Føler at jeg ikke er fruktbar....

[Nullenusken]

Jeg har lenge følt at "nå blir jeg gravid".... Følt det hver måned...

Men nå denne syklusen er det helt annerledes.... Har fått det for meg at jeg kan ikke få barn.... Er ikke vits i å ha sex eller prøve, for jeg blir ikke gravid uansett.....

Vet ikke om det har med at jeg har kontaktet lege om utredning, eller om det er fordi vi har tippet over 20 mnd...

Har hvertfall mistet totalt motet til å prøve......

 

Noen som har det på samme måte???

[Tryne_ nr.3 på vei]

Kjære deg, ikke mist motet. Å prøve å få barn men ikke få det til er noe av det tøffeste man kan gå gjennom som par. Det som er vanskelig er at det svært få som forstår hvordan det er.

 

jeg selv prøvde 2 år på nr.1. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg gråt og gråt HVER ENESTE dag. Det var hjerte skjærende å se alle som ble gravide rundt meg, men samtidig så lite jeg kunne gjøre. Jeg klarte til tross for at legene ikke hadde tro på det, å bli gravid. jenta mi ble født desember 2006.

 

Jeg er nå i gang med nr.2, har brukt 1 år nå, men hper på den samme historien. jeg vil abefale deg å gå til noe alternativt som en homøopat, akupunktur eller soneterapi. det er fantastisk hva de kan gjøre. Ellers synes jeg at du skal holde motet oppe, du er i gang med utredning. Det kan være de finner en behandling som er god for deg nå, så jeg vil ønske deg lykke til.

 

ikke glem at de aller fleste får ett barn før eller siden, det er bare synd noen må streve mer for å få de.

[ella80]

Heisann!

 

Skjønner deg så altfor godt.. Det føles som en uendelig lang tålmodighetsprøve.

Fra den dagen man bestemmer seg for å begynne å prøve, begynner også ventingen. Ventingen på et inderlig ønske om et barn.

 

Vi har selv ventet i over 4 år nå(gått gjennom behandling og 1 IVF).. Og av og til føles det som om vi aldri skal få oppfylt ønske, men det er bare en følelse av og til. For inne meg så vet jeg at en dag så blir vi foreldre uansett. På den ene eller andre måten.

På en annen måte syns jeg det er bra at vi opplever dette, fordi vi får et helt annet perspektiv på slike ting. Noen må streve hardere. Vi har som par kommet nærmere og nærmere hverandre, forde om noen ganger så er det vanskelig å takle dette. Dette er jo en situasjon man ikke er alene om, man er to som skal takle dette. Og da burde det jo være lettere enn om man er alene med et problem. Har til tider følt at jeg har vært ensom om dette, tror bla det har med at damer generelt tenker og har mer behov for å snakke om det. Om gutta har det så tror jeg de skjuler det mere.

 

Men jeg har noen anbefalinger.. Snakk med legen om situasjonen deres, og at dere ønsker å få klarhet i visse ting SNAREST MULIG. Jeg opplevde at forholdet til helsevesenet tok lang tid, og når man allerede har prøvd en stund trenger man ikke at slike ting også skal ta lang tid. Så få tatt hormonprøver, sjekk om du har eggløsning + div. Og sædprøve hos mannen. Få klarhet i det, lettere å forholde seg til situasjonen da.

Om noe skal være unormalt vil dere kunne bli henvist til en IVF klinikk.

Da begynner tingene å rulle, og vips så er du plutselig gravid:)

Det er mange måter man kan få hjelp på utenom IVF også, men først må man få klarhet i helsetilstanden sin.

 

Håper tia går raskt, og at dere lykkes snart!

 

Det er bare å spør hvis det er noe annet du lurer på.

 

God klem, og ha en fin dag:)