hei dere

[Emo girl]

nå er det snart tre måneder siden at jeg måtte føde min lille sønn på 18 uker... er fortsatt i sjokk og har ikke klart å gå inn på denne siden før nå. begravde han på minnelund og det var en fin sermoni. jeg gjennopplever fødselen hver dag, tok 13 timer med mye smerter og jeg ble dårlig av morfinsprøytene sånn at jeg kastet opp konstant.

nå sitter jeg igjen med et stort tomrom, smerten og lengselen er uutholdelig.

samboeren min vil ikke ha et nytt barn med det første, noe som er veldig vanskelig for meg å takle.

er det noen som er i samme situasjon?

kunne trengt å snakke med noen som vet hva jeg går igjennom.

[Anonym bruker]

Er det ingen på sykehuset du kan ta kontakt med? leger, sosionom?

Det er nå nærmere et år siden jeg/vi gikk gjennom det samme så jeg kan jo nevne noen av erfaringene vi har. En klok lege vi hadde møte med "anbefalte" å vente i minimum et halvt år før vi prøvde å bli gravid igjen. I ettertid synes jeg dette var et veldig godt råd. Jeg ville umiddelbart bli gravid igjen men tror det hadde blitt en slags fortsettelse av graviditeten som ble avbrutt. Jeg tror det er klokt å vente til man har opplevelsen helt "ute av kroppen" -når man kommer dit merker man. Etter en stund ville jeg absolutt ikke bli gravid igjen før lysten etterhvert har kommet og først nå etter nærmere et år har vi kommet dit at vi vil prøve igjen og nå er jeg faktisk KLAR selv om en graviditet vil før med seg ekstra mange bekymringer.

Vi har et barn fra før og jeg sa på sykehuset at jeg tror det er lettere for oss som har vært gjennom en fødsel tidligere å takle en senabort og det tror jeg fortsatt. Slik du beskriver opplevelsen ligner mye på min men alikevel var det en "enkel" fødsel rent fysisk. Vi har også et barn hjemme vi kan glede oss over og fokusere på.

Generelt tror jeg det er viktig å være så rasjonell som mulig i slike situasjoner og fokusere på at dette er naturen som selv ordner opp, dette er faktisk utenfor vår kontroll!

Alle vi var i kontakt med på sykehuset fokuserte veldig på at jeg kom til å få en sorg-reaksjon, dette er vel kanskje du midt oppi? -og er isåfall veldig vanlig.

Hvis du synes at dette er veldig vanskelig ville jeg tatt kontakt med sykehuset, i mellomtiden ville iallefall jeg valgt å komme meg over opplevelsen før jeg gikk igang med ny graviditet.

[Anonym bruker]

Hei

Jeg var i samme situasjon som deg, for snart 6mnd. siden. Begravde også på minnelunden. Følelseslivet etter det har vært som en berg og dalbane!

Ingen dager er like, noen dager er sorgen tyngre enn andre. Jeg var veldig besatt av tanken på å bli gravid med en gang igjen i starten, men nå er jeg veldig glad jeg har ventet, pga. jeg ser nå i ettertid at jeg har trengt denne sørgetiden. Men det er er jo også forskjellig fra person til person.(kanskje han trenger lengre tid enn deg)

 

Finnes også sorgjordmødre man kan ta kontakt med, å gå til samtale om slike emner, kanskje det kan hjelpe dere?

 

MVH

 

[Emo girl]

takk for svar.

jeg går regelmessig til psykiater som hjelper meg gjennom sorgen.

det jeg savner er å komme gjennom sorgen med sambo. han ville ikke være med på gravleggingen og han vil helst ikke snakke noe mer om det, men mener vi skal glemme det. han forstår ikke at en mor glemmer aldri barnet sitt. er ekstra vanskelig når jeg ikke får støtte fra han.

noen ganger tenker jeg at han tenker at det var like greit at det skjedde siden graviditeten ikke var planlagt....... en dum tanke, men kan ikke noe for det...

[Anonym bruker]

Hei

 

Vil bare si en ting til..Du skal vite at dette barnet er et barn du aldri vil glemme! Så at du sørger, og gjerne vil snakke om det, skal du ikke ha dårlig samvittighet for ihvertfall.

Få litt vondt av å lese om deg.. Lykke til, å ha det så bra som du kan!