Har ikke alle fødselsangst da?

[Anonym bruker]

Har også lagt inn dette på keisersnittf debatten, før jeg så denne debatten.

 

Ønsker ikke å skape debatt altså, men jeg trodde egentlig at alle hadde fødselsangst jeg. Jeg var utrolig redd for å føde, og det samme gjelder alle mine venninner som har født eller skal føde. Jeg ønsket meg keisersnitt, men tenkte at ja ja, det får jeg jo aldri innvilget. Jeg gikk derfor gjennom en vaginalfødsel som de fleste andre kvinner gjør og har gjort i tusenvis av år. Det var forferdelig, men det visste jeg jo fra før av. Spørsmålet mitt er hvorfor får noen kvinner innvilget keisersnitt når egentlig nesten alle kvinner har fødeangst? Skulle egentlig ikke alle kvinner få muligheten til å ta et keisersnitt i såfall? Jeg er egentlig litt sjalu på de som kommer med grunnen fødeangst og får innvilget keisersnitt mens jeg "mannet" meg opp til å føde vaginalt, selv om det var helt grusomt. Føler at noen får slippe billig unna. Jeg skjønner at det ikke er slikt, men det *føles* slik for meg som har født vaginalt til tross for at jeg var redd for å føde. Føler at det ikke er rettferdig rett og slett....Bare du klarer å overbevise sykehuset om at du er redd nok, så får du keisersnitt...

[Anonym bruker]

De fleste førstegangsfødende er redde, spente og usikre mtp fødselen fordi det er noe man aldri har gjort tidligere. Ergo så er det helt naturlig.

 

Men fødselsangst er langt mer avorlig enn denne genrelle redselen for det ukjente. Den er lammende og fører til søvnløshet, gråtetokter og en genrell følelse av håpløshet og fortvilese. Dessverre er det ikke alltid så lett for (spesiellt) førstegangsfødende å få innvilget KS pga fødselsangst som du fåpr det til å høres ut. Det krever ofte mange og tøffe samtaler.

Det er lettere for en annengangsfødende å få invilget KS etter f.eks en tidligere traumatisk fødsel fordi man da iallfall har vært gjennomen fødsel og prøvd - med dårlig resultat.

 

Jeg synes at alle kvinner burde få velge om de vil ha KS eller føde vaginalt så fremt de er blitt godt informert om fordeler og ulemper ved begge forløsningsmetoder.

Jeg synes det er neandertalsk at kvinner i 2007 ikke får velge dette selv.

[Yrha]

Det er forskjell på å være redd men å slå seg til ro med redselen, og det å ha en konstant klump i magen, søvnløse netter med masse tårer og ingen glede over graviditeten (selv om babyen er ønsket over alt i hele verden) fordi man er så skrekkslagen.

 

Angsten min kan aldri i verden sammenlignes med venninnene mine sin redsel. De var spente og redde, jeg var deprimert og skrekkslagen. Venninnene mine vet (bl.a. pga. meg) at man kan få KS hvis man er redd nok, men de søkte ikke om det fordi de har et mer naturlig forhold til fødsel.

 

Ingen i verden kunne overtalt meg til å føde vaginalt!!! Og det er ikke smertene jeg var mest redd for, så det er sagt...

[Anonym bruker]

Hva er det da du er så redd for om jeg tør spørre? Viss du ikke har en traumatisk fødselsopplevelse fra før?

[Anonym bruker]

Jeg mener det er forskjell på å grue seg veldig til fødsel og ha angst for å føde... Alle gruer seg litt.... eller mye, men å grue seg går fint. Å få hysteriske gråteanfall og skjelve-tokter når man nærmer seg sykehus eller tenker på fødsel, er værre... Miste søvnen og livsgleden og gleden over å være gravid, konsentrasjonsevne og fysikk rett vest.... det er angsten.

Ikke for å være frekk, men tror hverken du eller dine veninner hadde virkelig fødselsangst...

Det stemmer IKKE at nesten alle kvinner har fødselsangst (jeg kjenner ingen) Men at nesten alle gruer seg veldig, JA!

[grolla]

Jeg grudde meg ikke første gang, var innstilt på å ta alt som det kom. Så ble det en langvarig og noe dramatisk opplevelse, så denne gangen gruer jeg meg mer og mer. Det er ikke angst, men en voksende tvil til min evne til å takle de kommende fødselssmertene, og nå rett og slett gruer jeg meg..... Håper et besøk på føden og samtale med jordmor i forkant kan avhjelpe litt av denne følelsen. Tenker mye på det nå. Slik sett tror jeg alle gruer seg noe, man vet jo at det vil medføre smerter. Men denne gangen vet jeg hva jeg går til......

 

Uansett; å grue seg er en ting, angst noe helt annet. Angst er irrasjonell og lammende. Står ikke i forhold til opplevelsens karakter i det hele tatt og må behandles på en helt annen måte enn normale forventninger og det å grue seg til noe.

Reell angst kan medføre at man faktisk ikke greier å samarbeide eller gjennomføre en normal fødsel. Det er derfor veldig viktig å ta dette på alvor!

[Yrha]

Redd for å få en traumatisk fødselsopplevelse som endte med skader på meg og babyen. Blottlegging og nakenhet. Leger. Miste kontrollen. I mange sine øyne er dette naturlige tanker å ha før en fødsel. For meg var tankene en besettelse som slukte meg 24 timer i døgnet. Fikk mareritt om fødsler. Og dette var FØR jeg ble gravid. Først da jeg fikk vite at KS var et reelt alternativ, turte jeg å bli gravid. Hadde jeg levd for 50 år siden, hadde jeg forblitt barnløs. Desverre.

 

Unner ingen en slik angst når de venter barn - en graviditet skal være en gledesfylt tid.

[AquaLuna]

 

Grolla er absolutt inne på noe viktig der du nevner at mange kan bli så til de grader overmannet av opplevelsen at man ikke klarer å samarbeide mentalt lenger. Jeg opplevde selv å skjelle ut et helt lag med jordmødre & leger mens jeg holdt på, og hadde det ikke vært for jeg var lam i beina akkurat da, hadde jeg vel kommet til å tydd til vold og alle de som skulle hjelpe meg, ville ha ligget meget tynt an og endt opp på akutten hele gjengen.

 

Jeg synes egentlig det er veldig leit at det blir slik at fordi man selv foretrekker å gjøre ting på en spesiell måte, så betyr det at man nødvendigvis må trykke sin måte nedover ørene på andre. Hevder man til alt overmål å ha "naturen på sin side" - vel - da har man "rett". Mye er naturlig som ikke nødvendigvis er så veldig bra. Det er for eksempel IKKE bra at en traumatiserende fødselsopplevelse skal dra med seg psykiske skader for livet. Alle kvinner er ikke fødemaskiner, selv om det sikkert står i bøker. Virkeligheten er ikke sånn.

 

Det er ikke alt naturlig som også er menneskelig, og hvorfor man ikke skal kunne møte en kvinnes egne ønsker, (innenfor det som er helsemessig tilrådelig), er meg et mysterium. Hvis en kvinne velger en annen fødemetode enn det man valgte selv, så er vel det flott!

 

For da har hun funnet en måte å løse det problemet på. Selv om det ikke finnes noen lettvinne veier ut, så har hun selv funnet en løsning hun kan leve med, og da vil selvsagt også være innstilt på å samarbeide i større grad om andre tar valget over hodet på henne!

 

Èn ting skal også nevnes i denne diskusjonen, og det er at i mange tilfeller der ting går litt skeis med en vaginal-fødsel, så blir man ofte helt tvunget til å ty til rimelig sterke medisiner om man i det hele tatt skal nå frem og kommunisere med mor. Hvor "naturlig" er det, da?

 

Jeg måtte ha blant annet Petidin & lystgass, og en hel del andre greier som jeg ikke vet navnet på engang. Dette gjorde meg helt kanakkas i hodet og alt som går i mor, det går også i barnet! Disse remediene som lystgass, Petidin og andre kjemikalier - hvor naturlig er det? Hvor sunt er det for barnet, da? Vaginalfødsler fører ofte til at man MÅ bruke det om mor skal klare å samarbeide.

 

Men man skal kanskje gjøre dette så naturlig at selv om barnet sitter på kryss og tvers og presser feil ut så riene ikke er effektive, så kan vi få noen klapp på hodet og noen trøstens ord? Det virker ikke i sånne situasjoner, det. Så hvis alt skal være så naturlig, så får man føde hjemme, (en fødsel og graviditet er i utgangspunktet ikke "sykdom" allikevel), og få slengt etter seg det min egen mor fikk av jordmor: "Du skal føde ditt barn med smerte", før hun klasket igjen døren! Spebarnsdødelighet er også i noen tilfeller faktisk "naturlig"! Men hvem i alle dager ville ikke bekjempe det med alle tilgjengelige midler? Det var sånne ting kvinner måtte avfinne seg med veldig mye oftere før da alt var så "naturlig" enn det som er tilfellet idag, hvor fødsler stort sett skjer på sykehus, til tross for at en naturlig ting ikke hører hjemme på et sykehus.....

 

Nå er vi i 2007. Det er absolutt ingen grunn til ikke mor selv skal få bestemme hvordan hun skal føde barnet sitt innenfor rammen av det som er sikkert og trygt for mor og barn. Har mor selv funnet en metode hun kan se for seg som mulig - til tross for fødselsangst - så hvorfor i himmelens navn skal hun TVINGES til å følge metoder som passer alle andre enn henne selv?

 

Det var vanskeligere å forklare hva som er forskjellen på angst og frykt, for det forsøkte jeg i en annen tråd, men fikk ikke noen kommentar fra deg på det. Det er helt tydelig at du ikke har den fjerneste idè om hva angst er. Da skal du ta høyde for at det de facto er ting i denne verden som du ikke forstår, respektere at andre har en annen virkelighetesoppfattelse enn deg selv, og erkjenne din egen mangel på forståelse.

 

Sånn er det for oss alle. Ingen forstår alt. Men innse at vi alle har våre begrensninger og vær klar over at det er forferdelig vanskelig for en person med angst å beskrive den for deg. Så når du kommer med disse logiske sammenhengene her, så skal du være klar over at angst ikke er logisk. Noen ganger er ikke virkeligheten "logisk". Mange ting ved mennesket er helt ulogisk, faktisk. Det er sannhet i ordtaket som sier at: "Ordet er virkelighetens drapsmann".

 

Det er det som gjør at angst er så vanskelig å hanskes med. Det er noe man ikke kan forholde seg til mentalt og logisk, men jeg skal ikke mase mer om det, for du ønsker visst ikke å forstå det heller. Jeg heller forstår ikke fødselsangst, selv om jeg forstår fødselsfrykt. Sistnevnte har jeg hatt min andel av selv.

 

DESSVERRE - så betyr ikke det at ikke andre kan ha fødselsangst. Skulle ønske virkeligheten var så enkel!