er gravid igen etter jeg mistet min sønn....

[Anonym bruker]

jeg mistet min søn 5 oktober og nå er jag gravid på nytt,jeg fikk vite det 2 uker innen jul så det var en fin jule gave.

Det har gjort at jeg har mått bedre og følt at de er noe å se fram til, men av og til har jag det bara helt fælt,jag savnar min elskede lille sønn og de er ingen som kan ta hans plats i mitt hjärta,og jeg føler at jeg aldrig kommer kunne elske noet barn så mye som han,og jeg føler meg så hemsk for mitt komende barn...

jeg ønsker bare Adrian var her hos meg,han var så perfekt.

 

hur kommer man seg videre?

 

har det bara helt grusom av og til og det känns som at ingen skjønner hur jeg har det.

[augustmom]

hei. jeg mistet selv jenta min for to å halvt år siden, å er nå gravid på nytt. det er utrolig mange følelser som blusser opp å frykten for at dette barnet skal dø er reel å frykteli. jeg gleder meg til å bli mor igjen, men likevell så vil første alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte, å jeg vil at det "nye" barnet skal bli "kjent" med storesøstern sin.

 

vet ikke om man noen gang kommer seg videre. jeg tar en dag av gangen. man har et sår i hjerte som det kjennes ut som aldri vil gro. den dag i dag så kjennes det ut som ingen forstår meg å at selv om det er en stund siden, så tenker jeg på det hver dag..

 

håper du tar kontakt vil du vil snakke litt.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror det er vanskelig for andre og virkelig forstå hvordan vi har det. Jeg mistet også en sønn og ble heldigvis gravid 3 mnd etter fødselen. Er nå 3 mnd på vei...Synes også livet ble lettere å leve, men sorgen er like stor...Jeg opplever at sorgen er stort som et fjell hele tiden, men jeg klarer bedre og bedre og leve med det. Men, de gangene jeg får skikkelig nedtur virker det som om alt raser tilbake mot"start". Skjer litt skjeldnere nå, heldigvis. Jeg er fryktelig redd for at babyen jeg nå venter ikke skal være like perfekt som den jeg mistet, eller at jeg ikke skal klare å fokusere på neste mann når han eller hun kommer.....For min del hjelper det å gå i sorggruppe og å prate med andre i samme situasjon....vi er litt skjeldne, men håper du får hjelp der du bor til formidling av grupper eller møte med andre?