Irritert på meg selv som er alene

[mammaen til Luca]

Hvorfor er jeg det? Når folk kommer til meg og sier, å så hyggelig at du er gravid, så svarer jeg alltid, ja folk sier det. Men det jeg egentlig mener er at alt hadde vært så mye bedre for meg personlig om jeg hadde hatt en mann å dele gledene med. Det var det som var min opprinnelige plan. Hus med gjerde rundt, volvo stasjonsvogn i garasjen og labrador i hagen og SÅ barn. Men nå ble det heller leilighet (min riktignok) bil og baby alene. Skulle ønske jeg hadde en mann som var MIN som jeg kunne dele gledene med. Er det egoistisk av meg å tenke sånn. Klarer ikke å glede meg 100 % over at JEG har en baby om få dager/ uker men at den stakkars babyen ikke vil ha en pappa som kan kose med h*n.

Jeg er litt redd for at jordmor tror jeg har fødselsdepresjon FØR fødsel, og det har jeg ikke. Jeg bare tillater ikke meg selv å være lykkeleg, siden min opprinnelige plan gikk i vasken.

Jeg er liksom den fornuftige som alltid gjør alt i riktig rekkefølge, og dette her er liksom skikkelig "screw-up" å velge å få et barn som ikke vil få en pappa.

Men likevel vet jeg at babyen vil få en mamma som er der 900 % for h*n. Noen flere som har de samme teite tankene, eller er jeg bare helt fjern?

[annethe]

For meg er det alltid så fint å få høre, "gratulerer, gleder du deg ikke?" og ser at de virkelig gleder seg for meg. Og det hjelper nok litt ekstra for meg som er alene siden jeg ikke har en å dele gleden min med hver dag. Og jo, jeg gleder meg kjempe mye!! Jeg skal jo bli mamma til verdens skjønneste! Men selvfølgelig, så er det ikke sånn jeg tenkte det skulle bli. Bf vil ha kontakt med oss, men ikke før etter fødselen. Tenker jo at alt ville vært lettere hvis han ville tatt på meg, sett på meg og vært glad i meg. At jeg kunne lagt hendene hans på magen min og han kunne kjenne sparkene og sånn, siden det er noe jeg kjenner hver dag. Hadde vært fint å kunne dele det med en jeg var veldig glad i. At det ikke var at alt skal skje etter fødslelen, og da hver for oss.

 

Ja, jeg har tenkt de samme tankene mange ganger! Det er tungt å ikke ha en med seg. Men du skal ikke bekymre deg over hva andre tror! De fleste vil vel tenke selv hvordan det ville vært, og forstått at noen dager er tyngre enn andre. (Jeg har selv en veldig god dag idag) Og jordmor har sikkert vært borti mange like situasjoner, og alle er jo forskjellige, vi reagerer ikke likt. Jeg har selv aldri følt meg så liten på lenge som jeg har gjort i det siste. det er kun fordi venner og familie viser virkelig at de bryr seg. Om meg, jeg som er vant til å klare meg alene. Er utrolig glad for den støtten jeg får og har fått!

 

Jeg håper på at en dag så møter jeg en som blir glad i både meg og barnet mitt. Og at selv om det ikke gikk i den rekkefølgen jeg tenkte så kanskje jeg kan få det jeg ønsker likevel, bare i en annen rekkefølge? Man kan aldri vite, men vil ikke gi opp heller. Men jeg synes ikke du er egoistisk som tenker sånn. det er nok helt naturlig! Og viser bare at du bryr deg om barnet ditt!

 

Ønsker deg masse lykke til! Er vel ikke lenge igjen nå?

[mammaen til Luca]

Takk for innlegget ditt, Bobla. Hjalp masse å lese det. Bra å høre hvordan andre i samme situasjon har det.

 

Og lykke til selv også