Da min lille E kom til verden..

[Grorüd..]

Søndag 10 juni ´07 var en helt vanlig dag for meg, det var 20 dager til termin, og jeg og kjæresten min var oppe hos bestemoren min for og male et nyoppsatt uthus. Vi jobbet iherdig, og jeg slappet av med middag sammen med venninner senere på kvelden på en restaurant. Både jeg og sambo ante fred og ingen fare..

 

Dagen etter skulle jeg opp på skolen - det var siste skoledag, og jeg skulle få igjen en fysikkprøve som jeg var veldig spent på.. Denne dagen ble helt annerleder enn jeg noen gang hadde tenkt meg!

 

Kl 06 mandag 11 juni våknet jeg av en "POFF", og jeg var sikker på at jeg hadde tisset i senga. Det skal sies at jeg hele natten hadde ligget halvvåken med kynnere (eller var det rier?) og bare gått på do.. Det var jo typisk meg og finne på og tisse i den nye store sengen vår, da, tenkte jeg.

 

Så gikk jeg på toalettet, og skjønte jo fort at dette ikke bare var vanlig tiss da. Holdt meg helt rolig, tok på et bind og la meg inn i sengen igjen - som forøvrig var klissvåt. Vekket sambo, og sa jeg trodde vannet hadde gått. Han lå der helt forskrekket.. "Hæ?..." Skjønte ikke bæret han. Så sovnet han igjen. Jeg stod opp og pakket bagen min, og bare surret rundt i leiligheten som en annen tulling.

 

Kl 08 gikk jeg til moren min og sa at jeg trodde vannet hadde gått. "Eh, dte var rart, jeg var akkurat på badet og vasket hendene mine jeg?" ..."Men, så var det ikke akkurat DET vannet jeg snakket om heller da, mamma." Så pekte jeg ned på magen.. Hun fikk helt panikk, ringte føden helt fortvilet "Æææh, datteren min skal føde! Herregud jeg har født seks unger selv men når det er datteren min så får jeg helt panikk.." Brettet ut i dte vide og det breie til det stakkars mennesket som satt og hørte på, he he.

 

Fikk beskjed om og ta det med ro og komme litt ut på dagen. Vanligvis venter de 4 dager når vannet har gått i Norge, men i Skien setter de igang etter ett døgn, så derfor måtte jeg ned i dag uansett. Og jeg som hadde tenkt meg opp på skolen bare en liiiten tur..

 

Mamma kjørte meg ned på TSS, for sambo dro opp på skolen, og vi kom vel dit i 11 tiden eller noe. Ble mottatt på føden, lagt på CTG, vannet ut hele sykehussengen der jeg lå, og hadde bare små rier. Så fikk jeg ett eget rom, og bare vimset rundt hele dagen. Mamma og Kjetil dro i 22-23 tiden på kvelden. Jeg var så redd for og være alene, men alikevel ville jeg at de skulle dra hjem og få seg noe søvn. Kjetil skulle overnatte hos en kompis i byen, slik at han var nærmere sykehuset dersom noe skulle begynne.

 

Kl 01 våknet jeg av at jeg spente kroppen noe inn i granskauen for og ikke ha vondt. Tror ikke jeg helt skjønte at dette var rier, så lå en time til og prøvet og sove. Så kl 02 orket jeg ikke mer, og plinget på jordmoren. Hun sa jeg skulle si ifra hvis de ble verre innen en time. De ble jo såklart verre bare etter 20 min, men jeg ventet iherdig til det hadde gått en time jeg, vet du! Så plinget jeg på igjen, ble satt på CTG og fikk en sprøyte i låret og en tabbis som skulle få meg til og sove. NOT. Hun sjekket så åpning, var vel 3 cm eller noe.

 

Kl 05 ble jeg trillet inn på fødestue nr 5, og fikk tatt meg en dusj for og prøve og roe riene litt. Ringte Kjetil og sa nå var det nok igang, og at jeg ønsket at han kom nå. Han kom kl 06. Riene ble sterkere, og jeg tekstet moren min om at nå hadde jeg hatt rier hele natten, og at hun kunne komme utpå dagen hvis hun ville. Hun kom tyve min. etterpå. Hun hadde fått søsteren min til og sende søsknene mine på skolen bare for og være med meg. :-)

 

Fikk sånn "drypp"-nål inn opp på hånda (som jeg så fint kaller det) - noe av det jeg gruet meg mest til faktisk. Skal sies at jeg har den verste sprøyteskrekken i hvertfall hele Norge!

 

En ny jordmor kom på vakt, ei kjempe koselig ei, og hun sjekket åpningen. Da var klokken 11-12. Hadde åpning på 5 cm. Nå skulle anestilegen komme og sette epidural. DET er mitt livs største mareritt og vondeste opplevelse! Hun satt epiduralen feil TRE ganger. Jeg hadde så innmari vondt, og kunne kjenne den nålen laaangt inne i ryggen, enda hun hadde satt et helt dryss med lokalbedøvelse!

 

Jeg jagde (litt flau) anestilegen ut av rommet, og sa at jeg fødet heller uten smertestillende dersom det gjorde SÅ vondt og sette den forbanna epiduralen. "Kan da ikke være så vondt!" mumlet jeg for meg selv, pottesur..

 

Jeg ble da introdusert for Herr Lystgass, som skulle komme til og bli min besteste venn litt senere på dagen.;-) Riene ble sterkere og sterkere, men åpningen ble ikke større. Nå hylte jeg meg gjennom hver rie. Kjetil satt og så på CTG omtrent hele tiden, og så når det var en rie på vei. "Kjenner du noe nå?" spurte han støtt og stadig. "Nei... eller JO!" Da hadde han sett at det var en liten djevel på vei ja. Og så satt han og "Ååååååååh, hold ut litt til, den er snaaaart på topp!" Og så toppet den, og jeg fikk en pause, og så var det på´n igjen.

 

Kl 14 ble jeg satt på drypp, og jordmoren min måtte dra hjem og jeg fikk ei ny. Nå begynte ting og skje, og jeg kjente at jeg måtte på do - jeg skulle fader ikke ha no klyster sa jeg til moren min. Og fikk gått på do og gjort mitt fornødende, fornøyd som bare det. Nå kan det bare starte, for nå kommer jeg ikke til og drite på meg når jeg må presse, sa jeg. Herregud hva man får seg til og si? He he.

 

Litt over 15 hadde jeg 8 cm åpning. Da åpningen var 9 cm (kl 15.50 ca) klarte jeg ikke la vær og ikke presse mer, og ropte ut "NEI, nå klarer jeg ikke la vær og presse ass, nå MÅ jeg bare. Kjennes ut som om dne gangen jeg hadde skikkelig forstoppelse altså!".. Da ble jeg lagt over på siden (dustete by the way) med Kjetil som maserte rygg og lår så hardt han bare kunne så jeg skulle få noe annet og fokusere på.. Pressriene kom - jeg pustet iherdig i min bestevenn lystgassen, og klarte og presse to ganger på hver pressri, men klarte ikke og presse en siste gang. "Kan dere ikke ta´n med tang a?!" - enda en dum kommentar fra meg da vet du. "Nei, vi kan ikke det vet du lille venn."

 

Tilslutt ble jeg så lei av og ligge der på siden og ikke komme noen vei, at jeg sa "Kan jeg legge meg på ryggen eller?!" Selvsagt kunne jeg det.. Kjetil begynte og gråte fordi han syntes ikke det var noe gøy og se meg ha så vondt. Mamma satt seg ned med han og trøstet han, men de måtte komme fort bort, fordi så fort jeg lå på ryggen med bena opp i været så kom ungen ut med en gang. Det var en forbanna pressrie, og presset tre ganger, så var den ute. Da kom bare hodet, og jormoren dro hele babyen ut. DET var en deilig følelse.

 

Så var det tid for og få babyen på brystet. Vi trodde jo at det skulle bli en gutt, så vi ble ganske overassket da jormoren sa "Her har vi ei lita prinsesse". Jeg og sambo tittet rart på hverandre, og tenkte "HÆ?"

 

Så fikk jeg lille prinsessen min på brystet, og da var all smerten verdt det. Verdens nydeligste men også det minste vesenet jeg noen gang hadde sett lå der på brystet mitt. Jeg var mamma:-)

 

Så skulle jeg bare føde den ekle morkaka. Jordmoren snakket med barnepleieren om at den ikke hadde løsnet eller noe. Jeg fikk jo panikk - dette var jo det jeg hadde gruet meg mest til - at morkaken kanskje ikke løsnet, og jeg måtte operere den ut. Men den kom den, jordmoren presset HARDT med på magen min, og ut kom den. Ekle greia.. He he. Jeg fikk et såkalt "pyntesting", og så ble jeg lagt over i en sykehus seng, Eva ble lagt til brystet mitt for og få i seg råmelken, og vi bare koste oss. Jeg fikk tatt meg en god og velfortjent dusj og ble trillet inn på barselavdelingen.

 

Eva veide 2600 gram (like mye som meg selv da jeg ble født) og var 49 cm lang. Jeg har tenkt med meg selv i ettertid at tenk om Eva hadde veid 1 kg mer eller noe, DET ville gjort vondt det. SÅ det er kanskje siden hun var så liten at jeg i ettertid ikke syntes det gjorde noe særlig vondt det og føde henne. Det er iallfall den største opplevelsen i mitt liv. Uten tvil!