jeg trenger hjelp.....

[Anonym bruker]

jeg bare gråter ,har det helt jævlig...

 

jeg har en sønn på 1 mnd som jeg helst ikke vil hverken se ,høre eller ta på til tider....

 

jeg leste på lommelegen om fødselsdepresjon ,og da jeg kom til det avsnittet om alvorlig fødsels depresjon ,innså jeg at ALT stemte.

Alt fra selvmordstanker til stort vekt tap.

 

men jeg er ikke en person som vil prate om ting ,og vil ikke bry andre med dette her.....sånn som nå ligger sambo og sover ,og sønnen min overnatter hos tanta si og her sitter jeg og gråter alene. Jeg orker snart ikke mer..jeg vet ikke hva jeg skal gjøre....

 

 

tror ikke sambo vet hvordan jeg egentlig har det ,men så har jeg heller ikke sagt det til ham.Han har nok å tenke på.

 

måtte egentlig bare spy ut litt av det jeg holder inne ,for her kan jeg være anonym......

 

jeg håper det går over av seg selv og at jeg slipper å gå til legen ,for det takler jegrett å slett ikke...jeg orker ikke tanken på å sitte å gråte å fortelle dette her til ham...nei...jeg kan ikke det.

 

jeg vet det er slemt av meg ,men akuratt nå vil jeg bare bort herfra ,og det gjør så vondt i hjertet å ha sånne tanker ,for det er tross alt min egen lille familie jeg ønsker meg bort fra....

 

jeg vet hvirkelig ikke hva jeg skal gjøre....

 

 

 

 

[blond]

Du må få hjelp, for det går dessverre ikke over av seg selv. Hvis du synes det er vanskelig å snakke om, kan du kanskje vise samboeren (eller noen andre du stoler på) dette innlegget eller skrive et brev om hvordan du har det, så slipper du å prate.

 

Babyperioden kan være nydelig og jeg håper du orker å ta motet til deg å oppsøke hjelp slik at du også får oppleve hvor godt det kan være å være mamma og at du virkelig kjenner at du er god nok slik du er!

 

Du skal ikke slite så mye med deg selv! Du kan få det godt med deg selv igjen!!

[Anonym bruker]

Hvordan forhold har du til helsesøster? Kanskje hun kan hjelpe deg. Jeg har ihvertfall fått veldig god hjelp på helsestasjonen: ) Eller så går det an å ta kontakt med psykiatritjenesten i kommunen. Ikke noe skummelt! Jeg utsatte det leeenge, men er veldig glad i ettertid at jeg får hjelp.

Jeg har også fått hjelp gjennom BUP. De kan hjelpe mødre med fødselsdepresjon, så de får bedre kontakt med barnet. Hjelper deg med å se de små positive tingene i hverdagen. Og kommer med praktiske råd i som kan gjøre hverdagen lettere. Jeg har kontakt med ei veldig koselig dame. Synes det er veldig slitsomt å prate med lege og psykolog. Men på BUP og hos psykiatritjenesten er alt mer avslappet. De presser meg ikke, og maser ikke.

Virker det fortsatt like vanskelig å søke hjelp...?

[Anonym bruker]

Har vært der selv og vet hvor vondt det er når det står på som verst. Og det er ikke alltid like lett å få forståelse for de rundt som ikke har opplevd det og ikke helt skjønner hva som skjer. Jeg foreslår at du snakker med samboeren din om hvordan du har det, kanskje leser litt om fødselsdepresjon på nettet slik han kan prøve å forstå hvordan du har det. Jeg tok kontakt med helsestasjonen da jeg fikk fødselsdepresjon, der fikk jeg samtale med helsestasjonpsykolog. Så har jeg gått fast til min fastlege( som er veldig forståelsesfull) en gang i uken. Etter en veldig tøff og vond periode på ca 8 mnd bestemte jeg meg for å prøve antidepressiva en periode. Jeg har nå brukt det i snart 3 mnd og føler meg veldig bra nå, føler jeg har fått livet tilbake og storkoser meg med lillegutten min, som nå er 1 år.

Ikke vær redd for å ta imot hjelp nå, de fleste trenger det en eller annen gang i livet og det er ikke et nederlag. Og husk du er ikke alene om å ha det som du har det nå og uansett hvor håpløst det følest så blir det bedre men vær tolmodig og snill mot deg selv.

Lykke til, tenker på deg.

[Anonym bruker]

Du trnger nok å snakke med noen-for det går ikke over av seg selv, og både du og gutten din går glipp av mye.

 

Jeg har selv snakket med helsesøster om nedstemthet i dag på kontroll, og selv om jeg ikke har selvmordstanker og nyter mye av tiden med gutten min så rådet hun meg til å ta kontakt med fastlege og eventuelt gjennom han med psykolog.

 

Jeg liker heller ikke å prate om slikt, og i alle fall ikke ta i mot hjelp eller innrømme at det er noe jeg ikke takler på egenhånd, men heldigvis har samboer oppdaget hvrodan det står til og støtter meg, og det hjelper veldig.

 

Vi skal ta kontakt med fastlegen i morgen og håper en av oss blir sykemeldt en stund, slik at vi kan være sammen hjemme litt til for å se om det hjelper.

 

Når du først får snakket med noen tror jeg det vil føles som en lettelse selv om du gruer deg nå- lykke til

[lurium]

Kjære deg. Jeg blir rørt over å lese at du allerede har tatt noen steg for å hjelpe deg selv nærmere din lille sønn og din samboer. "Å prate om ting" betyr ikke nødvendigvis å bruke stemmen. Du har brukt tastaturet til å starte samtaler her på Barn i Magen. Jeg blir mektig imponert over hvordan du, som beskriver en så uendelig dyp depresjon, har klart å mobilisere krefter til ikke bare å skrive for å få snakket med andre, men også å ha gjort undersøkelser som gir deg innsikt i hva du selv lider under gjennom å søke på lommelegen sine sider. Det er mange skritt i rett retning som ingen andre enn du har hatt makt til å ta. At du i denne fortvila situasjonen klarer å hente fram krefter til å gjøre dette forteller meg at du innimellom alt det mørke har krefter i deg som driver deg mot det du ønsker at skal være tilstede i livet ditt. Nettopp en slik drivkraft er det jeg kan gjenkjenne som egenskaper hos en god mor: en kvinne som på tross av at livet er mørkt som døden henter fram "det lille ekstra" som gir håp om å endre retning. Jeg legger merke til denne livskraften i det mørket som du beskriver. Jeg håper at du selv i de neste øyeblikkene klarer å legge merke til de ørsmå tingene som i bitteliten grad minner deg om hva det er du lengter etter, og som har fått deg til å velge det du har valgt da du tok tastaturet fatt og begynte å "prate med" oss andre...