litt små-skuffet over min beste venninne...

[Julie73]

jeg har vært ærlig overfor bestevenninnen min og fortalt alt mht barnløsheten, AIH og IVF....og jeg har spurt venninnen min om ikke de skal ha barn. Noe som aldri har virket interessant for dem. Siden jeg har vært ærlig, regnet jeg faktisk med at hun ville være åpen mot meg også - men forleden dag spurte jeg henne igjen om hvordan det gikk på barnafronten, og da sa hun at hun var i 4 mnd. At det var planlagt og at hun faktisk var gravid forrige gang vi møttes også. Jeg må innrømme at jeg ble litt "snurt" - for jeg følte meg ikke lenger som en bestevenninne. Greit at man kanskje er litt hemmelighetsfull, men vi har da alltid vært åpne mot hverandre og jeg må innrømme at jeg mistet helt lysten til å være ærlig mot henne fremover også, når det ikke er gjensidig. Jeg ble selvfølgelig veldig glad på deres vegne, det er klart - men følte meg ikke lenger som noen bestevenninne i tykt og tynt. Jeg overreagerer sikkert bare men............eller hva mener dere?

 

[chick28 blir trebarnsmamma=)]

Hei=)

Nei jeg synest kanskje ikke at du overreagerer. Dette er noe vi sikkert har delte meninger om, jeg har og en venninde som jeg deler alt med.... hun fortalte meg for en uke siden at hun var 3,5 mnd på vei.

Jeg synest ikke det var sårt, fordi vi har slitt mye vi også (meg og mannen) så hun sa det var derfor hun ikke ville si noe, det hadde vert tøft å ikke si det til meg, fordi hun så gjerne ville dele gleden, og synest det var enklere og si det nå etter icsi beh, som viste seg å være positivt resultat av.

Hun gjorde det fordi hun ikke viste helt hvordan jeg ville reagere, om dette ville være veldig sårt for meg og hun hadde selvfølgelig lyst å prate myyyye om dette når jeg var på besøk.

Jeg vet at dette ikke hadde gjort meg noe å vite, min aller beste venninde har blitt gravid, fullført svangerskapet og jeg har stor koset meg med å følge henne på veien, og koset mye med gutten hennes=) Uten at det har vert sårt for meg...

Det kan være at hun vet hvor tøft du har det, ville skåne deg, ønsket at du skulle bli det før hun fortalte det... evt mannen ikke ville at noen skulle vite det...

 

Vanskelig å si men her fikk du noen av mine tanker om det=)

 

lykke til videre=)

[Julie73]

Ja jeg har også prøvd å tenke på det på den måten, men uansett kunne hun jo sagt at de faktisk ønsket seg barn og prøvde. Den satt på første forsøk, så de var heldige. Men det er sikkert mange årsaker, men jeg ble nå litt skuffet jeg da, det må jeg ærlig innrømme. Vet iallefall at jeg ikke lenger trenger å være, og faktisk ikke har lyst til å være like åpen lenger. Blir hyggelig å bli "tante" da :-)

[chick28 blir trebarnsmamma=)]

Ja, som du og sier, det er forskjellige måter og takle dette på=)

Og du trenger ikke fortelle noe tilbake til henne før du føler for det selv... lykke til med "tante" posisjonen=) Det blir koselig=)

[Julie73]

Nei jeg mistet helt lysten til å involvere henne i noe som helst, sorry - men slik er det bare. Skjer mye for oss om dagen også, så jeg har nok med mitt og har nå lært at jeg skal holde ting for meg selv, jeg også :-) Føler meg litt "furten og dum" - men slik får det bare være.

[lidolin]

Kanskje hun ikke visste helt hvordan hun skulle fortelle deg det siden dere har slitt med barnløshet? Og utsatt det litt?

Det var sikkert ikke vondt ment uansett. Og noen holder jo kortene litt tettere til brystet enn andre...

[Ludviginne - mamma!!]

Jeg ar også borti noe lignende... Min venninne hadde mistet et, sitt andre barn. Hun fortlat meg det. Jeg har vært åpen til henne i hele prosessen, kun hun som vet alt. Jeg skjønte jo at de prøvde igjen, og spurte og hintet om hvordan det gikk. Jeg ga henne utrolig mange sjanser til å fortelle meg at de hadde lyktes igjen, men nei... Så en kveld, så kommer det melding: "Vet du er alene hjemme nå, så derfor sender jeg denne meldingen. Vi har lyktes igjen, og har termin på juni" (Var noe sånt ihvert fall.) For det første ble jeg irritert over at hun ikke kunne fortelle meg det før, og for det andre skjønte jeg slett ikke hvorfor dette skulle fortelles meg når jeg var alene. Jeg ble så irritert, og forholdet vårt ble dårligere gjennom det svangerskapet og etter barnets fødsel. Følte meg snytt, rett og slett. Dessuten så orker jeg ikke fortelle henne mer om hvordan jeg har det, da jeg har fått høre at "Ingen er interesert i å høre hvordan jeg har det, mens de forventer at jeg stiller opp for andre". HUn sa i ettertid at den ikke var myntet på meg, men likevel så kan jeg ikke annet enn ta det til meg. Hun var den eneste jeg hadde å betro meg til, søke trøst hos, og den første som fikk vite at vi måtte ha behandling, lenge før den nærmeste familie. Det er veldig sårt, synes jeg, og jeg synes slett ikke du overreagerer!

Uansett, lykke til med IVF!

[Julie73]

Godt å høre at jeg ikke overreagerer. For vi har hatt mange samtaler om barn, og jeg har fortalt alt - og når jeg har spurt henne, har hun sagt at de ikke stresser med det, eller at han vil vente, eller at de ikke har snakket om det og slikt.....også når jeg nå spør, fordi jeg faktisk følte det på meg at hun var gravid (og det følte jeg sist vi møttes også) - så sier hun at de hadde planlagt det, at hun tok en EL-test og at de lykkes på første forsøk. Når alt er så enkelt kunne hun vel fortalt meg det. Hun vet veldig godt at jeg ikke hadde blitt lei meg eller såret om hun hadde vært ærlig. Jeg har ikke sagt at jeg ble skuffet nå heller, for jeg har bare vist henne at jeg ble glad på deres vegne - og det er jeg også....men jeg er skuffet over at jeg spiller med åpne kort og at vi har slitt i over 3 år, mens hun tydeligvis har løyet for meg over lang tid, siden hun har sagt at de ikke har kommet så langt ennå osv.....også bare plutselig tar de en EL og gjør det. Enten ble det bråbestemt eller så har hun "unngått å fortelle meg dette" i lang tid - uansett så føler jeg meg litt tråkket på. Hun fortalte meg det ikke nå heller, det var jeg som spurte, fordi hun så så gravid ut......glødet så i ansiktet.......og da følte hun vel at hun måtte si det, og var da 4 mnd på vei. Samme det, jeg har iallefall ikke lyst til å fortelle henne noe mer. Ja, jeg er litt furten nå....det går nok over. Lykke til dere også :-) og takk igjen, godt å få litt støtte *klem*

[togutter-08og10]

Hei.

Jeg skjønner godt at du syns oppførselen hennes var dårlig. Jeg selv har vært åpen til de fleste om at vi slet med å få barn. De fleste viste når jeg skulle inn på egguttak, innsett, men jeg valgte å vente noen uker før jeg fortalte resultatet. (etter UL). Min bestevenninne er også gravid med nr 2. Hun er noen uker før meg i løypa og hun fortalte det til meg i uke 6 (det var mens jeg ventet på positivt resultat) og sa hun håpet vi kunne trille sammen ti høsten. Jeg følte meg litt priviligert som fikk vite det så tidlig, hadde nok blitt skuffet om hun ikke hadde sagt noe.

Jeg syns du bør si til venninnen din at du er kuffet over at hun ikke var ærlig med deg og kunne hverfall sagt at de ønsket barn. Tror hun du er en som ikke greier å glede seg med andre på deres vegne er hun en dårligere venninne enn du fortjener å ha.

Lykke til med å bli gravid, håper 2008 blir ditt år.

[Julie73]

Hei og takk for svarene. Ja, jeg har litt lyst til å fortelle henne at jeg er litt skuffet over dette, men på den annen side har jeg også tenkt at ... pytt pytt, hun må få gjøre som hun vil. Men jeg kjenner at jeg unngår henne litt om dagen, så det kan nok være lurt å heller si at jeg er litt skuffet - enn å unngå henne (noe jeg gjør uten at jeg tenker over det og mener å gjøre det). Jeg trodde virkelig at hun var min beste venninne, som hun selv sier også - men jeg føler meg ikke som det faktisk. Ikke nå lenger. Takk for støtten iallefall, det var godt med "en klapp på skulderen og et lite, neida du overreagerer ikke" - jeg håper jeg lykkes nå i januar :-) har blitt spådd ei jente med blå øyne og mellomblondt hår - så får vi se da om det stemmer. første UL i morra og da blir det vel EL sprøyte og uttak i slutten av uka eller i neste uke, så jeg er spent. Lykke til dere også, håper alt går bra med mor og barn (mjulipsireimagen) :-)

[Snooopi]

Ettersom hun vet alt om ditt slit tror jeg hun har holdt igjen for å beskytte seg selv. Vær glad på hennes vegne, vær sammen med henne - kanskje det smitter! Det er jo kjerringsåd som sier det:o)

 

Jeg vet det er kanon tøfft, men du klarer det! -og selvfølgelig blir det baby på deg og!

 

Stor klem fra

 

[PeggyPreg]

Du overreagerer ikke!!!! Min venninne vet at vi er slitere, da hun selv ble gravid ringte hun meg med en gang hun visste det - hun var både glad og lei seg - ville jo så gjerne at det skulle vært oss begge, men ville fortelle det med en gang. Det satte jeg stor pris på - det er utrolig mange av venninnene mine som er gravide nå, og det er litt tøft at det aldri blir vår tur- men satte jo da utrolig stor pris på at min beste venninne i allefall var ærlig!!

 

Klem

[Julie73]

Hei og tusen takk for alle svarene og støtten. Jeg har sagt det til henne nå, og hun sa hun ville si det under 4 øyne og ikke over tlf. (vi treffes ikke så ofte lenger pga avstanden) så jeg ble litt overrasket men, samme det - vi har snakket ut og renset luften. Hun vet at jeg alltid er glad på hennes vegne, så det burde hun vært trygg på uansett. Hun sa også at familien fikk vite det først på julaften, så jeg kom ikke såååå langt bak i leksa da ;-) det er bare hyggelig at andre får det til og lykkes, jeg tar meg ikke nær av slikt i det hele tatt, men det jeg tok meg litt nær av var at jeg ikke fikk vite noe som helst, ikke at de ønsket seg barn engang, før hun var 4 mnd på vei - det var det som var så skuffende. Men, nå er det glemt og jeg har vært å tatt på en fruktbarhetsstein, ja faktisk, også - så får vi se om det blir suksess i neste uke, når jeg skal sette inn(om det blir noe å sette inn). Uansett, et godt råd - har man noe på hjertet, si det og rens luften. Man må tåle å høre sannheten :-) Ha en flott kveld. klem

[tigergutt<3]

jeg synes at du overdriver litt jeg da. Hvis dette er en god venninne av deg så synes jeg du skulle gi henne en sjanse til å fortelle hvorfor hun ikke sa noe tidligere. Kanskje har hun hatt litt problemer og ikke turt å fortelle det til noen før nå. Kanskje er du en av de første som vet det likevel.

 

Jeg har selv vært strever lenge og har flere venninner som har blitt gravide underveis. Noen velger å fortelle det med en gang og andre vil holde det for seg selv til de risikofylte ukene er over. Og akkurat det bør vi respektere. Hvis det går galt så er det ikke alle som har lyst til å dele det.

 

Selv har vi vært åpne om alt hele veien og også delt lykken tidlig de to gangene jeg har vært gravid. 1 gang gikk alt bra men forrige gang mistet vi tidlig. Og det var ikke særlig morsomt å si det til noen uansett hvor nære de er.

 

Kom over det og behold vennskapet.

[Julie73]

Hei, joda vi har kommet over det og har også beholdt vennskapet :-) ikke noe problem. MEN som jeg skrev tidligere, så har de ikke snakket om barn før, og de "bråbestemte seg" og planla det ved å ta en EL-test og den satt på første forsøk, så de har ikke hatt noen problemer eller noe slikt nei......så de selv ble vel også litt overrasket over at den satt med engang, for alt ble ganske spontant planlagt den gangen.

[KR0705]

Hei Julie73.

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Blir veldig skuffa når du gir mye av deg selv, og nesten ikke får noe tilbake. Men tror det blir feil uansett jeg . Det er feil hvis venninen ikke prater om det og veldig feil hvis de prater for mye om det. Jeg er i en litt vaskelig situasjon selv. Har hatt 2 aborter, skal på klinikken i Porsgrunn 24 januar så gleder meg. Jeg har en venninne som ble gravid på 1 forsøket, som prater om baby HELE tida, graviditet, svangerskap, at hu ALDRI kom til å abortere og bla bla bla.....Jeg blir kvalm når hu prater om det. Hu ville "vedde" med meg om hu eller meg blei gravid først, enda hu vet at jeg sliter og har mista 2 ganger. Alle venninnene mine er gravide eller akkurat har fått, bare meg igjen. Så jeg er nok litt følsom på det punktet der. Men syntes faktisk at vi har lov til å være det. Dette er en vanskelig og sårbar periode for de som sliter.'

Sikkert ikke lett for venninna di heller, men hu burde sagt det, helt klart.

 

[Julie73]

Hei Acc1982. Jeg skjønner veldig godt at du blir lei, for når man sliter og alle rundt blir og er gravide er det kjedelig å bare høre om baby-prat på alle kanter - det hadde jeg også blitt "små-rar" av - dette rundt venninnen min var egentlig ingen big-deal, men jeg ble skuffet. Hun er flink til å ikke snakke så mye om det (fordi det ikke har godt opp for henne ennå.......sier hun) - så jeg skal ikke klage. Vi har renset luften og alt er bra igjen her. Jeg skjønner både oss og henne (de i hennes situasjon) det er som Acc1982 sier, det blir sikkert galt uansett hva man sier eller gjør. Vi er alle så forskjellige og takler ting forskjellig. Men en ting er sikkert, og det er at de som ikke sliter er litt for "uvørne" synes jeg da, de spør og graver om ting som ofte gjør veldig vondt for sliterne. Aner ikke hvor mange spørsmål jeg har fått om jeg er gravid, fordi jeg har gått opp en del - og til å begynne med ble jeg veldig lei meg, fordi vi sliter - men nå sier jeg bare at jeg er blitt feit og ler. Det rare er at de ikke blir skamfulle engang. Jeg hadde blitt kjempeflau, dvs jeg hadde aldri fått meg til å spørre direkte heller. Uansett jenter, ikke mist motet - i år er det vårt år. Lykke til alle sammen :-)