Å nei, tror jeg har mistet...

[LykkeligMaia]

Jeg var så utrolig glad da jeg testet positivt - 35 år og gravid for første gang!! Og ikke minst en samboer som gleder seg sammen med meg! Det tok 3-4 måneder etter at jeg sluttet med p-piller, så jeg var lettet og nesten overrasket over at det ikke tok lenger tid :-)

 

Sist uke ringte jeg og bestilte første legetime, fikk time tirsdag 8. januar. Men... Onsdag kveld begynte jeg å blø, og murringene gikk mer over i vonde "mageknip"... Ble selvfølgelig engstelig, det varte gjennom hele natta, og jeg fikk ikke sove.

 

Ringte til legen torsdag morgen, fikk hastetime samme dag. Der ble jeg undersøkt, og sendt rett videre til sykehuset. Fikk innvendig UL, de klarte bare å se en tom plommesekk, og mistenkte spontanabort... Ut fra bildene mente de at jeg ikke var mer enn seks uker på vei, og jeg som trodde jeg var ni uker på vei. De tok blodprøve for å måle HCG-nivået, og jeg ble bedt om å komme tilbake over helgen og måle på nytt. Skal ringe inn mandag ettermiddag og høre resultatet. Dersom nivået er stabilt eller fallende, er jeg nok ikke gravid lenger. Har og fått ny UL-time neste fredag for sikkerhets skyld. Fikk også beskjed om at dersom jeg fortsetter å blø, som ved menstruasjon, er det nok en spontanabort.

 

Jeg fikk masse følelser som veltet opp i meg da jeg dro derfra, redd for at dette ikke ble som jeg ønsket - har så innmari lyst å bli mamma, har gledet meg sånn over dette!! Tårene rant mens jeg passerte fremmede folk på vei ut av sykehuset - kjipt!

 

Jeg føler meg ikke gravid lenger, og blør fortsatt, nå er det lørdag kveld. Innstiller meg på negativt budskap... Jeg prøver å tenke rasjonelt, sier til meg selv at det er naturen som nok ordner opp, at ting ikke var som det skulle. Da er det like greit slik. Min tid kommer nok... Men er jo urolig for hvordan det da evt blir neste gang! Trøster meg med at jeg forhåpentligvis blir fort gravid igjen :-)

 

Noen som har erfaringer med dette? Er redd for hvorvidt dette betyr at det er noe galt med meg, eller med eggene mine... Er det alderen? Eller genene? Noe jeg kan gjøre for å minimere risikoen neste gang? Det at jeg sannsynligvis har hatt en spontanabort nå, betyr det at sjansen er stor for at det skjer igjen, eller er det tilfeldigheter som styrer?

 

Setter veldig pris på tilbakemeldinger fra andre med lignende erfaringer.

[Dolly Duck]

Hei kjære deg!

Det er fryktelig trist når dette skjer. Og det viser hvor raskt vi knytter oss til den lille spiren og til den gode følelsen det gir å være gravid.

Selv har jeg opplevd dette ikke mindre enn 3 ganger før spiren endelig satt ordentlig.

Min lege sa til meg (etter første aborten) at sjangsen for at det skal skje igjen er veldig liten. Det viser også statistikkene. Ikke at det er noen trøst akkurat nå. Men det du kan trøste deg med, er at du ble rimelig fort gravid, og at det blir du nok også neste gang. Bare gi kroppen tid til å komme seg.

Hos meg var det en feil i blodet som gjorde at spirene ikke fikk næring. Da de fant ut det, fikk jeg medisiner som jeg fremdeles bruker, og alt er ok til nå (er 33 uker).

Ikke tenk på at du har "gamle" egg, eller at alderen spiller noen rolle. Jeg er 42 år, og har blitt kjempefort gravid hver gang. Du er fremdeles ung, og som min lege også sa: "Før i tiden fikk kvinner barn til de var langt oppi 40 og 50 årene. Det er en "nymotens" greie at kvinner liksom ikke er fertile etter midten av 30 årene, som det fokuseres så ekstremt på nå om dagen!" Jeg tror han har litt rett i dette.

Uansett blir du ikke utredet av systemet før det har skjedd flere ganger fordi en spontanabort er nokså vanlig, desverre. Så jeg hadde ikke grublet for mye, da blir du bare sliten og stresset. Tenk at tilfeldighetene styrer foreløpig, og prøv å ta vare på deg selv og din kjære fremover. Det ordner seg nok!

 

Stor klem fra en som forstår den kjipe tomme følelsen!

 

 

[LykkeligMaia]

Tusen takk kjære deg!

 

Setter stor pris på dine kloke og gode ord. Jeg føler at jeg håndterer situasjonen bra etter forholdene, er opptatt av å tenke rasjonelt, at naturen må gå sin gang, at "noe" gjorde at dette ikke var liv laga. Jeg har jo ikke fått endelig beskjed om at jeg har mistet, men jeg innstiller meg på det. Som nevnt føler jeg meg ikke gravid lenger, og på et vis hjelper det meg. Jeg ønsker bare å få det overstått, få lagt det bak meg - merker at det er uvissheten og ventingen på svar som er verst.

 

Og; jeg føler faktisk at det jeg og min samboer går gjennom nå, styrker forholdet vårt! Merker at vi er flinkere til å prate sammen, om de nære ting... Og vi tar godt vare på hverandre ja :-)

 

Hvor lang tid bør man evt vente etter en slik opplevelse, før man prøver på nytt?

 

Stor klem tilbake :-)

[tato]

Hei.

 

Jeg var i samme situasjon første gangen jeg ble gravid. Da var jeg 33 år, og vi hadde endelig bestemt oss for å bli foreldre. Jeg begynte å blø i uke 11, og MA var et faktum. Det var forferdelig vondt og trist når det sto på, men vi bestemte oss for å prøve igjen med en gang. Tre uker etter utskrapningen var jeg gravid igjen, og fødte en vakker liten gutt høsten etter:-)

 

Rett etter en abort er man veldig fruktbar, kroppen er innstilt på graviditet, og hvis du er sikker på at du er klar for det psykisk(ingen garanti for at man ikke mister to ganger), ville jeg startet på igjen med ny frisk. Tror ikke alder eller gener har noe å si mht dette å miste. De aller fleste kvinner har en eller flere spontan aborter i løpet av livet, det er bare ike så mange som snakker om det.

 

Det skjedde nå i høst også med meg. Jeg var syv på vei da jeg begynte å blø, og spontanaborterte hjemme etter et par dager. Måneden etter var jeg gravid igjen, og er nå i 14. uke.

 

Vil bare ønske deg lykke til, og håper du blir gravid igjen raskt, hvis du nå skulle ha mistet.

Klem fra meg:-)

[LykkeligMaia]

Takk for oppmuntrende svar! Syns det er flott å høre at du våget å satse på nytt med en gang, det står respekt av det, og at det gikk så bra på forsøk nr to.

 

Godt å høre at man er ekstra fruktbar like etter, det visste jeg faktisk ikke :-) Jeg er nok blant de utålmodige, og ønsker veldig sterkt å bli gravid. Tror jeg har "psyken" til å gå på med nytt forsøk ganske snart igjen. Nå må jeg bare få tilbakemelding på HCG-nivå, og UL, og få lagt det bak meg. Og ikke minst slutte å blø... Og om jeg fortsatt er gravid så tar jeg det som et under, jeg har jo lest noen utrolige lykke-historier her inne :-) Men jeg tror rett og slett ikke det for min del, for det føles ikke slik...

 

Ønsker deg også lykke til videre i svangerskapet :-)

 

 

[mamma tiL 1stor+2små]

Hei

 

Dette var virkelig trist lesing. Vet ikke helt hva jeg skal si. Mistet selv for to år siden og vet hvor fælt det er. En knytter seg jo raskt til den lille i magen og begynner å drømme med en gang en får en positiv test. Det eneste jeg kan si, for å prøve å trøste litt,er at to månder etter denne opplevelsen fikk jeg igjen en positiv test og da gikk det fint. Jeg har nå en god gutt på 13 mnd og venter neste i august.

 

Jeg vil gi deg varme lykkeønskninger med på veien og gi deg en varm oppmuntrende klem.

[jenkas69]

Dette var trist! Skjønner godt at du er lei deg nå ja.

Hvis tilbakemeldingen i dag sier det du frykter så er det bare fryktelig vondt.

 

Men... jeg synes ikke du skal tenke at det er noe galt med deg av den grunn. Det er veldig vanlig å miste en gang. Jeg vet om flere som har opplevd det, og neste gang har det gått bra. Det gjelder for meg også! Jeg er nå gravid for andre gang (første gang endte i en tidlig sa), og er snart 4 måneder på vei. Jeg tenkte nok som deg en stund, at det kanskje var noe galt med meg. Jeg er tre år eldre enn deg. Blir ikke lett gravid heller, så for meg tok det litt tid. Men jeg vet om mange som har blitt raskt gravide og fått barn etter at de var 35! Og det har gått helt fint!

Det ser jo ut som du blir fort gravid også. Det er jo positivt.

 

Ønsker deg masse lykke til videre!

 

[LykkeligMaia]

Takk for støttende tilbakemeldinger, det hjelper veldig! Bare det å høre andres erfaringer er verdifullt og oppmuntrende.

 

Jeg har mentalt innstilt meg på at jeg har mistet, spesielt siden jeg ikke føler meg gravid lenger. Da er det jo noe som ikke stemmer uansett. Men gruer meg litt til å bli konfrontert med resultatet i morgen, særlig fordi jeg må rett på jobb etterpå. Har en ganske krevende jobb, og jeg har ikke fortalt noen der om det jeg står oppi (min måte å beskytte meg på, at de ikke vet...).

 

Skal på ny UL på fredag. Hvis jeg har abortert, vil de da sjekke om alt er borte, eller om jeg trenger utskrapning? Er det en ca grense for når man har behov for utskrapning, f.eks så og så manger uker på vei? Eller er det veldig individuelt? Håper jeg slipper, for å si det sånn... Kan man i noen tilfeller velge å la "naturen gå sin gang", dersom man ikke er mange uker på vei? Blødningene har nesten stoppet nå, har pågått siden onsdag kveld.

 

Vil bare legge til at samboeren min er stolt av meg! Han syns jeg takler dette så fint :-) Jeg tar med meg alt som er positivt! Og så vet jeg at vi vil prøve igjen så snart vi er "fit for fight", om det ikke går vår vei denne gangen...

 

Masse lykkeønskninger til dere og :-)

[jenkas69]

Hei igjen!

 

Så bra at du har en så fin samboer, det har mye å si! Han kommer nok til å bli en god pappa også

Skjønner at du ikke har sagt noe på jobb, kan være godt å ha et "fristed" der ingen vet og man kan få lov til å fokusere på noe helt annet.

 

Jeg var aldri på ultralyd i forbindelse med sa'en. Jeg begynte å blø i uke 6, og tok det for gitt at det var en abort. Var som en ekstra kraftig mens. Gikk til legen og fortalte hva som hadde skjedd, og han ba meg følge med på kroppen. Dersom jeg fikk feber eller vondt - tegn på infeksjon i livmoren - skulle jeg ta kontakt. Men kroppen ordnet opp selv. Jeg tok en graviditetstest etter en stund, bare for å sjekke, og den var da negativ. Tror kanskje at jo tidligere det skjer jo bedre klarer kroppen å ordne opp selv..? Men dette vet jeg ikke mye om.

 

Uansett; lykke til i morgen!

[LykkeligMaia]

Resultatet i dag hos legen var som jeg trodde - klart fallende hcg-nivå, ergo ikke lenger gravid... Min samboer var med meg, det gjorde godt, og jeg har klart meg fint på jobb i dag.

 

Nå har jeg i alle fall fått svar, og kan gå videre. Nå gjenstår bare UL på fredag for å se om naturen har gjort jobben... Alle graviditetssymptomer er nå borte, håper det er tegn på at kroppen selv har klart å ordne opp.

 

Håper jeg snart er tilbake her på forumet :-) Ønsker dere alt godt, og takk for alle fine og støttende svar!!

 

Stor klem til dere

[Shabby*]

Dette var veldig leit og jeg føler veldig med deg. Synes du virker ganske sterk opp i dette og det er veldig positivt at det styrker forholdet til deg og samboeren din. Håper du blir raskt klar for en ny graviditet og snart er tilbake her. Lykke til videre.

[Tante Bassa]

Uff, så trist :-( Lykke til videre.