Fostervannsprøve og senabort

[Anonym bruker]

Hei dere....

 

Jeg er ny her. Har lest en del av innleggene - og ser at fostervannsprøve/duo-test er et tema som går igjen.

 

Har selv erfaringer med dette og vil gjerne skrive noen tanker....

I utgangspunktet virker det enkelt å ta en test. Men hva hvis resultatet ikke er det man ønsker seg?

 

Jeg ble gravid første gang da jeg var 33 år gammel. Var på ul i uke 9. Alt så normalt ut i forhold til hva man kan se så tidlig i svangerskapet.

 

Var på ny ul i uke 16. Legen så da noe han kalte "en mørk skygge i magepartiet til fosteret". Jeg ble sent til senter for fosterdiagnostikk på rikshospitaletallerede dagen etter. Der kunne de berolig meg med at "det er sikkert ikke noe å bekymre seg for". Jeg ble likevel tilbudt fostervannsprøve. I hovedsak for å utelukke at barnet hadde en genfeil.

 

Jeg fortalte legen at jeg forbant fostervannsprøve med kromosomfeil (ikke genfeil) - og spurte om det så ut som om babyen hadde det? Men neida, det var tatt mål av nakkefold, neseben, lårben osv. Legen fortalte at han aldri sa noe med sikkerhet når det gjalt ul - men at han ville bli svært overrasket om dette barnet hadde en kromosomfeil eller genfeil. Fostervannsprøven ble tatt og jeg dro hjem - og følte meg ganske lettet. Hadde tross alt vært hos en av de fremste spesialistene på fosterdiagnostikk og tatt ul på en av de beste maskinene som finnes her til lands. Og det var "sikkert ikke noe å bekymre seg over...."

 

Allerede fire dager senere fikk jeg en telefon fra rikshospitalet. Barnet hadde en kromosomfeil. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne få senabort innen uke 20. Jeg måtte innom en abortnemnd - men i mitt tilfelle ville det bare være en praktisk formalitet.

 

Det er vanskelig å beskrive hvordan det er å stå midt oppe i en slik situasjon. Og ikke minst - overfor et slikt valg.

 

Den lille "svisken" jeg hadde sett på ul i uke 9 var blitt til en baby i uke 17. Jeg hadde sett armer og ben - og at det var ei lita jente. Min lille jente.

 

En senabort innebærer at man får en stikkpille som fører til at babyen dør. Så blir fødselen satt i gang. Man føder på vanlig måte. Man må ta stilling til om man ønsker å se det døde barnet etter fødselen - og om man ønsker at det skal gravlegges eller "kastes".

 

Jeg er ikke relgiøs eller spesialt moralsk. Har aldri gjort meg noen tanker om det man kaller "sorteringssamfunnet". Men magefølelsen min sa meg at jeg ikke kunne "overleve" det å gjennomføre en senabort. Så... svangerskapet gikk sin gang - og jeg har ikke angret.... Har likevel full respekt for de som måtte komme i samme situasjon og velge annerledes enn meg.

 

Nå er jeg gravid igjen. Jeg håper selvsagt at alt er normalt - og ser frem til et "lykkelig" svangerskap denne gangen. Men jeg kommer ikke til å ta fostervannsprøve...... Jeg vet jo med sikkerhet at senabort ikke er noe for meg. Jeg vil heller få en evt. beskjed om kromosomfeil etter fødselen. Da har jeg i alle fall en baby å forholde meg til......

 

 

[Klorepus]

Hei.

 

Tusen takk for et kjempefint innlegg.

 

Selv er jeg 41 år, og venter mitt første barn i slutten av august. Jeg har heller ikke tenkt å benytte meg av tilbudet om duotest og fostervannsprøve, for jeg ønsker ikke å utsette meg for de kvalene det kan medføre.

Hva om duotesten viser at sjansen for å få et barn med gen-/kromosomfeil er større enn normalt? Hva om fostervannsprøven viser det samme?

 

I likhet med deg, er heller ikke jeg religiøs eller spesielt moralsk, og jeg har full respekt for de som vurderer dette annerledes enn meg, men dette er i alle fall en skikkelig gjennomtenkt problemstilling fra min side. For 17 år siden fortalte en kollega av meg om sine erfaringer med å ta fostervannsprøve, og dette fikk meg til å tenke grundig gjennom hvilket valg jeg ville tatt hvis jeg kom i en situasjon der jeg fikk dette tilbudet. Nå har situasjonen oppstått, og mitt valg er tatt for lenge siden. Jeg avstår.

 

Dette er ikke ment som kritikk av de som velger annerledes, men som en påminnelse om at det ikke trenger å være en automatikk i dette å takke ja til tilbudet om duotest/fostervannsprøve.

 

Takker nok en gang for et kjempeflott innlegg.

[Anonym bruker]

Vil også takke for et kjempefint innlegg!!!

 

Har selv tenkt veldig masse tanker rundt dette - er 39 nå og har nettopp testet positivt. Har tenkt at denne gangen vil jeg kanskje ta denne såkalte duotesten, men er veldig usikker på hva den egentlig forteller meg. Fikk et barn for et år siden, og tenkte mye på kromosonfeil i begynnelsen av svangerskapet. Fikk ikke noen info fra lege eller jordmor om duotest etc selv om jeg var fylt 38 ved termin. Men etterhvert som graviditeten gikk og jeg følte meg bra og lykkelig, tenkte jeg nesten ikke på det i det hele tatt. Hvorfor bruke en masse negativ energi på det? Og så sitter jeg her gravid igjen - og tenker og funderer - vil testen egentlig gi meg noe svar? Og er det ikke egentlig bedre for meg selv om jeg lar svangerskapet gå sin gang - lykkelig uvitende om antall kromosomer den lille der inne har? Mitt nydelige barn er det uansett. En senabort vet jeg ikke om jeg orker å ta stilling til - hvis det skulle bli et alternativ vet jeg iallefall at jeg ikke vil orke et svangerskap til.

 

Føler det nesten er et "must" her inne å ta disse testene, og har jo tenkt at da bør vel jeg også. Men innlegget ditt fikk meg til å tenke litt lenger - takk skal du ha! Det frister ikke så mye nå lenger...

[Chezka]

Fint innlegg! Er spennende å se hvor forskjellige vi mennesker er.

 

Jeg er nå 6 + 3, er 39 år og både min mann og jeg har samme mening når det gjelder dette med fosterdiagnostikk/senabort - heldigvis. Vi skal benytte oss av duotest og evt fostervannsprøve, og hvis barnet ikke er friskt vil jeg velge senabort.

 

Dette er noe vi har tenkt gjennom og diskutert - også før jeg ble gravid. Men det er viktig å sette seg inn i hva en senabort egentlig er, hvordan den praktiske gjennomføringen er, osv.

 

Det viktige for oss er at vi ikke ønsker å bli foreldre i såpass høy alder til et barn som ikke er funksjonsfriskt. Vi er klar over at en prosess med senabort vil være en tøff opplevelse, men jeg tror det er viktig å fokusere på målet: Hvorfor vi i utgangspunktet tenker som vi gjør.

 

Det viktigste i denne debatten er at man viser respekt overfor de valgene foreldrene tar - uansett hva utgangen blir. Det er KUN foreldrene som kan avgjøre hva som er riktig i akkurat deres situasjon.

 

[mamma tiL 1stor+2små]

Vil også takke for et fint innlegg.

 

Jeg er 38 år og er blitt tilbudt duo test,noe jeg takket ja til,ikke fordi jeg kommer til å ta det bort om det skulle vise seg at det er noe galt.For jeg føler at jeg ikke kan drepe mitt lille barn og at det har like mye verdi som alle andre,men fordi jeg da kan finne ut av hva vi har krav på av hjellp og støtte. Dette er greit å finne ut av før vi får den lille,slik at vi har det klart og ikke må begynne med dette når vi har en liten til som trenger tid og oppmerksomhet.

 

Dette er noe vi diskuterte veldig så lenge vi viste at vi ønsket oss et barn til,slik at vi skulle slippe å stå oppi en vanskelig avgjørelse når en er gravid.Bedre å ha tenkt gjennom alt på forhånd og vite hva en ønsker,da er det også lettere å holde seg til det

 

Gå videre til fostervannsprøver tror jeg ikke blir aktuelt uansett,da dette øker faren for abort og når et barn er ønsket uansett,så er det jo ikke vits i å sette det mer i fare enn nødvendig.

[Shabby*]

Dette er uten tvil vanskelig. Jeg kommer til å ta duotest - det er helt sikkert. Hvis den tyder på kromosomavvik, kommer jeg også til å ta fostervannsprøve. Hvis det hadde vært enkelt, så ville jeg ha valgt sen abort for å unngå å få et barn som hadde kromosomavvik. Jeg vet også at dette er et valg som mannen min ønsker.

 

Nå synes jeg dette ikke er enkelt, og i utgangspunktet er jeg imot abort (personlig - ikke at det skal gjelde for alle). Derfor håper jeg av hele mitt hjerte at jeg finner ut at det ikke er økt sannsynlighet for kromosomavvik så jeg slipper å ta noen valg. Jeg ønsker uansett å være forberedt.

 

Jeg har en venninne med en sønn med downs syndrom. Jeg synes gutten er skjønn. Han er også frisk ellers og utvikler seg positivt.

 

I tillegg har jeg en bekjent med en sønn med downs syndrom. Han har i tillegg hjertefeil og har astma (i hvert fall en lungesykdom). Der har det vært mye problemer og mye dårligere utvikling. Hun har måttet være mye på sykehuset med ham og det har krevd mye av både henne og mannen.

 

En tredje bekjent fikk en sønn med et annet syndrom som jeg ikke husker navnet på. Han døde før han var ett år.

 

Valget er ikke enkelt med hensyn til senabort...

 

 

[sommerbarn_juli08]

Hei! Jeg står midt oppe i det nå..... Er 40 år, førstegangsfødende og venter tvillinger (12+3 i dag)

Jeg var på fosterdiagnostikk i går. I veiledningssamtale fikk vi vite at det ikke kan tas blodprøve som duotest ved tvillinger. Det ble da bestemt at om det var tvil etter ultralyd så skulle det tas blodprøve (trippeltest) og fostervannsprøve. Fikk vite at det var 2-2,5 % risiko for kromosomavvik pga alder, og at det var 1-2 % sjanse for hver av tvillingene.

 

Ultralyden viste at den ene tvillingen så helt fin og normal ut, men dessverre ikke den andre..... Var inne til ultralyd i 1,5 time, to leger vurderte det de så før vi fikk den triste beskjeden.... Når legen forklarte og viste oss på ultralydbildet hva de så, så vi det tydelig selv. Tvilling nr. 2 hadde store hevelser og væskeansamlinger i hodet, en stor utposning på nakken og hevelser/væskeansamlinger på kroppen.....Vi så også på ultralyden at tvilling nr. 2 beveget seg mye mindre enn den andre. Vi fikk vite at det ikke var sikkert at tvilling nr. 2 ville overleve svangerskapet..... Om det gjorde det ville den ha en eller annen form for alvorlig feil, muligens kromosomfeil.....

Om tvilling nr 2 døde sent i svangerskapet ville det også være stor fare for den andre.... Det ville være mulig å "abortere" det syke fosteret, med en viss risiko for det andre, men om dette ble valget ville det være bedre at dette ble gjort så tidlig som mulig å satse på å berge den andre.... Vi har bestemt oss for å gjøre det vi kan for å berge tvilling nr 1 og er glad for at vi fikk vite dette så tidlig....selv om det er trist å oppleve dette... Fikk bekreftet tvillinger på tidlig ultralyd i uke 9. For oss føles dette som det rette.... Legen på Rikshospitalet sa på telefonen at dette så alvorlig ut... Vi reiser til Rikshospitalet i morgen for undersøkelse der, inngrepet blir foretatt torsdag med påfølgende kontroll der på fredag........ Så krysser vi fingrene for at det går bra med den andre....

[Shabby*]

Det høres ut som en vanskelig situasjon å være i for deg, sommerbarn. Jeg tror jeg også etter all sannsynlighet hadde tatt det samme valget som deg, selv om det ikke er et lett valg å ta. Uansett så blir det jo risiko hva du enn velger, og så må man jo bare gjøre det man selv tror er det beste og samtidig høre på hva spesialistene sier. Jeg synes også du er god som ser det som er positivt i den triste situasjonen du er i og at du har et sterkt håp (virker det som på meg i alle fall). Det tror jeg også er et godt utgangspunkt for at det faktisk skal gå bra.

 

Vil bare si at jeg krysser fingrene for deg og håper alt går bra på Rikshospitalet.

[Anonym bruker]

Et alternativ er morkakeprøve i Danmark i uke 10-11. Dette koster ca. 6000 kr., men gir et helt sikkert svar mht. kromosomfeil innen etpar dager (dvs innen 12 uker). Det er politiske årsaker til at dette ikke tilbys i Norge og at kvinner i stedet konfronteres med det umeneskelige valget å måtte vurdere en senabort.

[Anonym bruker]

Flott å se at folk velger ulikt med respekt for andres valg! Vi hadde bestemt oss før jeg ble gravid å gå rett på fostervannsprøve. Når det er sagt, så håper jeg inderlig at det ikke gjøres funn som gjør at senabort blir aktuelt. Vi har bestemt oss for det hvis det blir gjort funn av alvorlig karakter, men jeg er redd for å måtte igjennom en dødfødsel. Leser på tråden her at det i Danmark er mulig å få tatt morkakeprøve på et tidlig tidspunkt i graviditeten og kjenner at jeg blirr irritert over at vi i Norge ikke kan få dette tilbudet og sluppet å gjennomgå en dødfødsel i en slik situasjon. Uansett så er ikke dette enkle valg å ta eller å gå igjennom.

[HanCec]

Når det gjelder morkakeprøve, gjør de dette i Norge også. Men du blir bare tilbudt dette hvis du er spesielt utsatt, dvs. over 44 år, har forhøyet, arvelig risiko eller har vært igjennom svangerskap med kromosomfeil tidligere.

 

 

[HanCec]

Jeg synes det er flott å høre at vi er forskjellige og at ingen av dere dømmer noen andre for valgene de gjør. Vi har akkurat vært igjennom en senabort og har alle opplevelser friskt i minnet..

 

Vi snakket om hva vi ville gjøre før vi tok fostervannsprøve - det er utrolig viktig. Hvis man ikke ønsker å komme opp i en situasjon der man må ta valg - ikke ta prøven! Har du først bestemt deg for prøven, må du også være klar over at du kanskje må ta et vanskelig valg.

 

Når det skal sies, har vi hatt gode opplevelser med helsevesenet midt oppi alt det vonde. Vi har fått all den hjelp vi har hatt behov for inklusive samtalehjelp i etterkant. Vi har også fått en av Norges ledende genetikere til å følge oss opp helt fra starten av en eventuell neste graviditet. Så jeg er sikker på at vi er i trygge hender hvis vi er så heldige å bli gravide igjen. Jeg er 42 år og vi har heldigvis et friskt barn fra før. For oss var det avgjørende i forhold til å velge det bort. Vi vet ikke akkurat hvor sykt vårt barn ville bli, hvordan vil dette påvirke forholdet vårt, familien vår, datteren vår fra før av.

 

Jeg leser også noen steder at folk skriver "drepe" barnet i magen - for meg er det en fryktelig måte å se det på. Jeg skjønner at man får problemer hvis man tenker sånn!

 

Jeg har også lyst til å nevne at det er kommet en ny lov som sier at alle fostre som blir født etter uke 12 - skal i vigslet jord. Dvs. at dere må ta stilling til kremasjon/begravelse/navn etc.etc. Dette kom som et sjokk på oss når vi var midt i alt det vonde. Det som er godt, er å vite at fosteret blir tatt verdig vare på uansett hva man velger.

 

 

[Anonym bruker]

Takk for meg ett kjempegodt innlegg.

Har nemlig følt veldig på at jeg valgte å ikke ta fostervannsprøve.

Folk rundt meg synes visst at det er ett merklig valg, for "alle" gjør det..

-- Så jeg har nesten angret at jeg ikke gjorde det. Men ikke lenger nå.