Trenger svar fort....

[Anonym bruker]

Hei dere!

Jeg er 8 uker på vei. Jeg har blitt veldig usikker på om jeg skal beholde barnet. Jeg har to barn fra før og venter nå nummer tre. Jeg og min samboer har de vanskelig og jeg vet ikke om jeg klarer å gå igjennom svangerskapet og samtidig ta i mot et barn til.

Samboeren min ønsker barnet. Men jeg føler meg veldig alene i forholdet. Samboeren min jobber mye borte og når han er hjemme klager han over at han ikke får gjort nok ting for seg selv, treffe kammerater etc. Han vil alikevel ha barnet og familien men jeg opplever at vi skal være til stede når det passer han og at jeg må ta alt ansvar alene og at jeg må sitte alene gravid med en del plager som en graviditet fører med seg.

Jeg har det vondt og vanskelig nå. Veldig fortvilet. Trenger råd.

 

Og så lurer jeg på hvor fort jeg kan få gjennomført en provosert abort.

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Hei;)

 

Det er du som kjenner forholdet ditt og dets begrensinger best så vanskelig å se om dette går bra eller ikke. Men slik er vel livet alltid?

 

Dersom han ønsker barnet må jo dette også være et greit utgangspunkt for kanskje å sette andre problemer på dagsplanen? Fortelle at du er usikker fordi han er så lite hjemme og redd graviditeten reduserer deg så du ikke får ivaretatt barn og hjem like bra feks? Kanksje man kan forsøke familierådgivning? Hva er hans tanker om abort? Familie skal være noe man deler og ikke noe man har på utstilling. Moren min slet seg ut med oss to barna imens pappa jobbet i alle år. Da de skilte seg etter 30år var det hun som var utslitt og endte med psykisk utmattelse etter å ha prøvd og prøvd i alle år for å få det til å virke imens min far levde livets glade dager og kom hjem til stelte barn og rent hus. Er vel ikke helt sånn det skal være heller kanskje?`

 

Men som jeg sa tidligere, du kjenner dine ønsker og din familie best. Ønsker du deg 3 barn? Alt går seg til sier jeg bare til deg og. Bare velg det som er rett for deg og dine 2 barn!!

 

Lykke til, og håper du slipper å fundere alt for mye i det vanskelige valget!!

[Anonym bruker]

Hei!

Takk for svar. Selvfølgelig er det jeg som kjenner vårt forhold best.Det er nettopp det som gjør det så vanskelig også. Det er bare jeg som må kjenne etter og ta valget.

Vi har nettopp begynt med ny runde i familieterapi. Vi har gjort det for et års tid siden også.

Situasjonen er ganske låst.

Min samboer blir som en annen person når han ikke får det som han vil. Jeg opplever det som om han får noen svarte hull. Så kan han endre seg igjen og være en helt annen person. Han kan til og med si at han forstår at han har oppført seg dumt. Men det viser seg å han liten overføringsverdi fordi situsjonene gjentar seg.

Han er 27 år og bruker mye tid på å spille x-box. Når han blir uening setter han seg med det og sier det er en flukt fra virkeligheten. Han vil ikke snakke når jeg trenger det. Han virker så voksen pg reflektert ute blant andre folk, men hjemme er han en helt annen person. Jeg forstår ikke at en mann vil kjæresten sin så vondt. Han vil vi skal være sammen. Men da skjønner jeg ikke at han ikke vil se meg og mine følelser. Være til stede for meg og barna.

Jeg er så frustert. Bare gråter.

Ønsker flere tanker og refleksjoner på innlegget mitt.

 

Sukk...

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Uff så trist

 

Har vel hatt min runde med slike menn som kanskje ikke er helt reflekterte utover sin egen horisont,og vet skaden og omfanget av den. Det vanskelige er kanskje at det er nettopp denne typen mennesker man ikke helt klarer å gi opp. I det han sier at han beklager og ser han driter seg ut håper man at alt skal gå seg til for så kanskje gå tilbake til det samme etter litt? Desverre fører slike ting til at man ikke klarer å gi opp, man vil så gjerne og prøver alt og ofrer kanskje mye?

 

Godt dere er i terapi, føler du at det har vært noen endring for dere? Eller er alt ganske likt? Dersom en person selv velger å sette seg selv først er det desverre lite å gjøre. Dersom han selv vil endre dette, eller må det så er det jo genialt!

 

Legg litt merke til hvordan han er utad, ser du har påpekt at han kan være en annen.. Faren min er elsket av ALLE rundt seg, ekstremt sjarmerende, hyggelig, høflig osv. Men oss hjemme har han alltid latt gå for lut og kaldt vann på en måte (aldri slem! men ikke hatt den kjærlige forståelsen, mer praktisk innsyn på alt stakkars). Han er rett og slett egoistisk og følsesløs mener alle skal danse etter hans pipe, ellers furter han faktisk.. hehe..

 

Skjønner fortvilelsen din og håper mine fablinger ialelfall får deg til å tenke på forskjellige vinkler av saken;) Man kan iallefall ikke fortsette å sette en xbox forran en så viktig samtale som dette :s Blir lei meg her jeg er overhormonell jeg.....

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

tror kanskje ikke at han vil deg noe vondt overhodet, men virker kanskje litt lite reflektert? Og da blir det jo trist for deg som sitter alene med det hele

[Anonym bruker]

Hei igjen og takk for nok et svar. Mye rett i det du skriver. Og det er vanskelig å gi opp.

Han virker mere reflektert og forståelsesfull når vi er i terapi. Og han kan forandre seg for noen dager inntil han igjen låser seg og er sint for alt han "ikke får lov til å gjøre". Jeg sier til han at det er ingen som tvinger han til å være sammen med meg. Men han vil nå alikevel det tross klagingen.

Er du selv gravid? Kjenner du deg igejn i min situasjon? Hva ville du selv ha gjort?

Lurer på om jeg har det bedre alene med de to barna jeg allerede har og at jeg bør ta abort eller om jeg skal la det hangle og gå og forsøke å forberede meg på å kanskje være alene med tre barn.

Vi har tenkt mye igjennom om vi sammen klarer å ha tre barn både praktisk og økonomisk. Vi har sett begrensninger men sett at det er fullt mulig og gjennomførbart å ha tre barn sammen. Men vil jeg klare det alene...

Jeg vil ikke har råd til å bo slik vi bor nå om jeg blir alene. Vi mangler allerede et soverom og om jeg blir alene blir det trangere... Mulig jeg ikke er reflektert nok til å se løsninger på min situasjon nå oppi all fortvilelse.

Jeg forstår at selvfølgelig vil alt løse seg på en måte. Enten jeg blir alene med tre eller to. Om jeg ikke velger å stå i samlivet vi har nå. Hvor mye er riktig å investere i forholdet. Tåler jeg for lite? Burde jeg oversett bagateller? Bite tennene sammenog ta meg av ungene og la samboeren komme oggå og være fornøyd med at jeg får bo bra uten et kjærlig samliv...

Vi skal ikke på samtale igjen før 8. januar. Vi har hatt det mye bra i julen. Men nå føles det som det har låst seg igjen. Det føles som en evighet til vi skal til samtale igjen. Jeg har jo egentlig forberedt meg på at vi skal ha barnet, men begynner nå å tenke på hva jeg skal gjøre. Synes det begynner å bli sent å ta abort også. Er jo egentlig glad over den lille spiren i magen min. Samtidig som sinnet over min samboer bygger seg opp.

Hva skal jeg gjøre....

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Ja jeg er gravid selv og heldigvis med "riktig" mann denne gangen. Har vært igjennom 2 forhold som ligner mistenkelig på det du skriver så derfor jeg kjenner ekstra godt på frustrasjonen din.

 

Vet alt om ønsket om at alt skal være så bra som det er feks på samtaler eller i gode tider. Men det er desverre hverdagene vi har mest av. Og barn trenger noe annet enn bare foreldre som stiller opp praktisk og gir det materialistiske. Husker selv fra jeg var liten. Var en av de som hadde kule foreldre, var alltid på ferier på fjellet og i utlandet. FIkk det jeg ønsket meg osv. Var glad i foreldrene mine men skjønte tidlig ubevisst at man burde ha litt respekt for far. Gjorde jeg som han ville fikk jeg alt, hvis ikke snakket han ikke med meg på en stund:s

 

Søkte dermed alltid til mamma og til andre venninder og misunna familen deres veldig. Bare småting som familien gjorde sammen la jeg enormt merke til. Middag sammen alle sammen. Frokost sammen. Far som var hjemme etter jobb:s Men hadde på ingen måter en vondt opvekst. Bare manglet noe. Og dermed gikk jeg også inn i forhold vhro vi hadde mye praktisk glede men lite følelser på en måte. Overfladisk til tider, dypere andre tider.

 

Man kan absolutt leve med det praktiske og få det man ønsker seg men må dermed gi fra seg andre sjanser. Det viktigste er bare at man ikke hele tiden går og irriterer seg og er frustrert. Det leder ikke til noe godt og vil gradvis ødelegge for deg! Ser bare mamma, som har mistet all selvtillit etter å ha påtatt seg all skyld og ansvar hele barndommen min og kolapset helt etter mange år med en slik mann:s

 

Les igjennom dine egne innlegg her. Også de gode rådene du gav til den andre som spurte om råd her inne. Skriv en enkel liste for deg selv, en med forholdet og en helt annen i fht barn ikke barn. Påpek hvordan du ser det positivt og negativt. Bruk gjerne noen dager og skriv ned alt du kommer på. Finn så ut hva som er viktig for deg videre i livet. Har du forandret deg etter at du kom i dette forholdet? Hva sier dine venner? Kanskje du har en nær venninde/familiemedlem som kan se igjennom denne fasaden og være støtte?

 

Ikke gi opp og godta, finn ut av dette og gjør det hele levelig for deg:) Frustrasjon bærer stort sett alltid bare med seg ny frustrasjon osv. Jeg har brukt en del år bare på å bli bevisst og er vel derfor det tok så mange år før jeg turte å satse på mann og barn igjen (turte ikke engang å planlegge barn, det bare skjedde;)

 

Tenker på deg og håper du finner litt nattero nå

[Anonym bruker]

Hei!

Takk for svar igjen. Godt å komme inn her og se at noen har tid til å svare på alle tankene mine. Noe min samboer ikke har.

Jeg er egentlig bare mer og mer usikker.... Akkurat nå kjenner jeg at jeg er så fornøyd av samboeren min. Orker ikke å måtte samhandle mere med en som stadig sårer meg og ikke bryr seg. Jeg orker ikke å gå gjennom et svangerskap sammen med han. Orker ikke å få kjeft hver gang jeg gråter. Få høre at det er så mye problemer med meg og at jeg er så vanskelig. Vil ikke la han se meg føde. Vil ikke la han dømme meg mere. La han være nedlatende ovenfor meg forran hans kamerater. Jeg er så drittlei av på bli såret av den fyren. Se på at en mann på 27 år sitter og spiller x-box hele tiden pg stenger av alt rundt.

 

På en annen side synes jeg det er helt fantastisk å være gravid. Synes det er så flot å føde et barn. Hadde et helt fantastisk år hjemme i permisjon sist med minsteman. Synes det er så spennende å glede seg til å kjenne sparkene i magen. Tenker at det blir koslig med en søskenflokk på tre som koser seg sammen. Sønnen min på fem år vet at jeg er gravid da min samboer fortalte han det. Han mente han ville ha glede av å vite det. Selv syntes jeg det er for tidlig og unødvendig at han skal vite det. Men han vet det nå da, og han gleder seg også. Han er en fantastisk storebror for sin lillesøster. Snill og hjelpsom. Nesten aldri sint og vanskelig. Og jeg er så trygg på at han komme til å fortsette å være en god storebror. Tvers gjennom snill. Han vil nok bli skuffet om jeg forteller han at barnet ikke kommer.

 

Jeg er nå så usikker på hva jeg skal gjøre. Akkurat nå sitter min samboer igjen og spiller bilspill på x-box. Lurer på om det er normalt atmenn gjør slikt. Han vil ikke snakke med meg fordi jeg publiserer ting på nettetog mener jeg ikke er kritisk til hva jeg legger ut. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke fortelle noen så tidlig at jeg er gravid og har ingen å snakke med når min samboer stenger seg inne.

 

Hjelp...

 

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Du kan jo virkelig ikke sitte med dette valget alene:s Det beste er jo en som holder på hemmeligheter og som kjenner deg og kanskje forholdet godt. Det er utrolig hva folk legger merke til utenifra men kanskje ikke sier nettopp for å respektere ditt valg feks... Ikke en venninde eller moren din eller noe????

 

Uff..... Føler virkelig at jeg blir frustrert her jeg leser om din situasjon.. Og hva skal man si. Virker som det er ganske mange ting du vurderer parrallelt her. Forholdet er en sak og barnet er kanskje egentlig en helt annen sak?

 

En ting er iallefall sikkert, sånn som du skrev og forklarte i forrige innlegg så er du veldig glad i både å være gravid og i barna du alt har. Det er ikke dermed sagt at det egentlig er abort du vurderer? Kanskje det bare er et lite skrik om hjelp hva skal skje resten av livet deres?

 

Desverre er det veldig mange menn som din mann, som søker til den spennende spillverden. Min har også sine timer forran pcen og playstation. Men han kan allikevel hjelpe meg hjemme med alt og setter på pause dersom jeg får en av mine raptuser;) Det er ikke normalt å drite ut noen foran venner eller kjefte på noen som gråter. Hva gjør han når barna gråter???

 

Nei, det beste er vel om han selv får forklart hvordan han mener dette skal gå og hva han skal gjøre dersom du gråter og har det vanskelig eller om du blir sengeliggende med bekkenløsning eller noe annet. Hva med å¨skaffe en vaskehjelp som kan avlaste arbeidet i hjemmet litt om han absolutt ikke hjelper eller spiller xbox istedet. Om han ikke er voksen nok til dette er det jo lite håp. Han må jo ta stilling til livet rundt seg. Vil han ikke dette hadde jeg seriøst revurdert om jeg skulle bruke så mye energi. Forhold skal baseres på kommunikasjon og et ønske om å gjøre godt for den man er sammen med. Er dette mangelvare så er det jo lite grunnlag å bygge på?

 

Mistenker at jeg hadde satt xbox eller barn som ultimat her.. hehe.. uff.. så tragisk ting er noen ganger!! Men han ter seg jo som et barn. Kanskje barneoppdragelse fungerer?

 

Men gjør nå inderlig ikke noe du kommer til å angre bittert på her. DU klarer det jo uansett! Har jo eneansvar nå allerede;)

 

U GO GIRL!!!!

[limh]

Hei, fikk bare lyst til å skrive noen ord til deg. Rart hvor mye lettere det kan være å se en situasjon utenifra enn innenifra ikke sant??

 

Hvorvidt du skal beholde barnet du bærer på eller ikke er det desverre bare du selv som kan bestemme - jeg sier desverre fordi vi akkurat nå er i samme situasjon og det er virkelig vanskelig å være den som må ta et valg i en slik situasjon. ...Det synes i alle fall jeg :-).

 

Men at samboeren din behandler deg på den måten han gjør er helt uholdbart, og du bør ikke finne deg i det. X-box? Hvor vil han leve? Her eller i en drømmeverden? Han kan ikke kreve av deg at du skal ta deg av alt hjemme, bære frem et barn til og ikke gråte eller bry ham på andre måter slik at du forstyrrer ham midt i et spill. Jeg får lyst til å fortelle ham et par sannheter. Var han 27 sa du? Da bør han være voksen nok til å forstå at andre har behov på lik linje med ham selv. Du er verdt mere enn det!! ikke la han inbille deg noe annet!!

 

Selv har jeg en del problemer i forhold til min samboers tilstander - men ser at han i alle fall prøver! Og han viser meg at han bryr seg. Og han blir lei seg sammen med meg når jeg er utslitt fordi han har hatt en periode hvor han ikke har klart å delta i hverdagen og være der for oss...

 

og ja - det er veldig tøft fordi han ikke alltid skjønner konsekvensene av bemerkninger han kommer med eller ting han gjør, og han har som regel1000 tanker i hodet på en gang som han vil at jeg skal forholde meg til med en gang, helst før jeg svarer barna på det de lurer på. Men han gjør aldri noe for å såre emg med vilje - og det vet jeg nå - selv om det har tatt meg lang tid å forstå fordi han er så ubetenksom mange ganger...

 

Så tenk på deg selv - det er viktig at du har det bra - for de barna du allerede har og for den som eventuelt skal komme....

 

klem

[Anonym bruker]

Hei (får lyst til å kalle deg vennen...)

Takk for nok et svar.

Godt å få noen refleksjoner fra andre selv om mye av det er ting jeg forstår og på en måte kan si og tenke meg til selv. Men oppi alt sitt eget er det ofte vanskelig og tenke klart og rasjonelt.

Jeg har mest lyst og kommer nok til å beholde barnet. Jeg er jo utrolig glad for å kunne kose meg med magen fremover.

Det er sant som du skriver at det dreier seg ikke om å ha eller ikke har barn, men om vi i det hele tatt klarer å leve sammen. Vi vil streve med de samme tingene i parforholdet enten vi har to eller tre barn.

 

Når det gjelder husarbeid er det uten tvil jeg som gjør mesteparten her alene. Jeg synes i og for seg det er greit. Særlig da jeg vil ha en del ting på min måte og kan ikke klage på det. Jeg krever heller ikke mye av han hjemme.

 

Det som for meg er det største problemet er at jeg føler vi ikke er kjærester nok. Han kan komme hjem fra jobb og være sur for at han ikke for gjort nok gutteting. Vi har god hjelp i besteforeldre med barnevakt. Og da savner jeg at vi kan være kjærester, kose oss alene, at han inviterer meg ut, at vi kan gjøre ting sammen med og uten barn. Og når jeg skriver gjøre ting sammenmener jeg ikke bare å være under samme tak, selv om det også kan være trygt og godt, men at vi er mentalt sammen. Snakker sammen, gjør en felles aktivitet, Ikke at han sitter forran tv'n med skyggelapper på, mens jeg stuller med noe annet. Jeg vil bli sett, hørt og føle at jeg er en person han gleder seg over å være sammen med...

 

Jeg setter veldig pris på alle de mange, lange og gode svarene du har gitt meg. Jeg begynner å lure litt på hvem du er. Du kaller deg "Barnkanskje". Du skrev at du er gravid og gledet deg over det. Siden du svarer så mye her inne virker det som om du er en sjelesørger som bryr deg om de i denne debaten som er usikre på om de skal ha barn... derav navnet "Barnkanskje"... ?

 

Igjen takk for svarene dine. Vil gjerne høre mere fra deg.

 

Lurer litt på om jeg skal la han lese innlegget mitt her med alle mine og dine svar. Om det kunne ha noe for seg...

[limh]

Hei igjen,

 

Lykke til til deg hvis du har bestemt deg for å beholde barnet :-) Du klarer det, det er jeg overbevist om! Men jeg vil råde deg til å begynne å "ta litt større plass hjemme", om du skjønner hva jeg mener. Sånn at ikke alt faller på deg. Sånn at du har mulighet til å hente deg inn litt en gang i blant både nåog når småtten kommer. Det er faktisk en fordel for alle - fordi du får mere overskudd :-)

 

 

Det med å være mentalt sammen forstår jeg godt :-). Sliter med å forsøke å forklare sambo'n hva det innebærer å være mentalt sammen. Hver gang jeg klager begynner han å ramse opp hvor mye han har hjulpet til med praktiske ting i det siste. Og det er jo flott. Men det er ikke det jeg mener :-) Er du sikker på at sambo'n din forstår hva du ønsker deg? Hender de må ha det litt inn med teskje vettu :-)

 

Eller kanskje vi jenter oftere har mer behov for mentalt samvær enn de knappefantomene vi lever sammen med?

 

Kanskje ikke en dum idè å la ham lese innleggene dine. På den andre siden kan det hende det er det - det er du som kjenner ham best - det er veldig forskjellig hvordan folk reagerer.....

 

Er veldig glad på dine vegne hvis du har bestemt deg!

 

klem

[Anonym bruker]

Hei!

Hyggelig og høre fra deg også. Er du også gravid? HVor langt er du på vei?

Noen ganger er jeg usikker på om jeg har en mann som ikke bryr seg eller om det er jeg som krever for mye og eller kanskje ikke oppfatter at han bryr seg. Selvsagt vet jeg at han bryr seg seg. Men jeg opplever menge ganger at han gjør ting som sårer meg og som jeg mener ingen ville gjort dersom dem brydde seg.

Samboeren min er faktisk ikke mye ute med andre. Han er ikke noen festløve som henger ute på byen og drikker seg full og kommer sent hjem. Han er ute kanskje fire fem ganger i året. Ellers treffer han en del kammerater på kafe på dagtid. Han har muligheten til det pga. turnusarbeidet.

Er din samboer mye ute mens du sitter inne med barna? Ønsker du å vite når han kommer hjem når han reiser bort? Jeg liker å vite ca når samboeren min kommer hjem når han drar ut. Han blir sint og sier at jeg alltid skal kontrollere go styre hva han gjør. Jeg mener at det ikke jeg som kontrollerer, men at slik er det når man har en familie så må man forholde seg til hverandre og kunne gi trygghet og noe og forholde seg til. Litt rart skrevet. Vet ikke om du forstår...

Jeg ønsker absolutt ikke å være en kontrollerende person og mener jeg ikke er det. Men jeg føler meg ensom i forholdet.

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Hei igjen:)

 

Jeg er litt natterangler (om du ikke alt har fått med deg det.. hehe).. Og takker for koselig svar. Det gir meg mye å kunne bruke litt av all tiden min til å lytte og dele tanker. Men husk at det bare er mine tanker da.. Vet selv hvordan det er å sitte alene og tenke og fundere. Er en stortenker selv og har vært igjennom en del i mitt snart 30år lange liv. Har hørt at det er av livserfaring man lærer. Selv bruker jeg flittig både stakkars venner, samboer og mor til rådgivere. Nettopp fordi jeg liker å se saker fra alle mulige vinkler.

 

Barnkanskje? er et nick som henger igjen fra mine startdager her inne. Går på rehabilitering etter en skade og var dermed sikker på om barn kanskje`var en smart greie, i og med at jeg risikerer å stå uten inntekt om Nav slår seg vrange, og hadde ikke helt tenkt at svangerskap skulle skje før jeg en gang kom i jobb. Men livet blir ikke alltid som planlagt. og til slutt skjedde det alllikevel;) LItt rart at det ikke ble som jeg hadde tenkt men shit la gå. Vi gleder oss nå og sparer som søren!

 

Grunnen til at jeg henger her inne er vel fordi jeg er litt glad i å høre andres tanker selv, og har stor medfølelse med alle dere som er fortvila og usikre i fht hva dere skal gjøre. Selv har jeg faktisk aldri tatt en abort, men det er nok mest fordi jeg har vært "heldig" så langt og sluppet graviditeter. Noen ganger skjer det andre ganger ikke eller noe. Trodde faktisk aldri ejg skulle bli gravid en gang basert på dette... Har jo vært uforsiktig jeg også..??? Igjen. livet er urettferdig og sånn er det. Ikke dermed sagt at jeg ikke har forståelse eller innlevelse.

 

Er godt å høre at du kanskje har fått sortert litt i tankene dine. Det å skrive hjelper faktisk ofte. Og om du vil dele det med samboeren din, enten til det fulle eller deler så kan ofte det være greit å lese ting og ikke få forklart også. Forhold har alltid sine sider og det kan nok være grunner hos begge som gjør at det ender som det gjør. Men dette rettes vel som oftest via familieterapi?? Og da skjønner jeg ikke hvordan han fortsatt kan sitte der forran xboxen sin? og hvordan du ender opp med alt ansvaret? Spesielt ikke dersom han ikke er så mye ute som du sier???? Mangel på forståelse kaller heller jeg det. Enten kan det gjøres noe med eller ikke. man kan iallefall ikke gi opp. Og det må to til for å danse tango så slutt å ta på deg all skyld!!!!!!!!!!!!! Det er FY!

 

 

Husk at det er mye annet enn husarbeid man kan hjelpe til med i et hjem;) Det å komme hjem og være sur før man i det hele tatt har snakket sammen for noe han har muligheten til å gjøre likevel høres kanskje litt feil ut for deg og?

 

Alle fortjener å bli sett og hørt. Spesielt av den man skal dele livet med. Man trenger overraskelser eller i det minste å føle at man blir lagt merke til. Aktiviteter er noe av det viktigste man har sammen. Det trenger ikke være store greia. Bare det at vi spiser kveldsmat sammen eller går en tur er nok for meg iallefall. Alene og voksentid. Og når man da i tillegg har barnevakt så ja.... ikke bra detta. KOm dere ut av den dårlige sirkelen!!! Vil tro dere har bedre samtaler når det er terapi.

 

Og husk! Det er ikke deg det er noe galt med det er forholdet;) Man må jobbe sammen for å evnt fikse dette. Er han intr?

 

Bare å skrive tilbake. Syns du virker veldig reflektert og du har min fulle støtte dersom du har behov for den

 

Stor klem fra

 

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Og forresten, angående barnet så tror jeg du har svaret der selv ja;) Barna gir deg glede og som du sier, 2 eller 3 har egentlig ikke noe å si i denne saken. Så gjør det som gleder deg du. DET fortjener du. Og jeg tror ingenting skjer uten grunn.

 

Kanskje dette er muligheten til å gjøre en aldri så liten avtale med mannen din??? Dersom vi skal dele fremtiden og dette barnet så...............

 

1. Trenger jeg din hjelp

2. Må jeg ha forståelse og få lov til å gråte og i tillegg ha en skulder å gråte på

3. Må vi jobbe med forholdet og finne noe felles som vi kan gjøre uten barn for å pleie og bygge opp forholdet. Hvordan ble dere sammen? Kan dere finne tilbake til spenningen?

 

Gi han tid til å snakke og prøv å ikke forvent for mye men la han tenke og si at dere kan fortsette samtalen neste dag om han vingler og virker usikker/amper/unngående-

 

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Hvordan går det med deg om dagen?

 

 

Tenker mye på deg og er stadig innom og titter. Håper du har det ok under omstendighetene. Skriv gjerne noen ord om du har tid og ork. Ellers ønsker jeg deg bare alt godt og håper som sagt virkelig at det går greit med deg!

 

Stor lørdagsklem fra

[Anonym bruker]

Hei!

Ønsker deg lykke til med valget ditt. (Hva enn det blir til. )

Kjenner meg så igjen i din situasjon (for noen år siden), bortsett fra at jeg ikke ventet barn. Men satt med en mann som satt konstant foran pc'n. Det var ventet at jeg skulle ordne nesten alt i hjemmet og med barna. (De var da små.) Om vi var bedt til fest sa han at vi nok ikke klarte å skaffe b.vakt og gadd heller ikke å prøve på det. Så jeg endte med å sitte hjemme. Dette skjedde ikke så ofte, men gjordte allikevel meg enda mere ensom og følelse av å være forlatt. Om vi hadde barnefri (Skjedde ikke så ofte), så var det ikke vi som skulle kose oss. Da var det vanlig dag med pc, bare uten barn. Det endte faktisk så langt at jeg endte med å sette meg selv foran pc'n for å rømme fra virkeligheten. Barna så tv eller var i b.hage. Etter en stund "kom jeg til meg selv igjen" og bare fant ut av at sånn som dette vil jeg ikke leve. Dette er ikke bra for barna, og mannen ville ikke gjøre noe med situasjonen. Blant andre folk og på familivernkontoret kunne han opptre veldig fornuftig og ordentlig, men hjemme var det flukt.

Så det endte med at jeg flytta fra han med barna. Har var heller ikke så intr å ha barna så det ble med "obligatorisk besøkstid".

Har etter dette fått vite at grunnen til at han ville ha barn med meg var for at han håpet at jeg skulle ha annet å ta meg til enn å ønske tid sammen med han. Det samme var med barn nr 2. Årsaken til at han hadde brukt mye tid på jobb, samt jobbreiser var for å "ha tid til seg selv". Han var i en tid borte annen hver uke for å jobbe borte (selv om vi faktisk gikk i minus på det, økonomisk). Selv da trengte han over halve uken for å "komme seg igjen" etter arbeid, før han dro for en ny uke igjen. Blindhet og frykt for å være alene med 2 barn gjorde at det faktisk gikk så langt før jeg tok mot til meg å takket for meg.

Jeg lærte mye av denne perioden, og vet at det har gjordt meg til en annen person på mange måter.

Det kan hende min X kom med disse "opplysningene" for å såre meg og er ikke nødvendigvis helt sant. Det ble ikke sagt under krangel, men en helt "vanlig samtale" ang barna.

Bor nå sammen med en mann som vet å ta vare på både mor og barn. Venter vårt første barn sammen (ikke planlagt) og selv om jeg er mye syk å ikke klarer å gjøre stort hjemme så er han der 100%.

Skal han kose seg så er det gjerne med tv, glad i sport og en god film. Men han reiser seg gjerne om det er ting som må gjøres.

Akkurat nå er vi barnefri og jeg er i litt bedre form. Som takk for god støtte så vanker det nå god massasje på han. (Hehehe, må slå av sporten først... ; )

Lykke til med fremtiden.