frustrert over barnefar...

[Anonym bruker]

Nå er jeg kjempe lei å klar av bf.. han krever og krever. Og jeg er så dritt lei at jeg ikke orker kontakten, pga av div.. Åååh!

Kjenner jeg blir veldig klar alltså!

 

"Jeg er umoden, barnslig, teit, egoistisk osv osv.

"Og jeg må vertfall ikke tro jeg skal ha omsorgen for meg selv osv.

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre jeg, har sakt til ham at jeg ikke orker å ha kontakt med han nå, for alt han kommer med er jo bare dritt..

 

Blir sjikkelig frustrert/redd/lei over at han snakker om omsorgen osv for barnet nå, er jo fortsatt lenge til termin.

 

 

[Anonym bruker]

Å true med å kreve omsorgen før barnet er født er bare tull !! kutt ham ut til han kommer på bedre tanker, ingen grunn til at han skal få lov til å psyke deg ned å ta fra deg gleden over svangerskapet ( er tøfft nok å gå gravid alene om man ikke skal ha dette i tillegg..).

 

Omsorgen har du fra barnet blir født, skal den deles 50/50 el må dette AVTALES ( dvs ingen domstol kan dømme til dette om foreldrene ikke selv er enige om det).

 

Dersom du ønsker omsorgen selv, har han kun krav på vanlig samvær ( annenhver helg og en ettermiddag i uka) dette er kun når ungen er stor nok til det- altså tidligst om 2-3 ÅR !! før det blir det hyppigere besøk på et par timer av gangen til noen timer alene ..gradvis slik at barnet blir trygt, desverre har de færreste fedre jeg kjenner til som ikke har bodd med barnemor ved fødselen klart å følge opp en slik avtale slik at det har blitt noe vanlig samvær ut av det.

Unntaket er selvfølgelig om du skulle være totalt uegnet som mor, her skal det imidlertid MYE til for å kunne bevise det.

 

Dette ordner seg !

Lykke til !

[Anonym bruker]

ok, tusen takk for svar! Får til å puste litt lettere ut nå

men, han klarer på en måte å faktisk "overbevise" meg at han kan få 50/50 eller hele omsorgen selv..

"Men er det dermed sakt at mor ska få omsorgen da?"

Jeg og bf har bare "date'et" en liten stund..

 

Han er faktisk helt sjuk, han krever og krever og krever....

Bare det at jeg har sakt at jeg ikke vil at han skal være med på fødselen, gjør at han blir kjempe sint og kommer med masse dritt..

 

Er det frekt av meg at jeg ikke orker å ta ham med på ul, gi ham ul bilder, osv ??

 

 

[Anonym bruker]

Hei igjen !

 

Det er ikke lengre noen "morspresumsjon" i norsk rett, altså noen grunnregel om at man antar mor er best omsorgsperson de første leveårene el. MEN: biologien er fortsatt den samme;-) dvs vi bærer frem barnet og føder det, ammer gjerne første leveår og har dermed et ganske stort fortrinn...dvs at barnet blir i praksis automatisk boende med mor den første tiden/årene. Skulle han forsøke ta fra deg et spedbarn kort tid etter fødsel er det bare å anmelde for kidnapping og han kan klart glemme både omsorg og samvær for laaaang tid..

Om han så kommer senere og ønsker omsorg ( utover samvær, samvær kan og må du ikke nekte så lenge det ikke er til fare for barnet)vil han måtte gå til sak om du ikke ønsker dette. I en ev samværssak vil han stille svakt dersom du er en normalt god mor. Viktige momenter er stabilitet for barnet, ikke rykke det ut fra situasjon som fungerer (ergo jo lengre tid med deg jo vanskligere for ham å nå frem..), mv..i praksis vil jo ungen etter å ha bodd sammen med deg i ett eller flere år, kanskje ha barnehage/skole mijø hos deg osv klart ha en MYE sterkere tilknyttning til deg enn til bf. Dette kan du derfor ta helt med ro- bare tull fra hans side.

 

Når det gjelder ul og fødsel har han IKKE noe krav på å få være med på noe av dette.

Vet ikke selv om jeg vil ha med barnefar på min fødsel ennå ( vi var godt voksne samboere og planla barnet sammen, før han plutselig fikk litt for mye problemer og ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, nå er det litt annenhver dag hva han vil...).Det jeg tenker vedr meg selv er at om han kan være en støtte for meg i den sit. kan jeg tenke meg å ha ham der, er det bare ham ham og hans barn har han ikke noe der å gjøre, har derfor gitt beskjed om at jeg avventer avgjørelsen til nærmere fødselen for å se hvordan vi forholder oss til hverandre da. Bedre å ta med mor, søster eller veninne som kan være der for deg enn en slik dust som bare vil skape problemer, han kan du ta deg av siden ..år

 

For ul tenker jeg noe av det samme, har hatt med min "nå på veg ut samboer" to ganger, men vet ikke om jeg tar ham med neste gang. Det er tross alt en medisinsk undersøkelse, det kan være spm du ønsker å stille uten at han er tilstede. Vil du være grei kan du jo gi ham ett av de ul bildene du er minst fornøyd med ;-) ( det er alltid noen av dem man ser svært lite intr. på..;-) Han har imidertid ikke noe krav på å være med, få bilder el.

Har sett en diskusjon her inne hvor mor ikke ville gi far beskjed om at barnet var født, det er imidertid å legge opp til unødvendig krangel og vonde følelser, greit at vi tar alt alene, men en melding om at ungen er ute og at de kan få komme å se senere etter avtale koster lite- de var med på moroa en gang de også...

 

Lykke til !

[marlen84]

Hei=)

 

Er i akkurat samme situasjon. barnefaren opfører seg helt fælt rett og slett. er 15 uker på vei og har inkludert han i ting som har skjedd hittil. Men etter at han begynte me å si han skulle ha delt omsorg etter fødselen og begynnte å true me ting, har jeg sagt at jeg ikke gidder mer. Jeg vil ikke ha han med på UL og i hvert fall ikke fødselen (noe jeg er usikker på om jeg hadde villet selv om vi var sammen). Da jeg sa dette til han ble han enda verre. Han mener til og med at han som barnefar har krav på å være med på fødselen. Noe jeg vet han ikke har=) Har vært helt utslitt me å måtte krangle me han hele tiden, og samtidig gå gravid. Men nå lukker jeg rett og slett ørene. Gidder ikke lese mld fra han, bare sletter dem med en gang. Nå skal jeg bare tenke på meg selv og kose meg me gravidteten. Det er ingen grunn til å bekymre seg, han kommer ingen vei me truselene sine uansett=) Bare så synd at enkelte mannfolk er slik. Det er klart jeg vil han skal være i barnet sitt liv når det er født, han er jo tross alt farn. Kunne aldri tenke meg å nekte han å treffe barnet. Men det er visst ike nok for han.

[Anonym bruker]

Kjenner meg så veldig igjen!! Og ser at det er flere jenter som gjør det også. Fælt at vi må gjennomgå noe slikt styr mens vi går gravide! I mitt tilfelle er barnefaren slik som din, mener han har rett på mye mer samvær enn det han egentlig har (50/50) enda han bor på en helt annen kant av landet!! Jeg også ble helt ifra meg og redd til å begynne med, men tar det mer med ro nå... Har forhørt meg rundt og lest her inne, og aldri om noen domstol engang hadde gitt ham 50/50. Barnefedrene vil bare oppnå å forsure situasjonen vårs som gravid, og det gjør meg så sint... Det er nok slit å gå gravid, om man ikke skal ha en barnefar masende rundt i tillegg som kommer med trusler og store krav!!