Flere som syntes noen dager litt slitsomme?

[Lykken_er_stor! Fødte 14.02.08]

De siste nettene har jeg sover lite og dårlig. Jeg våkner om natten av at dyna er helt våt av svette. (har ikke feber og sover i kaldt rom). Det er tungt å ta på seg sko, spesielt støvletter og tykke vintersko. Magen er i veien, ryggen litt vond og bena er hovne.

 

I dag morges kjentes alle gravideklærne mine ukomfertable ut, når jeg til slutt hadde klart å få på meg et antrekk som både så og føltes ok ut, klarte jeg ikke å få på meg noen av skoene som passer til antrekket. Så da ble det de høye støvlettene, men de klarte jeg bare å glide opp til midt på leggen... Men, tenkte at det får gå, måtte skynde meg for å rekke bussen... Når jeg skulle strekke meg etter kurven med luer og skjerf datt den ned. Jeg ble så sint og lei meg at jeg sparket til kurven (jeg bruker ikke å være hissig). Kurven ble ødelagt og bjørkenever, hansker, luer og skjerf lå over hele ganggulvet. Da knakk jeg sammen i hysterisk gråt... Mannen min våknet og var redd det var noe galt... men fant meg i en haug på gulvet med tåret, snørr, mascara i ansiktet...

 

Jeg kom meg på jobb til slutt, men er fortsatt like surrete. Sølte et krus kakao over hele lunchbordet, klarte å ikke gråte...

 

Syntes det er litt slisomt noen dager. Prøver å være positiv, men noen ganger blir det litt mye. Men, om noen måneder kommer jeg sikkert til å le godt av det hele.

 

Godt nytt år og lykke til videre i svangerskapet!

 

 

 

[dennismom]

Du er ikke alene =) Dette er mitt andre svangerskap og det kan overhode ikke sammenlignes med det første. Da gikk alt knirkefritt og jeg ventet spent på at terminen skulle komme. Og da den kom satte alt i gang og ting gikk helt greit. Nå har jeg fem uker igjen og noen dager veit jeg ikke hvordan jeg skal klare å holde ut. Skulle ønske terminen hadde vært for flere uker siden, sånn at alt hadde vært overstått nå. Er skikkelig lei. Gleder meg bare til å bli meg selv igjen, både i kropp og sinn. Merker godt at humøret svinger kan man si =) Håper resten av dagen går bedre for deg =)

[Nasse&mini]

Utrolig godt å lese om dere og finne ut at jeg ikke er blitt gal.....

Farer opp for den minste ting og har kjempelyst til grine etter at alt har gått ut over de andre jeg bor sammen med. har så utrolig lyst å ut å ake og gå på ski og løpe og leke snøballkrig med de to minste, men jeg orker bare ikke. bekkenløsning og vond rygg pluss mange kilo mer enn for 8-9 mnd siden....så isteden blir det innespill og legobygging som i og for seg er koselig og moro det, men.....

Føler jeg eser ut og har egentlig lyst til å bli ferdig med svangerskapet og få møte dette lille vidunderet.

sånn!!!!! det var masse klaging og syting, men utrolig deilig å få det ut. Sikkert en del av dere som ikke helt forstår hvorfor vi klager, men sånn er vi ulike og sånn skal det være!

Vil bare få ønske dere alle et godt nyttår. Det blir nok bedre etter hvert, tenker jeg;)

[Anonym bruker]

Å herregud, ja godt jeg ikke er alene om dette her..

Samme her støvletter som jeg nesten ikke får på, blir andpusten av nesten alt jeg gjør, får ikke klippet neglene mine..Skal liksom være superkvinne og rekke alt på en gang noe jeg selvfølgelig ikke gjør..

Men det som sliter mest av alt noe jeg håper jeg er alene om her er at jeg nettop har funnet ut at min mann gjennom 8 år og vårt første barn nå med termin 11. februar har vært utro siden August og at han nå er på tur med en som ikke vet at han er gift eller venter barn, feiret nyttår sammen med henne i et annet land gjorde han mens jeg har ikke gjort annet enn å være deprimert gråte over dette... Han får seg en liten overraskelse når han kommer hjem da han ikke vet at jeg vet om dette forholdet..

Takket være hans bror som var med og fortalte meg alt at jeg vet dette her..

Uff og barnet som nå kommer,jeg tilgir nemlig ALDRI utroskap og dette vet han... Beklager jenter var litt deilig å få dette ut litt her har ikke snakket med noen om dette her. Godt nytt år til dere alle..

[meho]

Oioioi, det siste her bringer et helt annet perspektiv over saken... Jeg trodde liksom jeg skulle fortelle litt om den dagen i forrige uke, min sønn på 7 datt ned kjellertrappa, og skrek høyt 'DET GIKK BRA MAMMA' men det fikk ikke hjelpe: Jeg tror JEG gråt i en time- minst. Eller den gangen mannen min ikke kom hjem kl 17.30 som han hadde sagt, og jeg trodde han hadde noen på si bare av den grunn... totalt knust ble jeg da. Men så kommer denne historien her--- herre min hatt at det går an. Å måtte takle sånt på ekte... det er jo helt sinnsvakt. Skjønner ikke en gang hva jeg skal si. Jeg håper du finner krefter til å kjempe denne fighten. At du har mange allierte, gode venner og venniner, og at det ikke går utover den lille som skal komme 11. februar.

[Lykken_er_stor! Fødte 14.02.08]

Godt å høre at det er flere enn meg som har sine dager...

 

Heldigvis er de færreste som har det så ille som Anonym... Jeg håper det løser seg for deg på en eller annen måte.

 

Det er utrolig mye hormoner og følelser hos meg for tiden, dette i tillegg til en kropp som lever sitt eget liv resulterer i en herlig blanding.

 

Men, det positive er at NÅ ER DET IKKE LENGE IGJEN!!!

Jeg gleder meg enormt til mitt lille mirakel legges på magen min, møter blikket mitt og forhåpentligvis kryper seg oppover mot "maten".