeg håper jeg ikke har 4cm nå.." Sambo måtte ringe på, og en av jordmødrene kom inn og spurte så hyggelig hvordan det gikk. "Jo takk, det går bra. Jeg har trykketrang! Nå skjer det noe her!" svarte jeg. Da kan du tro de fikk det travelt - de risikerte jo fødsel på dobbeltrommet der. De fant fort en ledig jordmor til meg, og da hun sjekket åpning hadde jeg 8cm allerede! "Jess!!!"

 

De trillet meg inn på en ledig fødestue i full fart. Da vi trillet inn på fødestua tenkte jeg at jeg skulle be om lystgass hvis denne fasen trakk ut. Men da de sjekket åpning igjen, var det allerede 10 cm. Snart baby.... Og pressriene var ikke så vonde, så jeg skjønte at jeg kom til å klare meg uten smertestillende.

 

Jordmora og barnepleieren ordnet med sine saker, og jeg småtrykket. Og mellom to pressrier måtte jeg klatre over i en fødeseng. Det var tungt, det.. Og så måtte sambo hjelpe meg av med singleten jeg hadde på, jeg hadde jo ikke hatt tid til å kle av meg.

 

Så snart alle var klare, satte vi i gang. Jeg presset som en helt, og de andre heiet. Sambo hadde ansvaret for saft, våt klut og oksygenmaska. Ventilen i den oksygenmaska var så treg, at jeg aldri fikk helt teken på den. Den ble mest i veien. Det var en befrielse å presse ordentlig - da klarte jeg å slappe helt av mellom riene. Jeg kunne kjenne barnet flytte seg nedover i fødselskanalen. Og da begynte å svi i bekkenbunnen, sa jordmora "Nå ser jeg hodet!! Med masse hår" og det gav meg masse pågangsmot og krefter. Jeg smilte til sambo og sa "Snart!! Snart er hun her."

 

Noen flere trykk, så fikk jeg beskjed fra jordmora "Et lite trykk til nå!", og så kom hodet ut med et plopp!! Og så var ria over. Jordmora tok hånda mi, og jeg fikk kjenne på et mykt, vått lite hode med hår på... Oioioi, det var rart. Og så tok en ny ri tak, og "glopp", der kom resten av kroppen. Det er den rareste følelsen i verden. Jeg fikk den varme, våte lille kroppen rett opp på magen, og den lille frøkna vår hylte som besatt. Det er den vakreste lyden jeg noen gang har hørt!!

 

Lillepia kom 27. januar klokka 11:06, fire timer etter at jordmora ville sende oss hjem igjen. Hun var 2892g, 48cm lang og 34,5cm rundt hodet da hun kom til verden, to uker før termin. Etter et par dager fikk hun navnet Solveig, etter min Mormor og sambos Oldemor. Og hun er selvfølgelig verdens vakreste barn.

 

Det er en fantastisk og underlig følelse å ha jobbet så hardt og lenge med noe, først svangerskapet og så fødselen - og så plutselig er det over, og det er kommet et nytt lite menneske til verden. Det var ikke før vi dro hjem, at jeg virkelig forsto at hun er min!! Jeg kunne ta henne med hjem!! Og for hver dag som går, blir jeg mer glad i henne.

 

Dere kan bare glede dere, jenter :-)

[;)Renate&Gabriel+lillesøster;)]

Så fin historie!;)

Gratulere så masse med lille jenta, og kos dere mye!!

Klem