Hva gjør jeg nå?

[limh]

Fant ut for noen uker siden at jeg var gravid - absolutt ikke planlagt! Fra før har jeg to nydelige barn på 5 og 7 år med en annen enn han jeg bor sammen med nå. Det eldste barnet mitt har adhd og tourettes syndrom, det var vel en av grunnene til at jeg ble så betatt av han jeg bor sammen med nå. Han har nemlig også adhd og kunne forklare meg mange ting som har hjulpet meg svært mye i forhold til å forstå og tilrettelegge ting for barnet mitt. Men i løpet av tiden vi har vært sammen har jeg funnet ut at i tillegg til adhd har sambo'n både autistiske trekk og en del tvangstanker og handlinger. Ikke misforstå - han er forferdelig snill, men så mye voksenstøtte er det jo ikke snakk om. I perioder har jeg fortvilt og lurt på hvor lenge jeg orker dette, men barna har blitt veldig glade i ham og jeg er veldig skeptisk til å utsette dem for enda en omveltning og enda et brudd. Så blir det til at jeg forsøker litt til - også kommer det noen dager hvor vi har det ganske bra - før alt begynner forfra igjen. Og jeg er så utrolig sliten av å forklare alt for ham - det er mye i løpet av hverdagen han ikke forstår av sosiale og praktiske ting, og som må forklares. det samme gjelder jo det ene barnet mitt, men det har etter hvert gått opp for meg at ungen min faktisk er mer velfungerende enn sambo'n - sikkert fordi han ikke har autistiske trekk i tillegg til det andre han sliter med.

 

Og nå er det altså en liten en som vokser inne i magen - på tross av at mor har brukt prevansjon, så vær så snill og ikke skriv at jeg burde ha tenkt på det før - jeg trenger konstruktive råd og meninger her, jenter :-) For dette synes jeg er forferdelig vanskelig!!

 

 

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Uff, det hørtes ut som en slitsom situasjon. Spørsmålet er vel hva du selv føler er rett og hva du kan klare som person. Dersom du til tider er eneste voksne person og dermed må forklare og ta ansvar for 3 allerede og da kanskje blir litt satt ut med den lille nye høres det ganske umenneskelig ut spør du meg. men dersom du føler at du vil ha et barn til og/eller mener at abort er en avgjørelse du ikke kan leve med har du jo svaret. Men siden du har brukt prevensjon gjetter jeg at det ikke er ønsket med en graviditet nå....

 

Er gravid med førstemann og syns min mann (uten noen form for funksjonshemning) stiller for lite opp nå. Ser at jeg er møkkabortskjemt!!

 

All ære til sånne som deg som har en ganske så annerledes hverdag enn oss andre. Masse lykke til med valget!!!

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg skjønner at du er i en vanskelig situasjon. Selv har jeg skrevet innlegget "trenger svar fort". Det veldig vanskelig når man blir stilt ovenfor en slik avgjørelse. Det som man som mor må vite er at uansett hvilket valg man tar så må man vite at det man gjør er det rette.

Jeg tror at dersom du velder å beholde barnet så må du glede deg over det og samtidig være forberedt på at du kansekj må ta ansvaret for tre barn alene. Og tenke at det klarer du. Det kan også kanskej være lettere å være alene med tre barn enn å ta seg av tre barn samtidig som man har det vanskelig med samboeren.

Selv opplever jeg også av og til at samboeren min har autistiske trekk av og til. Han oppfører seg noen ganger mere barnslig en vår sønn på 5 år. Selv om han ikke har noen diagnose og har aldri vært i nærheten som jeg vet.

 

Dersom du skulle velge å ta bort barnet må du også tenke at det er den rette avgjørelsen når valget er tatt. Fordi da er det det og du får ikke gjort det om igjen.

 

Veldig vanskelig valg å ta. Jeg sliter selv. Føler meg veldig ensom. Det er bare min samboer som vet at jeg er gravid. Han øsnker at vi skal beholde barnet men forstår ikke min tvil. At jeg føler meg ensom med alt ansvar og alle plager som følge av graviditeten.

 

Du skriver ikke noe om du har drøftet situasjonen med samboeren din. Men slik de beskriver han tenker jeg at avgjørelsen må bli veldig opp til deg. Dersom du har snakket med samboeren din om det og han kanskje ønsker barnet og viser at han vil være med på ansvaret må det også bli opp til deg om du stoler på at han vil være den du trenger og om du føler at det er riktig å bære frem barnet. Sett i sammenheng med mine erfaringer så kan ord og handlig være to forskjellige ting. Min samboer er veldig god på å love og si gode ting. Men det er ikke alltid jeg opplever den støtten og omsorgen som han lover.

Vet ikke om mine refleksjoner hjelper deg noe. Men uansett lykke til med valget du tar. Og vit at det er det rette!

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Mange kloke ord fra anonym her og.. Men en ting tenkte jeg på i det jeg leste både mine og anonyms inlegg.. Husk at det alltid er mange sider ved en sak! Dersom du skulle velge å få et barn til med en mann som er avhengig av litt hjelp for å fungere i hverdagen, vil dette også kunne bli en ekstra jobb i forhold til både han og forholdet barn-far. Får dere barn sammen vil du for alltid bli knyttet til en mann som i utgangspunktet kan være litt mer krevende enn andre.

 

Som du sier har dere bra tider sammen. Kan disse være bra grunnlag for videre samarbeid om barn og hverdag? Misforstå meg rett. Du klarer dette samme hva du bestemmer deg for, det er nettopp det som er kluet: bestemme deg for å beholde eller evnt ikke beholde og siden gjøre det beste ut av det. Ingen sak har kun en side her i verden desverre;)

[limh]

Hei og tusen takk for fine - reflekterte svar. Jeg tenker og grubler og grubler og tenker og fornuften forteller meg hva som er det eneste rette å gjøre. Men det er bare det å klare det. Kjenner jo så godt at jeg er gravid, har to vakre barn fra før som jeg er vanvittig glad i, og vet jo at jeg kommer til å bli det i denne også..... Men at jeg til tider er vanvittig sliten er vel ikke til å komme bort fra. Og det blir vel evt ikke noe bedre med en til.

 

Har vært på sykehuset og bestilt time til abort - kjentes som jeg fikk litt panikk da jeg var der - samtidig vet jeg ikke om jeg klarer enda mer ansvar enn det jeg har nå..... Så aldri på meg selv som en som ville klare å ta abort. Uff dette er noe av det vanskeligste jeg har vært med på....

[Anonym bruker]

HEi!

Det ser ut som om du har funnet en løsning som er iktig for deg. Du er sterk og tøff som alt har klart å ta valget.

Og vit det er riktig det du bestemmer deg for!

 

Lykke til!

 

 

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Det er ikke akkurat en lett tid for deg nå når man må velge, men håper du finner deg til ro med valget;) Jeg vet at du har brukt mye energi og tanker på dette og det gjør det dermed også til et godt reflektert valg! Mer enn det får du ikke gjort. Det står mye respekt i det du gjør og jeg håper det føles mer og mer rett for deg ettersom tiden nærmer seg.

 

Selvom det kan være litt tungt nå er det kanskje ingenting mot hverdagen som kanskje ville møtt deg om feks et år, for så å vare for alltid. Man har jo en forpliktelse lang tid fremover også..

 

>Masse lykke til. Detta klarer du!!!!!

[limh]

Tja - bestemt meg vet jeg jammen ikke helt - fikk skikkelig panikk da jeg var på sykehuset. Men har ikke allverdens tid å tenke på heller.... Følelsene svinger som en pendel frem og tilbake - er sikkert ikke alene om å ha det sånn... og pappa'n vil så skrekkelig gjerne beholde barnet.....Nå har han akkurat begynt på nye medisiner også... Men har jo ikke akkurat tid til å finne ut hvor mye de hjelper... Forferdelig hvis de skulle gjøre alt mye lettere for oss også er det for sent...

 

Men takker for all støtten dere har tatt dere tid til å gi meg - det betyr mye!

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Det verste må jo være tidsnøden.. Har du vært i kontakt med Amathea? De er visstnok veldig god støtte i slike valg du nå er oppe i;) Ellers burde jo sykehuset eller lege ha noe vettugt å si?

 

Tror man aldri kan være sikker i et valg som dette. Det du må finne ut er om du klarer å ta vare på et barn til. Hva fremtiden bringer vet man aldri og kan dermed ikke belage seg på annet enn her og nå Men går seg til gjør alt. Det må det jo bare. Hva skulle vi ellers ha levd for?

 

Kanskej du har noen i nærheten som du kan snakke med og som kan være en støtte for deg?

[Anonym bruker]

heisann..

føler med deg....

ikke et enkelt valg har hatt...

skjønner deg godt jeg....

et barn med både adhd og tourettes er ikke bare bare...

+at du har en til etter...

 

jeg er daglelig i kontakt med en morsom skapning på snart 16 år med både tourettes og adhd,nemmelig min svoger...

men jeg må også få si at det er en strevsom afære...

my mobbing og konsentrasjonsproblemer...

tilegg har du sambo som har autistiske trekk og har adhd...

 

i en slik sammenheng må du tenke på hva du orker og bære,og orker og gjøre til dels alene...

uansett hva du velger så synes jeg du er tøff jeg...

 

uansett valg er det du selv du må tenke på til syvende og sist...

[limh]

Takk skal du ha - det er godt med all støtte jeg får her inne:-).Skal til sosionomen på sykehuset i dag - føler at jeg trenger å snakke med noen før jeg gjør dette - merker så veldig på hele meg at jeg er gravid! Føler at jeg i bunn og grunn har tatt et valg nå - men det gjør så ufattelig vondt - går og er lei meg hele tiden og gråter for alt og ingenting.....

 

Sambo'n er også skrekkelig lei seg, han hadde så lyst på dette barnet! Men tror ikke jeg klarer mer ansvar nå - er helt på felgen- vil helst bare ligge og sove og sove.....

 

Likevel tror jeg og håper at jeg gjør det riktige. At når det er over så skjønner jeg at jeg valgte rett....

 

Uff - dette ble et skikkelig deppisinlegg - beklager det, men det er godt å få skrevet det likevel....

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Håper du fikk god hjelp av sosionomen idag!!!

 

Tenker på deg og har stor forståelse for at dette ikke er noen lett avgjørelse! Ikke så greit om man er den eneste med voksenansvaret hjemme kanskje heller :s

 

Masse varme tanker fra meg