På besøk hos bf

[annethe]

Har vært å besøk hos bf nå. Vi bodde sammen i mini-kollektiv før som venner. Endte med at jeg måtte flytte til foreldrene mine i en annen by fordi vi kranglet hele tiden. Jeg vet jeg ikke har vært lett å leve med etter at jeg ble gravid. Men jeg føler også at han ikke har hatt så mye forståelse for meg heller. Jeg er sykemeldt, så har vært mye hjemme,og har egentlig ikke vært overflod med venner heller siden jeg flyttet til ny by med han for å "starte på nytt."

 

Så nå var jeg hos han nesten en uke. Ble lenger enn jeg tenkte, for jeg fikk selvfølgelig influensa mens jeg var der. De første dagene var helt greie. Problemet mitt er bare at jeg er så sår med alt ved han. Jeg har ikke noe med hva han gjør eller hvem han er sammen med. vet det er dumt, men blir så lei meg når alle andre kommer først.Jeg vet bare at han ikke vil ta med meg med på noe eller fortelle om meg, virker som han er flau. Og jeg finner ut at jeg tydelig er mye mer enn glad i han som venn. Vi kunne aldri hatt et forhold, men om han ihvertfall bare kunne behandlet meg som en venn. Har aldri fått noe klem av han feks, det hadde betydd så utrolig mye. Men når jeg tar opp dette, så blir han bare irritert.

 

Nå lurer jeg på om jeg bare skal bli boende i byen jeg er i nå. Han vil være pappa, men 50/50. Det er fint at han vil det, men hvor mye skal jeg gi og aldri få noe tilbake? Skal jeg føle at jeg må flytte tilbake der jeg ikke har noen venner fordi han har en jobb der, og nekter å flytte? Eller skal jeg bli her jeg har familie og venner? Jeg ville virkelig gjort alt for han, men jeg blir rett og slett deppa hver gang jeg har vært med han. Er jeg egoistisk hvis jeg blir her? er jo SÅ glad i han, men jeg trenger litt tilbake for å gi mer. Kan jo ikke tvinge han, og han kan ikke styre følelsene sine like lite som jeg kan styre mine...

[annethe]

Må legge til at forholdet vårt er ikke så kranglete etter at jeg flytta, Dagene blir mye lettere for meg jo mindre kontakt vi har. Har vi mye kontakt på tlf i perioder så blir det fort krangling og er vi lenge sammen så gjør det også det. Derfor ville det aldri fungert med et forhold. Det har vært perioder der det har vært skikkelig ille! Men det er mer det at til tider er det ikke vennskap igjen heller lenger. Og det føler jeg er mye opp til han. Han vet jeg er glad i han, men jeg vet ikke om jeg kan orke å flytte ned til hans liv uetn å være med i det som venn en gang. (Litt nedfor idag, må lufte tankene mine litt...)

[Anonym bruker]

Altså...nå er jeg ikke i samme situasjon...men utifra det du skriver er det jo tydelig at du ikke er så "lykkelig".

 

Når du og bf ikke er i fohold som et par, ville jeg flyttet til den byen hvor du bodde i før... Hvor du har flere rundt seg o.l.

 

Er det en ting jeg har lært om å bli kommende alenemor, er det å ikke støtte meg til andre eller gjøre ting etter andres ønsker. Jeg ville funnet meg en søt liten leilighet der du er fra (eller bodde før du flyttet med han) og stått helt på mine egne ben. Jeg tror bare du vil føle deg deprimert av å omgås han og liksom ingen andre...Visst han ønsker kontakt med barnet når det blir født kan han jo komme besøke deg...så kan dere ta det derfra... se hvem som flytter hvor for å komme nærmere hverandre...

 

På den måten tror jeg også du vil få bedre selvtilitt å selvfølelse som selvsagt gjør at du ikke føler deg så ulykkelig.. Man vett jo aldri med disse mannfolkene... plutselig blir du sittende alene i denne byen uten noen... hvorfor ikke etablere deg helt på egenhånd.. kanskje du tilogmed treffer en som støtter deg gjennom svangerskapet å etterpå..

 

 

Lykke til

[annethe]

Takk for svar Er ikke så lett det her. Har nesten helt bestemt meg for å bli her, altså ikke flytte tilbake der vi bodde sammen. Har sagt til han at det er det jeg vil, og han var ikke særlig fornøyd. Føler meg skikkelig egoistisk, men et blir enten han eller meg som får viljen. Og siden han ikke er intr i noe vennskap heller, så kan jeg ikke ta hensyn lenger. Så får bare vente å se hva som skjer etterhvert

[fuglebiff]

Syns du gjør det rette! E i en lik situasjon, med en barnefar som synes jeg skal droppe hele livet mitt i hjembyen, for å bo i en annen kant av landet (der han har flyttet!) bare pga hensyn til HAN. Nå har jeg innstilt meg på å finne egen leilighet i MIN hjemby, med min familie, mine venner og alt jeg har! Gjør det samme, ikke la ham trykke deg ned! Du er slett ikke egoistisk, det er det mannfolka som er. De forstår ikke hvilken påkjenning det er for oss å gå gravide, og så i tillegg alene!! Kommer han virkelig til å bry seg om barnet, får han komme å besøke deg heller! Lykke til!=)

[Anonym bruker]

Bli hvor dere har nettverket jenter ! til syvende å sist er det det dere trenger mest for å få hverdagen til å fungere alene med de små !! famile og venner er der uansett ! Er barnefar intr får han komme på besøk, dere skal ha et liv etter at ungen er syk også ! hva når dere får omgangsyke etc, godt å ha nettverket sitt i nærheten da!

 

Lykke til !

[annethe]

Er kjempe glad nå, siden jeg har bestemt meg. Og det beste er at bf forstår meg også nå! jeg har sagt jeg må bli her, for jeg har behov for å føle meg trygg rundt fødselen. Men jeg sier at i sommer så kan vi være hos han, og han hos oss. Han får ikke noe særlig fri fra jobben heller. Og etter sommeren kan jeg jo se hvor vi skal flytte da. Han sier han ikke vil tvinge meg til å bo et sted der jeg ikke vil trives og ikke kjenner noen. Men må helt ærlig si at jeg er ikke 100% sikker på at det kommer til å være like bra, ting kan fort forandre seg. (Han vil fortsatt ha 50/50, noe vi kan bli enige om, men alt om det nå er tungt så vi har latt det ligge litt) Er ikke meningen å tenke negativt, men vil bare være forberedt på at det kan skje.

 

Vi skal til og med besøke familien hans snart, og han har begynt å kjøpe utstyr til babyen og hører med kjente om de har noe vi kan låne. Til uka kjører han til meg for at vi kan være litt sammen og kanskje se litt i butikkene på utstyr. Vet han kommer til å bli en fantastisk pappa. Det er så godt at han bryr seg og også begynner å forstå meg litt bedre nå. Så blir det litt fram og tilbake, med det blir det jo for begge.