Vår opplevelse fra Ullevål ABC

[Gjest]

Etter min første fødsel for snart 2 og halvt år siden, som ble igangsatt - maserier - masse smertestillende som ikke fungerte optimalt - utslitt mamma og vakumforløsning var jeg skikkelig klar for å få en fullstendig annerledes fødsel nr 2. Søkte ABC når jeg hadde fått positiv graviditetstest. Hadde lest her på BIM at Ullevål ABC var som en Rolls Royce i fødeavdeling sammenheng. Hørtes jo lovende ut det!

 

Har gått på gjennom hele svangerskapet på kontroll på ABC, hos en fast jordmor (Gry )) Det fine med å gå på kontroll der en skal føde, er at det er mulighet for at det er Gry som også kan ta imot barnet under fødselen også. Siden jordmødrene der har svangerskapspoliklinikk, tredelt turnus og barselavdelingen. Total fødselsomsorg )

 

Jeg visste jeg ville gå overtid. Kroppen min er så treg. Jordmoren min, Gry var på jobb 1 januar, og hun sa jeg bare kunne komme innom på vakttid hvis jeg følte behov for det. Nå hadde jeg endelig kommet meg over den "riktige" siden av året, slik så mange rundt meg har kjatet om. Så nå var det bare å sette i gang med fødsel, på en eller annen måte. Jordmor undersøkte meg, og som jeg mistenkte var det umodent, 1-2 cm åpning, og lukket livmorhals... æsj assa! Men hun strippet meg (det gjorde ikke vondt). Vi la opp en plan for den neste uken (var 5 dager over UL termindato). Jeg fikk litt sjelefred av å ha en plan fram til jeg eventuelt måtte settes i gang uken etter. Som fryktet før svangerskapet startet fikk jeg veldig angst for at det skal skje noe med barnet rett før termin. Urasjonelle tanker, men jeg har ikke klart å dytte dem vekk med fornuften min. I første svangerskap var barnet veldig rolig - denne vesle frøkna som jeg bar på nå har også vært rolig - men gitt fra seg tegn til liv på kveldene. Nå som jeg gikk over UL termin dato – var dagene fylt med krampeaktige aktiviteter bare for å få tiden til å gå.

 

Kun timer etter strippingen begynte jeg å titte på klokken - dette var jo litt rart da - mageknip/kynnere som kommer jevnt. E'kke sant! Mannen min lurte på om jeg kjente noe. Jeg avkreftet det, ville ikke dele mistankene mine enda. Det kunne like gjerne være innbilning, og ønsketenking fra min side. Men det holdt på hele kvelden - 10 minutters mellomrom - med svake rier/knip.

 

Knipet ble litt sterkere tidlig på morgenen. Ringte inn til fødeavdelingen, jordmor sa at det var bare strippingen som forårsaket det hele, ville nok ta lang tid. OK, det er jeg forberedt på. Vi hadde en deilig fridag sammen, familien på 3 snart 4. Vi ryddet etter nyttårsfeiring og pakket bagen til storesøster som vi tenkte kunne dra til besteforeldre under rolige omstendigheter enn at hun skulle få sjokk over at vi plutselig skulle vært borte. Etter at hun var avlevert på kvelden ringte jeg igjen, jordmor sa vi kunne komme på kontroll. Hadde 5-10 min mellom riene, og hadde jeg hatt murringer i over 24 timer. Vi pakket bilen med alt med oss - har en times kjøring.

 

Kontrollen i 23 tiden viste at det var noe utvikling. Men ikke mer enn 2-3 cm, tykk men nesten avflatet mormunn. Så det var umulig å spå hvor lenge det kunne ta. 2 gangsfødene kan plutselig sette opp farten. Vel, det gjelder ikke oss tenkte vi. Så vi følte det var riktig å dra hjem i sengen, slappe av og håpe riene ville ta seg litt mer opp tidlig på morgenen. Men bare det at jordmor hadde vært oppi og undersøkt var nok til å trigge kraftigere rier. På vei hjemover tok riene seg opp, maserier tenkte jeg. 6 minutter mellom.

 

Veien hjemover gikk greit, kom oss i seng og jeg ble liggende å følge med klokken. Etter en halvtimes tid, var det så kraftig at jeg ikke klarte å ligge i sengen. Nå måtte vi dra, men ikke fordi det var kort tid igjen. Men fordi det var så vondt – troen på at jeg skulle klare dette uten smertestillende var ikke så stor lenger.

 

Riene var plutselig med 3 minutters intensitet – så turen innover til Oslo igjen var tøff og lang. Men tok en rie av gangen. En jordmor sa til meg at enhver fødekvinne er utstyrt med ett visst antall rier. Sammenlignbart med en stabel med bøker, ta en bok ned av stabelen og kast den. Kun konsentrere seg om den rien – ikke de som kommer. Avspenning hjalp også mye på smertene som jeg kjente i ryggen.

 

Da vi kom inn på Ullevål igjen kl 03, etter en times kjøring på det første snøføret denne vinteren. Hadde jeg tette og kraftige rier ifølge jordmor. Jeg trodde dette var masrier – snakk om pessimist. Men jeg hadde mistet helt oversikt over rytmen, og forventet at riene skulle være mye verre enn jeg hadde det. Undersøkelsen viste at disse riene hjalp – 6-7 cm!!! For en motivasjonsfaktor!!!! Bare å høre at det er framgang gjør at det blir lettere å takle riene, som beit mest i ryggen.

 

Badekaret ble fylt, og jordmor lurte på om det var et spesielt punkt i ryggen som var verst. En sterk tommel boret seg inn i ryggen min, der jeg pekte ut at det var verst. Det hjalp masse. Jeg klamret meg til håndtakene i en prekestol, med en sterk tommel i korsryggen da pressriene startet. Jeg hadde ingen anelse om hvordan pressrier oppleves fordi jeg hadde ikke noe følelse av det under første fødsel. Men kroppen presset plutselig av seg selv, det var ikke noe jeg oppfattet at jeg måtte bruke noen krefter på.

 

Badekaret var klart. Jeg spurte meg selv, hvordan i all verden skal jeg komme meg oppi det karet??? Innimellom en rie tok jeg sats og spurtet oppi. Det var lettelse med en gang. Slappet godt av mellom riene, men det var først da jeg kom meg rundt på alle fire at det virkelig hjalp på ryggen. Fostervannet hadde enda ikke gått, jordmor sa at det var en blære på fosterhinnen som holdt det hele litt igjen. Men den fikk hun heldigvis tatt hull på. Jeg nærmet meg bunnen av min riestabel, og ville ikke ha en rie for mye!!! Så heldigvis fikk jordmor tatt hull på denne. Kort tid etter dette begynte forløsningen av hodet til babyen. Riesmertene endret seg og gav en sterk brennende følelse – Jordmor gav meg klar beskjed om å ikke presse – men puste kort og overfladisk. Bare konsentrasjonen om pustingen avledet fra hva som foregikk. Fikk i ettertid vite at barnet hadde navlesnoren rundt halsen, og at jordmor hadde brukt litt tid på å forløse skuldrene. Dette hadde jeg ikke merket noe til. Da hodet ble forløst, og kroppen ble født følte jeg meg som en olympisk deltager som vant gull. Jeg fikk tak i den lille kroppen som ble sendt av jordmor opp mellom bena mine, knuget henne til meg og så opp.

JEG KLARTE DET – JEG KLARTE DET – JEG KLARTE DET

 

Kl 04.10, 3 Januar 2008 kom Isabel Augusta til verden. Hun veide 3795g, 52cm lang og 34 cm rundt hodet.

 

Det ble ikke noe smertestillende, så jeg sier at det jeg brukte av smertestillende var sterke tomler, pusting, avspenning og badekar. Selv om jeg på trass proklamerte at det blir keisersnitt neste gang ;o) Men jeg hadde aldri klart det uten en mann som minnet meg på å konsentrere meg om pusting og en nydelig jordmor som var rolig og kom med gode råd underveis. Jordmor sa jeg fødte som en katt – kalles det når fødselen går så greit. Men jeg føler mer at jeg fødte som en løvinne. Sterk og konsentrert – med et brøl!!!

 

Resten av barseloppholdet var preget av omsorg fra jordmødre, som kom inn og satt seg på sengekanten og hadde tid til å prate. Vi fikk være alene og styre tiden selv. Ullevål ABC er virkelig en Rolls Royce i fødeavdeling sammenheng. De stod opp til våre forventninger med stil )

 

Ønsker alle masse lykke til med fødsel og det lille livet som kommer til dere )

[camosilla]

Gratulerer så mye!

[Gjest VerdensHeldigsteMamma]

En fantastisk fødsel - når du bare kom ordentlig i gang!! Hørtes kjempeflott ut å føde på ABC. Bra skrevet historie=) Gratulerer så mye med Isabel Augusta, og vel overstått!!

[Rebekka og tre vidundere]

Gratulerer med jenten! Flott navn, forresten.

Takk for fin fødselshistorie. Det er veldig kjekt når noen skriver så godt og detaljert som du gjør.

 

Lykke til videre!

[ja08]

Veldig fint å lese, en historie til oppmuntring når jeg selv etterhvert havner i fødesituasjonen. Gratulerer, må være deilig å ha blitt 4, familien blir mer komplett. Jeg gleder meg også til vi blir 4.

[Glajenta26-*22jan-08*]

Åh, så herlig!!! Var veldig spent på hva du hadde skrevet...for jeg har fødeplass der selv! Og nå ble jeg ennå mer avslappet!!!

 

Har virkelig noe å glede meg til!!!

 

Gratulerer så masse som fire!

 

=)

[Gjest]

Tusen takk for fine tilbakemeldinger jenter )

Begynner egentlig å demre for meg hvor bra dette var - og veldig glad for at opplevelsen faktiskt kan ha litt nytte for seg og fortelle hvordan det går an å føde uten smertestillende. Ikke det at det var utelukket for meg.

Men å ha oversikt over de ulike smertestillende har ikke vært en del av den mentale fødsels forberedelsen min. Men heller hva jeg kunne gjøre i fødselsforløpet for å "hjelpe barnet ut". ("Kjøre på E6 i vinterføre" - hi hi. var ikke endel av planen). Fikk vekk fokuset fra smertene som man opplever underveis og over på mestring. Første fødsel forberedte jeg meg ved å ha alle argumenter klare for smertestillende, og ta ting som de kom. Det var ikke en god plan for meg. Men jeg ble igangsatt og det var en ganske vanlig setting, med utslitt mamma etter 30 timer med smerter - som jeg ikke fikk noe hjelp til å håndtere bortsett fra medikamentelt.

 

Jeg hadde planer om å gå på kurs i lamaze. Men avlyste i siste liten, hadde ikke overskudd til det. Så fødselsplanen min har kommet av selg selv etter at jeg har lest her inne på Bim og mentalt forberedt meg på fødsel. Ikke noe hokus pokus med andre ord. Men jeg tror enda sterkere nå at en uthvilt mamma er mye mer forberedt på å takle en tøffere fødselsjobb, enn en sliten mamma.

 

God fødsel )

[melkekua™]

Flott skrevet Minni ;o) sniker meg inn fra februarklubben for å gratulere med vel overstått fødsel )))) Stoooore gratulasjonsklemmer.