noen som har fødselsangst pga overgrep e.l

[Anonym bruker]

mulig jeg ville hatt fødselsangst uansett pga første fødselserfaring, men det aller verste er følelsen av skam. og den gikk ikke over etterpå. den kom heller. noen som har gode råd, erfaringer etc mht neste svangerskap/fødsel?

[Anonym bruker]

jeg skal ha ks på grunn av denne grunnen.. ikke det med skam, men den følelsen av å ikke ha kontroll mestrer jeg ikke, derfor blir det et planlagt ks hvor jeg vil føle meg mer trygg!!!

[Anonym bruker]

Hei, jeg har ikke kjent noe form for angst i forbindelse med fødsel, men derimot har jeg sikkelig angst ang amming... klarer ikke følelsen og tankene rundt det!!

 

Jeg vet liksom ikke hva jeg går til ang fødsel... mens amming ser man jo hele tiden....

 

Men som hun under her sier så liker hun ikke å ikke ha kontroll... noe jeg også ikke er stor fan av!! Må ha følelsen av at jeg har kontroll... så det skal bli spennende å se under fødsel hvordan jeg takler dette!!!

Det er min første så har ingen anele hva jeg går til, har heller ikke sett fødselsvideoer, fordi det gjør meg mere bekymret!!!

 

Jeg har vel den vanlige formen for reddsel i forhold til fødsel... det at alt er nytt og man vet ikke stort om smerter eller forløp!!!

 

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Hei du.

Tenkte jeg kunne fortelle litt om mine erfaringer. Hadde voldsom fødselsangst med nr 1, på grunn av overgrep. Ville dessuten ikke ha noe smertelindring, da jeg ikke ville miste noe kontroll. Jordmoren jeg gikk på kontroll hos, rådet meg til ikke å nevne noe om overgrepene i papirene mine. Det angrer jeg veldig på. Under fødselen fikk jeg panikk. Skerkkslagen, står det i journalen. Det endte med keisesnitt, og en elendig opplevelse av selve oppholdet på sykehuset.

 

Da jeg ble gravid med nr. 2, ringte jeg tidlig til jordmor, ba om ekstra oppfølging. Jeg var til samtaler med en jordmor på ullevål (gaia-prosjektet), og det hjalp meg mye. Det ble bestemt planlagt keisersnitt, og jeg kunne glede meg resten av svangerskapet!

 

Mitt råd til deg, må være å ta tidlig kontakt med med jordmor der du bor. Be om hjelp. Du har krav på det!

 

Det er veldig vanlig at kvinner som har vært utsatt for overgrep har problemer med fødsel, og dette vet jordmødre.

HVis ikke jordmor tar deg på alvor, finn en ny. Det er ditt svangerskap, og din fødsel.

 

Lykke til.

Jeg venter forresten nr 3 nå, og gleder meg. Nå er angsten borte!

[Anonym bruker]

hei! takk for svar! hvorfor i ulseste sa den jordmoren at du ikke skulle skrive noe om det i papirene dine!? åssen var keisersnitt, har hørt det er verre etterpå enn å føde.. skal du føde eller ks med nr tre?

gratulerer og lykke til!

[Anonym bruker]

sorry "hvorfor i huleste"

[Anonym bruker]

Takk for at du fortalte det, om at du ble skrekkslagen...

Jeg har selv opplevd overgrep - og da jeg gikk gravid sist gang, var jeg overlettet fordi babyen lå i sete, med navlesnora rundt halsen, så det MÅTTE bli planlagt keisersnitt;

 

Da ble det en helt nydelig opplevelse, med 100% fokus på babyen og mine følelser knyttet til det...

 

Nå er jeg gravid med et nytt barn (uke15+5) og både legen min og mannen min syns at jeg burde "prøve" normal fødsel; Jeg kjenner at det STRITTER!!

 

Jeg har gått i terapi i 5 år for overgrepene, men likevel er den følelsen av å miste kontroll - for ikke å snakke om fokus på det jeg VIL ha fokus på - den dominerende ved tanke på normal fødsel...

 

En annen ting er sexlivet etterpå; Det er jo tidvis ganske slitsomt allerede, pga overgrepene og mitt behov for styring/kontroll, og jeg ser for meg at det vil bli enda mer slitsomt hvis jeg får en traumatisk "skrekkopplevelse" til å slite med... Har liksom hatt min dose i livet, føler jeg...

 

En tredje ting, som egentlig nesten er viktigst, er min evne til å være en god mamma etter noe sånt (hvis jeg blir skrekkslagen, mener jeg - og jeg tror egentlig det...); De vil jo "miste" mamma'n sin en tid, der de trenger henne mest...

 

Mitt råd til alle - på grunnlag av mine erfaringer:

 

Lytt til deg selv!! Og for all del: SKRIV om det i papirer, informer jordmor, lege og alle som blir involvert, for dette er ikke enkle saker å ha med seg i bagasjen!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei igjen.

 

Siden det ble keisersnitt med begge de to første, vet jeg jo ikke hvordan det er å føde naturlig, og kan ikke sammenligne. Jeg var nok litt redusert etter snittene, men kom meg raskt. Spesielt med nr 2, da alt hadde skjedd i rolige omgivelser. Med nr 1 var jeg nok så sliten etter påkjenningene at det tok litt lengre tid.

 

Brukte lang tid på å bearbeide hele oppholdet på sykehuset også. Ingenting ble som jeg hadde håpet/forventet. De glemte nemlig å lese journalen min da jeg ble lagt inne der. Ganske håpløst hele greia. Det hjalp ikke akkurat at jeg var 22 år, og fødte i et annet land. Så liten har jeg ikke følt meg siden overgrepene.

 

Jordmoren jeg gikk til kontroll hos (faktisk i norge, selvom selve fødselen skjedde et annet sted), var veldig gammel, visste knapt hvordan man skrudde på en PC. Hun mente det ikke var noen fordel at det ble skrevet i papirene, for da forsvant det aldri! Herregud. Takk skal du ha, ja! Hun forsterket skamfølelsen betraktelig.

 

Denne gangen blir det også keisersnitt. Er helt rolig i forhold til det. Det værste er egentlig at man ikke får ha barnet hos seg de første timene etter snittet, men det skal nok min stae samboer ordne, tenker jeg!

 

Jeg gleder meg til å bli mamma en gang til, den aller siste.

 

Lykke til!

Når har du termin?

[Anonym bruker]

hmm jeg har ikke turt å tenke helt over det med fødselen enda pga overgrep.jeg vet jo at man egentlig må ta dette opp før eller siden men jeg "blokker ut" hver gang jeg prøver å se for meg fødselen...

klarer liksom ikke helt tanken på at jeg kanskje får en mannlig lege el noe sånt i siste liten eller at jeg skal ligge nærmest naken i et rom fult av mennesker....og ukjente mennesker...ærsj angrer litt på at jeg leste det her...men jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre med det, for jeg har ikke noe barn fra før og jeg føler meg allerede nok "uten kontroll"....hele denne tanke rekka får meg egentlig til å angre på at jeg skal føde og få barn....

[Anonym bruker]

hei, og takk for svar! jeg har termin 2.sept, så det er veldig tidlig ennå. greia er at jeg har ønsket så lenge å bli gravid, og ble så skuffet da jeg kunreagerte med å grue meg til fødselen. nå sperrer jeg de tankene ute, med å heller se frem til å få kul på magen, komme gjennom første trimester etc. skal til legen på torsdag, og tar sikkert kontakt med sykehuset etter det. men angående keisersnitt, må vi ikke få kateter, da må vi jo i fødestillig alikevel? sorry for at jeg er så prippen..

[Anonym bruker]

hei du! det kan være lurt å være litt selektiv i hva man leser og oppsøker i din situasjon, men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å prate med en jordmor e.l å fortelle, ikke nødvendigvis hva du har opplevd, men AT du har opplevd. det holder. jeg visste ikke hva jeg gikk til første gangen, og det tok lang tid for meg å forstå hvorfor jeg reagerte sånn på fødselen etterpå. etter to år gikk det opp for meg hvorfor, og jordmora jeg prata med sa at alle brikkene falt på plass, og da hadde jeg nesten ikke nevnt noe!

men det også er sunt å ha et positivt fokus! tenk: babyen din kommer!!! jippijippijippi!

[Anonym bruker]

Hei igjen du, og gratulerer med graviditeten!

Selv har jeg termin i slutten av juli.

 

Jeg kan forstå at du er redd for det kateteret. Det var faktisk ikke noe hyggelig. Du må også være klar over at du er naken fra magen og ned under snittet. Du vil også bli barbert litt helt øverst der de skal legge snittet. Kanskje like greit å forberede seg på det også.

Jeg leste alt jeg kunne om keisersnitt, så ikke noe kom som en overraskelse på selve dagen. På den måten følte jeg at jeg hadde det meste under kontroll. Jeg hadde vært på mange samtaler med jordmor på sykehuset. Hun forklarte meg inngående hva jeg kunne vente meg. Det var også veldig betryggende.

 

 

 

Hvis jeg var deg ville jeg vært veldig veldig åpen om at du var redd. Hvis du er som meg i slike situasjoner, altså stum som en østers, ville jeg skrevet et brev som du kan ta med deg til første legetime/jordmortime. Du kan skrive at du har opplevd overgrep, og at du på grunn av dette har stor angst for en rekke ting. Så kan du skrive ned alt du bekymrer deg for. Hvis du ikke orker å levere det i begynnelsen av timen din, kan du levere det like før du skal gå, og be henne lese det etter du har gått, men si da at du ønsker en ny time om ikke alt for lenge.

 

Jeg begynner alltid å grine når jeg føler meg pressa, og det gjør sikkert mange andre også, så ikke vær redd for å grine. En annan ting jeg har lært meg (endelig, nå er jeg 30...), er at det aldri lønner seg å dekke over problemene. Si det som det er, ikke hold noe tilbake. De kan ikke gjette seg til hva du tenker hvis du ikke sier det. (Eller som meg, skriver det. Stakkars samboeren min får brev hver gang jeg ikke klarer å si det jeg mener...)

 

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne gjøre noe for å gjøre ting lettere, men vet ikke helt hva det skulle være.

 

Håper du kommer gjennim graviditet og fødsel uten mine opplevelser!

[Anonym bruker]

tusen takk for flott svar!!!

har prata med legen min, mannen min pleier å være med, så vet jeg at det viktigste blir sagt. tror jeg kommer til å få grei oppfølgning. vi er heldige som bor i et land hvor vi har kapasitet til å bli tatt så godt vare på, selv om det har mye å si hvem en tilfeldigvis møter på sykehuset...

lykke til videre!!