Er det bare meg....?

[Anonym bruker]

Har lest gjennom en del av trådene her, også en del "gamle" Det virker som det er to typer bf i dette landet- av typen som ikke lenger er eller aldri har vært sammen med mor.

 

Den ene er at bf ikke vil ha noe med barnet å gjøre i det hele tatt. Er man heldig så kommer han etterhvert "krypende" og tar imot det han får av samvær. Og i de fleste tilfeller er ikke mor vanskelig å ha med å gjøre, og de kan samarbeide godt.

 

Den andre er han som truer med abort, eller 50%. Alt eller ingenting kan det også kalles, kun egoistiske og maktsyke grunner. Og det virker som det er disse bf'ene som i lengden virkelig prøver å gjøre alt vanskelig og er de som stiller minst opp.

 

Jeg tilhører den siste gruppen. Kan sikkert høres sjalu ut, men tro meg, jeg unner ingen å ha det som meg. MEN burde det ikke være sånn at de som truer, lager kvalm, aldri stiller opp og kun skal ha sitt burde være de som hadde minst krav på det?

 

Burde han ikke heller prøve og få til et greit samarbeid med mor og kanskje stille opp i ny og ne, om det så bare var for å handle barnevogn sammen? (Siden han vil ha 50% bør han få velge litt av utsyret han også) Spørre hvordan det gikk hos jordmor, eller kanskje en gang bli med? Eller bry seg om barnet har det bra også før det er født og om det vil få det bra ved å bo i to hjem? Det er mennesker det er snakk om, ikke ting man bare kan behandle som det passer seg fordi det er "mitt".Jeg har aldri mast på bf om at han skal stille opp. Men jeg har sagt at han ikke kan få det kun som han vil når det passer han, at vi må samarbeide og bli enige. Men han skal kun ha sitt, ferdig med det!

 

Hadde han gått litt mer forsiktig frem så hadde det vært lettere å samarbeide, hva med å prøve å ha en form for vennskap? Snakker ikke typen vennskap der man kan dele et glass vin med en fredag ettermiddag, men en det faktisk går an å snakke med som en voksen person. Kunne bli enige om oppdragelse og kanskje kunne "sitte barnevakt" for hverandre uten at man skal gi tilbake dagene. Man skal faktisk ha et barn sammen, men trenger ikke å ha et forhold med hverandre. Men tenk så bra for barnet hvis ikke mor og far krangler hver gag de møtes?

 

Jeg blir forbanna når han snakker om 50%! Det er et barn, ikke hva han har krav på! Og det er kun for å ha det han har "rett" på. Det kan godt hende han blir en fantastisk pappa, men da burde han gå fram på en annen måte enn å true meg. Og abort var jo første forslaget.

 

Er jeg helt på tur, eller er det noen som er enige? Alle fedre har rett til å bli kjent med barna sine, men det finnes jo grenser på hvor langt de skal gå? Kunne ønske bf var i den første gruppen!

[Anonym bruker]

Jeg forstår det kjempegodt og vil egentlig bare bemerke en liten men svært betydningsfull ting: Far har ikke "rett" eller "krav" på noe som helst. Hvor mye barnet er sammen med ham, når og hvor og om det er alene eller ikke er opp til DEG å bestemme... Sånn sett er det nok mange oss bitre vordende mødre her inne som bør forstå en del mannfolks vrede på det området. De har å betale de, og så er det i flere år opp til oss om vi ønsker å la barnet være alene med de.

Lykke til oss alle :-)

[Anonym bruker]

hei synes absolutt du er inne på noe vesentlig her HI, anonym 0920 har imidlertid misforstått litt og er kanskje med på å ødelegge for de av oss som forsøker få til samvær- bf plikter betale ja, men vi plikter også samarbeide for å legge grunnlag for den kontakten BARNET etter barneloven har krav på med BEGGE foreldre... husk at vi skal stå for det vi gjør om 15 år også jenter !!

 

Regelverket er imidertid fortsatt skjevt på mange områder, bla kan den barnet bor hos ( her mor) risikere dagbøter eller flytting av omsorgen om hun saboterer samvær, dersom samværspliktige/berettigede ikke møter som avtalt er det ikke noen sanksjoner mot ham.. dette fordi lovgiver ( og trolig de fleste av oss selv om vi ikke liker det) mener tvunget samvær ikke er til barnets beste..

 

Videre kan vi jo diskutere endringene i bidragsreglene til vi blir blå... der har det gått fra den ene grøfta til den andre... fra at bp i mange tilfeller ikke hadde råd til annet enn hybel til at uansett hvor mye han tjener nå vil ikke ungene få noen glede av det om han selv ikke ønsker... tjener han 400 000 eller 4 000 000 blir bidraget pr barn det samme......

 

Utfordirngen blir vel kanskje å komme tilbake dit HI er- se at det er barn det er snakk om og forsøke strekke seg litt begge parter for at ungen skal få det best mulig... ikke enkelt det der...

Sliter selv med å beholde "fornuften" mange ganger når jeg ser hvor enkelt menn KAN forholde seg til det de har vært med på å lage....

 

Vi sitter desverre fortsatt igjen med hovedansvaret- en viktig jobb jenter !

[Anonym bruker]

Det jeg mener med "rett" og "krav" er at det er det bf slenger til meg at det er det han har. Jeg vil virkelig at barnet mitt skal få en pappa selv om vi ikke bor sammen, og vil ikke nekte han noe, men det må være noe som går an å leve med. Og pengene er ikke jeg ute etter. Selv om vi ikke er kjærester så er det en grei mann. Mannen er egentlig en ordentlig mann, utenom når det kommer til dette.

 

Men det jeg mener er: hvorfor skal han gjøre det så vanskelig? Han må da skjønne at jeg ikke kan gjøre som han sier hele tiden. Jeg skal heller ikke bestemme alt, men er det noen som vil samarbeide her,så er det jeg. Det er ikke jeg som setter meg på bakbeina og "skal ha, skal ha."

 

Han må jo forstå at det er mitt barn også. Jeg synes ikke det er en selvfølge at jeg som mor skal ha all rett på min side, men må innrømme at jeg er glad for det sånn som han oppfører seg. Hadde det vært på hans måte hadde jeg ikke fått noe samvær i det hele tatt! Jeg har foreslått at han kan få noen timer alene noen dager i uka og vi kan forlenge det etterhvert som barnet blir større + timer sammen med oss flere ganger i uka. Men er det godt nok? Han skal ha annenhver uke fra 3.mnd han!

 

Det at man ikke har interesse av å samarbeide, ikke har forståelse for meg som mor eller ikke klarer å tenke på barnet som et barn, men som en ting og kun er ute etter å lage bråk og kvalm før kravene er oppfylt, ser jeg på som en grunn til at bf ikke er VOKSEN NOK til å ha ansvaret alene. At alt er en kamp kun pga egoet sitt.

 

Igjen spør jeg hvor mye bryr seg egentlig da? Ikke om meg,men om barnet og barnets beste? Han truer med rettsak, hvor langt kan han komme? Bør ikke barnet være med mor ihvertfall det første året, samme om hun skal amme eller ikke? Han har ikke vist noe omsorg for barnet nå, og det går an selv om det ikke er født enda. Det sier bare litt synes jeg da, at det er kun for egoistiske grunner. Hadde han bare hatt LITT empati, så hadde alt vært så mye lettere!

 

HI

[Anonym bruker]

...