Frustrert, lei, sint og redd...

[Kira29]

Hei.

Jeg mistet med 99,9% sannsynlighet i romjula. Var 6 uker ut i min første graviditet. Skal tilbake og måle Hcg imorgen, men har blødd så mye at jeg regner det som svært lite sannsynlig at dette går bra. I tillegg viser Ladycompen min normal "før eggløsningstemperatur". Er ikke det litt rart forresten? Jeg burde vel ha godt med hormoner i blodet ennå, er det noe annet som påvirker temperaturen?

 

Det som er greia er at jeg er skremt over min egen reaksjon. Jeg tenker på dette nesten hele tiden, gråter hver kveld og er fryktelig bekymret for fremtidige graviditeter. Kan nevne at jeg er 30 år, har hatt muskelknuter på livmoren, en fjernet, og nå er jeg redd for at det er dette som gjør at jeg ikke klarer å holde på embyoet. Jeg kommer ikke til å tørre å røre meg når jeg blir gravid igjen (regner med at det går iorden da...), kommer ikke til å tørre å ha sex eller noe.....

 

Har regnet meg selv som en høvelig fornuftig kvinne, men dette går jo helt over styr. Er det noen som har hatt det på samme måten, men roet seg etterhvert. Trenger litt oppmuntring og trøst nå føler jeg.

 

Og hvor fort kan man begynne igjen? Er det noen fysiologiske årsaker til ikke å starte med en gang? Hvis psyken kommer seg på plass vil jeg prøve igjen så fort så mulig nemlig!!

[Uglemamma er tobarnsmamma!]

Uff,hei vennen.... Jeg vet hvordan du har det...var 5+1 på vei tirsdag før julaften men jeg mistet også i romjulen....Fikk dette bekreftet med ul 28. desember... Veldig trist! Det er så mange som sier,- Det var så tidlig i svangerskapet og det er jo så vanlig etc.... Men det gjør jo ikke sorgen mindre!? Jeg var innstilt på at jenten vår skulle bli storesøss kommende august, innstilt på å bli mamma igjen.... Og plutselig var jeg...tom... Klart det gjør vondt.

Bare ta vare på deg selv og få det avkreftet/bekreftet... Det hjalp med å få en konklusjon faktisk., Det var grusomt å ikke vite helt,selv om jeg var 99,9% sikker på at jeg hadde mistet, så hadde jeg jo det bittelille håpet der innimellom- Det er mye lettere å handskes med det hele nå som jeg vet fakta og kan se framover...

 

Jeg kjenner til panikken din også. Selv er jeg 34 år nå, og syns vel at jeg snart begynner å få litt dårlig tid. Vil helst ikke bli mor når jeg er 40, spesielt med tanke på at jeg heller vil ha barna mine tette til hverandre og at D.syndrom-sjansen går oppover etter 35-36... Selve svangerskapet blir ikke lettere jo eldre en blir heller.

 

Men,fikk jenten min da jeg var 32 og det gikk helt finfint, så ikke få alderspanikken din ennå Du har fortsatt mange fine år igjen å bli supermamma på. Og vi kan jo prøve å ikke få panikk neste gang vi blir gravide.. Lettere sagt enn gjort, frister å lgge seg ned på sofaen og bli der i 10 mnd i tilfelle... Men, når spiren vår sitter igjen,- så sitter den. Ikke bekymre deg. Disse vi hadde på besøk nå,- du skal se de kom på at de glemte en del av seg selv og dro for å hente det. Så kommer de tilbake til våren,fullt fikset og klare for å bo hos oss...Og da blir de hos oss, selv om vi hopper i fallskjerm, dykker til Titanic eller klatrer Mount Everest. Når det er meningen så er det meningen

 

Legen ga meg beskjed om at ofte så ber de folk vente 3 menstruasjoner før videre forsøk, men det var hvis psyken hadde fått seg en knekk...Hun sa en menstruasjon til meg,så var vi klare til å prøve igjen.

 

Har fått høre innpå her at de anbefaler den menstruasjonen pga av at det er da lettere å sette neste termin,men at det egentlig kan prøves så lenge du har sluttet helt å blø...Ikke vet jeg. Tror vi skal vente på den derre mensen en gang, så får det stå til...

 

Blir langt dette,men...Håper for deg at du fortsatt har en spire...Og om ikke, så lykke til videre og sørg det du må. Det er et tomt ekko i magen om det skjer i uke 6 eller uke 10.... *klem*

[Kira29]

Ja, da var det bekreftet...Hcg-nivået hadde gått kraftig ned. Ikke akkurat uventet, og jeg er litt roligere nå kjenner jeg.

 

Har sluttet å blø, og vil komme igang med prøvinga ASAP!!!! Nå skal det gå!