ADHD barn og venner

[luffe113]

Hei alle sammen har en gutt på 7 år som har fått diagnosen adhd.

Har startet med ritalin og har kjempe god effekt av disse.

Før han startet med dette var han urolig, vimsete og"stor i bevegelsene"

Dette gjorde at ingen ville leke med han. Nå har han roet seg og sliter fremdeles med venner, han er mye alene og er et kjempe følsomt meneske som gjør at han gråter mye over dette. Er kjempe tungt som foreldre å sitte passivt å se på dette. Prøver å trøste å si at det løser seg men han sier vi ikke forstår. Har tatt opp problemet på skole og de sa at de skulle følge med for å se om det var sant.

Er det noen her som har noen tips om hvordan vi kan hjelpe han med å få venner????

[**Angelica**]

I steden for at skolen skal *se om det er sant* så burde de lage noen tiltak til gutten din, som f.eks lekegrupper, oppgave grupper osv. Slik at han får mulighet å vise fram sitt jeg igjen.

 

Man skal ikke sitte å godta alt skolen sier, noen ganger skal man kreve og de er dems jobb å legge tilrette for alle barn uavhengiv om hvilken og hva diagnose.

 

[Anonym bruker]

Har en som er litt eldre enn din, HI. Har samme "problemet",og det er helt utrolig vondt.

 

Tenker melde han på karate over nyttår, og håper han kan finne en bestekamerat der.

 

[luffe113]

Hei har snakket med skolen og læreren er usikker på hva hun skal gjøre. Hun sier hun ikke har hatt barn med adhd før, noe som jeg synes er litt rart da hun har jobbet med dette i mange år.

Men hun har tatt tak i det og prøver å skolere seg selv i forhold til dette.

[luffe113]

Hei du. Jeg har også tenkt samme tanken og derfor meldt han på idrettskolen sånn at han kan få noen nye venner. Prøvde ishocky men det ble ikke noen sukset.

[nick_343393]

Vi har samme problemet med sjuåringen vår. Hun har nok egentlig veldig lyst å ha lekekamerater, men nekter å ta initiativ i forhold til andre barn og hun kan bli skikkelig irritert hvis jeg organiserer noe for henne. Men hun er veldig, veldig glad når noen er med henne. Jeg tror det kan ta lang, lang tid før hun fungerer greit med venner. Nå prøver vi å invitere henne ut til klassekamerater som hun er trygg på og invitere hjem de hun ikke er fullt så trygg på. Noen foreldre i klassen vet at hun har diagnosen, jeg føler nesten det er enklere da, for hennes del. Men det er på ingen måte offisielt. Jeg trodde lenge at hennes mangel på venner skyldtes omgivelsene, men har i det siste innsett at det har å gjøre med jenta vår. Hun er ingen sosial konge og ingenting løser seg på vennefronten, sjøl om hun er med på både fotball og svømming. Men hun er i det minste samme sted som andre unger da. Det er jo noe. Og ettersom hun nå er medisinert, tror jeg hun er mer mottaklig for å lære samspill med andre barn. Det rare er at hun virker så normal når hun leker med ett og to barn, men i store sosiale sammenhenger faller hun helt gjennom og trekker seg heilt tilbake. Hvordan er deres unger?

[luffe113]

Hei du. Kjenner igjenn så å si hele bildet. Er kjempe glad når han endelig får noen som vil leke med seg. Men vill ikke ta initiativet selv.

Har et søsken barn som han leker en del med, og di går på samme skole, men av og til vil jo han leke med andre å og da blir gutten vår ensom igjenn. Han blir nok ertet en del på skolen tror jeg. Han sier det ikke er noe men kan se han er lei seg av og til når han kommer hjem.

Er ikke lett å sitte å se på og ikke kunne gjøre noe særlig. Har vært på skolen igjenn ang. å følge med så vi får håpe det blir litt bedre snart.

Skulle ønske jeg kunne gjort mye mere og tar gjene i mot råd, tips og erfaringer rundt dette.

[Merida72]

Jeg vet at det er en fattig trøst, men det er dessverre helt vanlig for disse barna å streve med venner. Gutten min er 10, han har ingen bestekamerat. Sjelden han leker med venner etter skolen også. Men jeg holder tett dialog med kontaktlærer og hun ser etter at han i alle fall har noen å være sammen med i friminuttene på skolen. Og det fungerer helt fint, han er aldri alene der.

 

Grunnen til at han sliter med venner på fritiden er at de blir slitt ut av ham. Han vil kontrollere leken hele tiden, og da gir vennene opp etterhvert. Jeg tror vi som foreldre skal senke kravene litt ift. hva barnet skal klare alene når det gjelder det sosiale, og kanskje hjelpe til litt med å invitere kamerater/venninner med på tur og aktiviteter. Gjør opplevelsen så positiv du kan, og jobb for at andre barn skal trives sammen med barnet ditt. Det krever, men det hjelper! Jeg har prøvd, og nå har vi i alle fall noen få venner som av og til vil komme på overnatting eller finne på andre ting sammen med oss. Det er ikke så ofte, men litt er bedre en ingen ting. Det ser ut som det er hverdags-fritiden som er vanskelig, og at det hjelper når en voksen er med og organiserer leken. På fritiden følger vi heller opp med å la ham delta på ulike organiserte aktiviteter. Ikke alt som passer ADHD-barn, vi har prøvd litt av hvert. Akkurat nå er det friidrett som er tingen.

 

Lykke til!

[luffe113]

Takk for gode råd og for et fint innleg

[Sjokoladekaka]

Hei, luffe113:)

Vi har hatt samme problemet her. Et slit med venner, ofte bytte av venner, ingen som holdt ut i lengden osv.

 

SFO på vår skule var til uvurderlig støtte. Han gjekk full tid på SFO for der var det voksne med "legitim" grunn til å vere der. Det gjorde at dei kunne blande seg inn om dei såg ting var vanskelig for han, lettare enn det var for meg som mor heime å "dilte" etter han og passe på.

Og så hadde dei ei liste over aktivitetar dei visste han likte, som dei leda han inn på i desse tilfella.

 

Som liten trøst: dette går seg stort sett til etter som tida går. i dag har han(14 år) venner, sjølv om han fortsatt bytter ofte på kven han er med.

[luffe113]

Takk or ideen. Han går 60% på sfo. kansje noe å tenke på med 100% Takk Takk

[hilly- fødeklar med nr. 3.]

HEI luffe113 og andre foresatte med AD/HD barn.

 

Jeg vil gjerne komme med en betraktning i fra "den andre siden". Hvordan det er å ha et barn som er kamerat med et AD/HD barn, kalt Ole i dette innlegget.

Sønnen min traff Ole på idrettsskolen og reagerte ganske raskt på at Ole var annerledes. Ole var "overalt", respekterte hverken treneren el. sine foreldre og dyttet og skreik. Mer en en gang ble jeg stående i diskusjon med foreldre som sladret over hvor uoppdragen Ole var. Dette fikk tydeligvis noen unger med seg fordi etterhvert unngikk de å være på lag med Ole og gav han alltid skylden.

Etterhvert skammet jeg meg over min oppførsel, i forhold til sladder, og gikk rett til moren og spurte. Hun fortalte meg at Ole var under utredning for AD/HD.

Når Ole og min sønn begynnte på skolen ble tingene mye værre. Ole fikk enda mer problemer og ble av alle betraktet som bråkmaker. Jeg prøvde hele tiden å oppmuntre min sønn til å inkludere og leke med Ole, men han kom ofte lei seg hjem i fra skole og gaten fordi han ikke forsto hvorfor Ole kunne oppføre seg som han gjorde.

Da Ole fikk diagnosen AD/HD, ønsket foreldrene å informere foreldre og barn. Psykolog kom inn i klassen til barna 2 ganger og fortalte hvorfor Ole handlet slik han gjorde. I tillegg kom hun på foreldremøtet og informerte, delte ut brosjyrer og tok imot spørsmål. Skal si sladredamene ble stille da:-)

I dag er Ole inkludert i klassen på en måte som er helt rørende. Han er integrert i fotball og andre aktiviteter på lik linje med sine venner. Ole og min sønn fungerer helt utmerket i hverandres selskap. Min sønn sier så fint at: " Nå vet jeg at Ole ikke er slem, men har AD/HD".

 

Informasjon er noe som var utrolig avgjørende for at Ole skulle møte forståelse i fra venner og deres foreldre.

Jeg må i tillegg tilføre at Ole har assistent på skolen, et rom i nærheten han kan trekke seg tilbake på når det "koker" i klasserommet" og foreldre som følger han på aktivitetene.

 

Jeg angrer på måten jeg oppførte meg på, men er stolt av min sønn som klarte å se forbi dette og oppdage hvilke fin gutt Ole er.

Ole har så mange ressurser som jeg totalt overså, fordi jeg hang meg opp i det som var annerledes.

[dansejentes mamma]

For et nydelig innlegg. Jeg skal tenke på det når BUP endelig kommer til sin konklusjon.