Kjærlighetssorg eller svanerskapsdepresjon?

[Anonym bruker]

Blir snart alenemor, men barnefar vil ha 50/50. Jeg er utrolig glad for at han vil være der for barnet, men han er ikke der for meg. Vi har aldri vært sammen, men jeg ble veldig fort glad i han. Vi hadde en greie på gang ganske lenge. Aldri før har jeg vært så glad i noen som han.

 

Han har vært med på ul og to legetimer. Ellers har jeg gjort alt alene. Han vil ikke være med på fødselen,så har spurt ei venninne. Jeg er ikke noe lett for tiden, griner og griner. Kunne ønske han hadde blitt bedre kjent med meg før jeg ble gravid. For det er så vanskelig når han tror jeg er sånn hele tiden. Er redd han skal få full omsorg pga dette pga jeg griner så mye. Jeg vil gjerne ha delt sånn at han får være den faren han vil være, men jeg vil ikke bli fratatt mitt.

 

Noen ganger kunne jeg bare ønske han kunne gi meg en klem, stryke meg på magen eller si at han var glad i meg, ikke som kjæreste, men fordi han hadde brydd seg. han sier han er glad i meg hvis jeg sier det først. Men jeg kunne ønske han VILLE det noen ganger.

 

Nå har det blitt så mye, han snakker til vennene sine om meg om hvor slitsom jeg er, og det hjelper ikke mye på selvfølelsen. Sier vi ikke ka ha noe vennskap før jeg skjerper meg. Jeg føler jeg må bryte kotakten til det nærmer seg fødsel fordi det ville gjort det bedre. Han stiller ikke opp nå uansett, så jeg tar ikke noe fra han nå. Jeg klarer ikke å gjøre noe, og griner hele tiden. Har prøvd å si det til han at jeg trenger litt oppmuntring, som feks en klem. men det får jeg ikke før jeg skjerper meg.

 

Jeg har hatt kjærlighetssorg før, men jeg har aldri vært sånn som det her. . Aldri så slitsom og så mye gråt. Jeg blir sinna på meg selv fordi jeg er sånn og da griner jeg mer. Jeg vet jeg blir en bra mamma og er innstilt på å gjøre det alene. Men er det kjærlighetssorg eller har jeg svangerskapsdepresdjoner? For jeg griner for alt, og klare ikke å slutte.

[Anonym bruker]

Det har også vært endel krangling ang delt omsorg. Han vil ha delt fra dag en og vi bor i forskjellige byer, og han vil ikke flytte pga jobb. Han truer med rettsak. Jeg gleder meg til babyen kommer og koser meg med magen. Men noen dager er så vanskelige. Jeg kan ikke gi han alt han vil ha, men er så glad i han og klarer ikke å ta fra han noe heller. Det er jo hva som er best for barnet. Det er etter at jeg begynte å si at jeg ikke vil flytte til hans by og han kanskje kunne flytte til min han har begynt å slenge ting om meg. Jeg vil ikke tvinge han til noe, men han snakker om at han skal ha full foreldrerett og jeg kan komme på besøk til de. Jeg er så redd for å snakke om hvordan jeg føler det og er til noen, for er redd for at han skal ta fra meg barnet mitt hvis han vinner en rettsak pga hvis jeg er deprimert? Er det noen vanlige kjennetegn til svangerskapsdepresjon?

[Anonym bruker]

Ingen?

[Anette og lille Olliver <3]

Kjære HI.. Først må jeg si jeg føler med deg, stakkars jente.. du kan ikke ha det lett nå.. Syns far til barnet kunne behandla deg mye bedre.. Unødvendig av han å behandle deg sånn, uansett om dere er sammen eller ikke. Du skal faktisk føde hans barn! Hva foreldreansvaret angår, ville jeg ikke vært så redd.. Når barnet er nyfødt/baby tilfaller babyen mor om det ikke skulle være særdeles skjerpede grunner for att du ikke skal få hovedansvaret(type dopmisbruk eller att du slår) Att du er deprimert og lei deg er ikke en sånn grunn... Utfra hva du skriver virker det som om du kommer til å bli en fantastisk mor!

Tror du har masse kjærlighet å gi til barnet ditt!

 

Hva far angår, er det naturlig att du føler deg nærmere han.. Kjærlighet eller ikke. Dere skal tross alt få en liten baby sammen, og det er jo fantastisk uansett:) Syns han kunne vært snillere med deg, men det er ikke alle mannfolk som er like sånn dessverre. Forhåpentligvis forandrer alt seg når barnet blir født, og han vil bli lettere å ha med å gjøre.. Hørt om flere som har endra holdning helt etter att barnet blir født, så man kan jo håpe! Også får du trøste deg med att han har resten av livet på å bli kjent med den egentlige deg.

 

Hva gråtingen angår, så er det helt normalt for noe.. Gråter i tide og utide jeg og. Når man er gravid løper hormonene løpsk for noen, og da kan man gråte for alt og ikke noe.. Helt naturlig det,

 

Det går også ann å prate med jordmor hvis det er ting du tenker på og.. De kan være en kjempe fin støtte:) De sikkert svare på mye av det du lurer på..

 

Håper du føler deg bedre snart! Kjempe masse lykke til med den lille.. Bare kos deg, og gled deg over den lille, så kommer dette til å gå kjempe bra!