Er hvite blodlegemer det samme som immunforsvar???

[Oledoledoffen]

Eller er det mere i kroppen som kommer inn under betegnelsen "immunforsvar"? Slik at de hvite bare er en del av det???

 

Sitter og skriver oppgave og ble litt i tvil

[Gjest]

Ja, jeg tror de har flere oppgaver også (hm..Graver fram gammel kunnskap fra humanbiologitimene) men hvite blodlegmer er en viktig del av immunforsvaret; de angriper og fjerner skadelige virus og bakterier og jeg TROR det er i de at antistoffene dannes....

[Stor_smil]

Hvite blodceller (leukocytter)

Celler med cellekjerne som er en del av kroppens immunforsvar. De er de største av blodcellene og de det er færrest av. Hvite blodceller kan deles inn i flere undergrupper;

 

Granulocytter er leukocytter som inneholder granuler med cellenedbrytende stoffer.

Nøytrofile granulocytter angriper og innkapsler fremmede celler. De har kort levetid.

Eosinofile granulocytter angriper og ødelegger større inntrengende organismer.

Basofile granulocytter reagerer på allergener og slipper ut histamin.

Agranulocytter er leukocytter uten granuler.

Lymfocytter

T-lymfocytter angriper celler som viser spesielle kjennetegn, og regulerer immunresponsen.

B-lymfocytter – Omdannes til plasmaceller som produserer immunoglobuliner.

Natural killer-celler (NK-celler) identifiserer og dreper virus-infiserte celler, kreftceller og andre fremmede celler som for eksempel transplantert vev.

Monocytter sirkulerer i blodstrømmen der de angriper og innkapsler fremmed materiale. De har lang levetid.

Makrofager er monocytter som har vandret ut i vevet der de aktivt angriper fremmed materiale, regulerer lymfocytter.

En hvit blodcelle lever fra en dag til ca en uke. De hvite blodcellene er blodets forsvar. Med en gang et uønsket legme trenger inn i blodet vil de hvite blodlegmene angripe, som regel ved å skille ut et antistoff som dreper inntrengeren. Noen sykdommer, for eksempel multippel sklerose forvirrer de hvite blodlegmene slik at de produserer antistoffer som dreper kroppens egne celler. HIV\AIDS er et annet eksempel, her blir de hvite blodcellene drept og andre sykdommer slipper lettere til. Hvis man får et sår, vil de hvite blodcelleene lage et fibrin-nett over såret som reparerer og beskytter.

 

 

 

Immunforsvaret, eller immunsystemet, er en organismes forsvar mot biologiske fremmedlegemer. Alle organismer har en form for immunforsvar, måten det fungerer på kan variere sterkt. For mennesket – og de fleste andre pattedyr – er immunforsvaret delt opp i en ytre og en indre del. Det indre forsvaret deles opp i to deler, det uspesifikke og det spesifikke immunsystemet.

 

Ytre forsvar

Det ytre forsvaret består av huden, slimhinnene og andre organer (som for eksempel magesekken). Så lenge huden er «tett», er det lite som kan trenge gjennom den. Men åpne sår kan føre til infeksjoner, som igjen kan føre til alvorlige sykdommer. På samme måte vil flimmerhårene i slimhinnene i nesen og i halsen fange opp eventuelle fremmedlegemer, og om de skulle klare å komme seg forbi vil syren i magesekken ta livet av det aller meste. Øyet og slimhinnene inneholder enzymer som dreper både viruspartikler og bakterier (for eksempel lysozymer).

 

 

[rediger] Indre forsvar

Om fremmedlegemene allikevel skulle klare å ta seg forbi det ytre imunforsvaret, vil det indre forsvaret - de hvite blodcellene - gå til angrep. Disse vil prøve å drepe fremmedlegemene ved enten å «spise dem», eller ved å «sprøyte med» antistoffer. Det siste skjer imidlertid bare hvis kroppen har vært utsatt for sykdommen tidligere; cellene «lærer» hvilke antistoffer som fungerer mot hver enkelt sykdom, slik at de er forberedt neste gang kroppen blir utsatt for et angrep av den samme sykdommen.

 

Det indre immunforsvaret deles inn i to deler, det medfødte og det ervervede. Den medfødte delen er mer eller mindre felles for alle dyr, den ervervede derimot finnes kun hos høyerestående vartebrater, altså ikke hos for eksempel insekter.

 

 

Det medfødte immunforsvaret

I alle tilfeller der patogener entrer kroppen vil et fungerende medfødt immunforsvar øyeblikkelig angripe disse. Dette er «første forsvarslinje» i krigen mot smittsomme sykdommer. I tillegg til å bestå av det ytre immunforsvaret består den medfødte immuniteten av molekyler som kjenner igjen og skader ikke-egne partikler, og Fagocyttene. Fagocyttene dannes i benmargen fra stamceller og vil differensieres til makrofager, monocytter, og nøytrofile granulocytter. Disse cellene kjenner igjen ikke-egne celler og også egne celler det er noe galt med (NK-celler, «natural killer»-cells), for eksempel virusinfiserte celler og kreftceller og angriper disse. Den vanligste måten disse cellene angriper på er ved fagocytose, det vil si at de svelger fremmede partikler og bryter de ned med degraderende enzymer inne i lysosomblærer i cytoplasmaen. Noen av disse cellene tar vare på noen spesielle molekyler fra overflaten av patogenet. Det kan være proteiner eller karbohydratstrukturer. Disse molekylene fraktes til overflaten og presenteres for den andre delen av immunsystemet, det ervervede.

 

 

 

 

Selvhjelp

I mange tilfeller kan immunforsvaret få store problemer med å hanskes med sykdommen(e) som angriper. Da kan det bli aktuelt å tilføre kroppen et antibiotikum (jfr. antibiotika), en type medisin som dreper mikroorganismer. Antibiotika hjelper imidlertid kun mot bakterieinfeksjoner, og har ingen virkning på sykdommer som er forårsaket av virus, som for eksempel HIV/AIDS.

 

 

Når kroppen angriper seg selv

Noen ganger kan det imidlertid skje at immunforsvaret går til angrep på kroppens egne celler. Det er dette som skjer når mennesker får såkalte autoimmune sykdommer, som for eksempel diabetes (sukkersyke) og revmatisme. Man er ikke helt sikker på årsaken til dette, men man tror at slike situasjoner oppstår når antallet T-celler (en type hvite blodceller) når en viss nedre grense.

 

Når kroppen oppdager at den har for få T-celler, begynner den å produsere kopier av de få cellene som er igjen, en såkalt «homostatisk produksjon». Disse nye T-cellene mangler imidlertid «hukommelse», og klarer ikke å skille mellom kroppens eget vev og eventuelle fremmedelementer.

 

 

Resistens

I enkelte tilfeller kan bakterier utvikle resistens mot visse typer antibiotika; bakteriene blir motstandsdyktige. Resultatet blir at antibiotikumet har liten, eller ingen, effekt mot den aktuelle bakterien. Det er med andre ord ikke kroppen som blir resistent mot antibiotika, men bakteriene i kroppen som blir resistente.

 

For å unngå at resistens oppstår, bør man forsikre seg om at det antibiotikumet med best effekt mot den aktuelle infeksjonen tilføres kroppen til rett tid, i tillegg til at pasienten fullfører hele antibiotikakuren

 

[Oledoledoffen]

Takker for svar!

Da ble jeg litt klokere

 

God jul jenter