Gå til innhold

Å få beskjed om å IKKE skrike/brøle???


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Morsom lesing for en førstegangsfødende(helt ærlig). Tror som flere over her at meningen var å hjelpe den fødende til å fokusere kreftene mot trykkingen, ikke å unngå skrik og brøling i seg selv. Av og til kan kanskje skrik hjelpe fødselen og være smertelindrende? Mens det i andre tilfeller sliter ut kvinnen og strammer bekkenmusklene på en uheldig måte.

Hørte en gang en eldre (mannlig) fødselslege si at det at alle menn skal være med på fødestuene, kan hindre kvinnene i å brøle som de vil, bruke urkraften osv, hvis de tar for mye hensyn til at mennene er der og ikke skal se dem så ukontrollert. Han om det, håper moderne kvinner gir f i hva de tror mennene mener om oppførselen deres under fødselen.

Summa summarum skal iallfall JEG gjøre som JEG føler for, men samtidig lytte til hva jordmor mener.

 

  • 3 uker senere...

Under min fødsel henta de inn overlegen på sykehuset for å gi meg beskjed om å fokusere på å presse, ikke brøle, og det funka faktisk. Men da hadde jeg skreket og brølt i ca 1 døgn allerede, fra hylende smertevræl inn i lysgassmaska, til hysteriske "skjær henne ut NÅÅÅÅÅ!!!", til desperat trygling om å få dø, og til slutt løvebrøling under de grusomme pressriene..

Men da jeg slutta og brøle, henta jeg krefter jeg ikke ante eksisterte, pressa så hinsides hardt og lenge på hver ri uten en lyd. Måtte skrike etter luft mellom hver pressrie da.

Så det var alt i alt en veldig høylytt fødsel!! Samboer måtte gå ut MANGE ganger, og falt sammen på knær og gråt i korridoren pga jeg hørtes ut som et døende dyr! Traumatisk fødsel, men herregud så stort, mektig, magisk og fantastisk det var :)

 

Fishymum+Juliemor

 

Interessant lesning, helt ærlig... Det må være opp til hver enkelt, men tror nok at jordmor ofte har rett når de foreslår å fokusere kreftene på noe annet enn skriking. Men om det er skriking som funker for deg, for all del... Men da jeg låg på føden for knappe tre uker siden var det lite skriking, takk og lov. Jeg hadde blitt veldig distrahert av det. Selv var jeg overbevist om at jeg kom til å være stille som en østers, at det var typisk meg. Men under åpningsriene, fra seks cm og opp, var jeg alt annet enn stille. Jeg skreik ikke, men jeg sa "au" vanvittig mange ganger, og etter hvert ganske høyt. Jamring kan man vel kalle det, og det var sikkert ikke morsomt å høre på for andre fødende. Det var vel derfor jordmora lukket døra ut til gangen... Hehe. Under pressriene derimot hadde jeg mer enn nok med å holde pusten og presse. Følte at det var det mest nyttige der og da. Forøvrig syns jeg pressriene var mindre vonde enn åpningsriene (men så hadde jeg også fått epidural innen den tid...).

 

Husker at jeg låg på barsel, vegg i vegg med føden, og hørte på ropene til andre fødende etter fødselen, og det var nesten litt traumatisk, jeg syns så synd på alle de fødende fordi jeg husket hvor vondt det gjorde.... Men jeg innsåg jo at det var himla egoistisk å ønske at de kunne tie stille, de hadde jo vondt..... Hehe...

  • 2 uker senere...

Jeg lå også vedsiden av noen ordentlige skrikere :) Jeg syntes bare det var koselig, jeg forestilte meg at de hadde kommet lengere enn meg og at det liksom var avslutningen og at babyen var på veg ut :)

 

At de ber deg om å la være å skrike er mest for oksygenmentningens del. Det er viktig at det nivået er best mulig under fødselen. Litt på samme måte som det er viktig å tenke på å puste for å få nok oksygen er det med skriking. Når man skriker forsvinner oksygenen for fort ut igjen. Hvis man prøver å skrike høyt lenge så kjenner man at man blir svimmel og det er fordi man ikke puster :)

 

men selvfølgelig det er ikke akkurat lett å ligger der uten å lage lyder :)

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...