ALENE

[Anonym bruker]

Hei hei, sitter her og tenker på alt jeg og min mann har gått gjennom i snart 8 år på både godt og vondt

Vi venter vårt første barn i februar, gleden har vært noe av det største i våre liv.. Har nylig funnet ut at min mann har vært utro siden august da vi var på ferie i vårt andre hjemmeland.. Han ble kjent med vedkommende i aug og holdt kontakten pr tlf og sms, jeg har hatt mine mistanker men ikke vært sikker og derfor ikke tatt det opp før. Min mann er bortreist og truffet denne kvinnen igjen, dette fikk jeg bekreftet av hans bror som har vært med og ikke likt hans gjerninger..Jeg kan ikke røpe broren overfor mannen min men har hennes tlf nr. Kvinnen vet tydeligvis ikke at han er gift og vet heller ikke at han venter barn men hun håper så inderlig på at han skal få henne til dette landet her altså gifte seg med henne. Han har tydelig gitt henne håp om det ifølge broren...Jeg derimot tilgir ikke utroskap, en gang utro alltid utro!!!Det som nå er ille er at min drøm om å holde familien sammen, babyen bør jo ha både far og mor til stede ikke vil oppleve dette her for jeg vil verken ha han under fødselen eller senere i livet mitt... Noen som synes at jeg overreagerer? Håper å høre fra noen der ute... Mvh Meg og min lille:-)

[Anonym bruker]

Uff, så utolig trist!!

Jeg føler virkelig med deg, selv om jeg ikke selv har opplevd det samme..

Men dette må jo være den verste perioden i livet å gjøre noe slikt.

Må bare si at jeg selv har den samme meningen "engang utro- alltid utro" men en jeg en jeg kjenner godt har opplevd det samme, og hun endte opp med å tilgi-og "glemme" (så langt det går!) og de har faktisk- etter mange år- klart å bygge opp ekteskapet sit igjen, har funnet hverandre på nytt og han har heller ikke vært utro på nytt.

Så, tenkte jeg bare skulle fortelle det før du eventuelt gir han helt opp..

Det kan ordne seg på en måte, selv om man sitter såret i situasjonen og tror alt er tapt..

Men jeg ville ringt henne, for dette må jo komme fram på et vis!!

Jeg synes ikke du overreagerer, og håper VIRKELIG at ting ordner seg for deg!!

Og masse lykke til med den lille (om dere blir alene eller ikke)

[Anonym bruker]

SÅ UTROLIG råttent gjort!!!!!! Det er alltid det, men nå aller mest!

Jeg hadde kuttet, det vet jeg fordi forholdet ikke blir det samme etterpå.

Lett å si ja, men ikke så lett å gjennomføre når det er barn i bildet.

Men jeg tror ikke jeg hadde klart å leve med denne mannen.

[Anonym bruker]

Tusen takk til dere jenter :-)

for at dere orker å lese dette her og skriver tilbake...

Ja dette er forferdelig, så utrolig naiv jeg har vært i alle år og tenkt at nei ikke min mann, han ville aldri vært utro...

[Anonym bruker]

Dette var utrolig trist å høre! Jeg kan absolutt ikke sette meg inn i din situasjon, og egentlig heller ikke gi noen gode råd, men et lite svar tenker jeg å gi allikevel.

 

Jeg hadde tidligere samme holdning som deg - en gang utro alltid utro - men de siste årene har jeg endret oppfatning. I noen tilfeller (blant annet med min far, som aldri har hatt en trofast dag i sitt liv) så stemmer nok dette, men jeg har også sett par oppleve utroskap og kjempe seg gjennom det. Det har fått meg til å tenke litt hva jeg vil gjøre om jeg selv skulle havne i den situasjonen at min mann er utro (noe jeg håper at jeg virkelig ikke vil få oppleve!), og jeg har innsett at det nok ikke er så lett som at jeg vil gå fra ham. Vi har for mange minner sammen til at jeg kan gi opp vårt forhold uten kamp. Jeg innser at å komme seg gjennom noe sånt vil være vanskelig, muligens umulig, men jeg tror at i mange tilfeller er det verdt forsøket.

 

Din situasjon er riktignok noe spesiell i og med at du er gravid, da synes jeg at hans utroskap blir ekstra hensynsløs. Men man må heller ikke glemme at det finnes et offer til, nemlig din manns elskerinne som også sitter med sine håp og drømmer for fremtiden. Hun har også rett til å få vite hvordan situasjonen virkelig er.

 

Om jeg var deg ville jeg nok tatt en prat med din mann før jeg tok en endelig avgjørelse. Kanskje finner du ut at det er håp for at dere klarer å arbeide dere gjennom dette?

 

Ønsker deg uansett lykke til med fødsel og fremtid!