Har ikke alle fødselsangst da?

[Anonym bruker]

Ønsker ikke å skape debatt her altså, men jeg trodde egentlig at alle hadde fødselsangst jeg. Jeg var utrolig redd for å føde, og det samme gjelder alle mine venninner som har født eller skal føde. Jeg ønsket meg keisersnitt, men tenkte at ja ja, det får jeg jo aldri innvilget. Jeg gikk derfor gjennom en vaginalfødsel som de fleste andre kvinner gjør og har gjort i tusenvis av år. Det var forferdelig, men det visste jeg jo fra før av. Spørsmålet mitt er hvorfor får noen kvinner innvilget keisersnitt når egentlig nesten alle kvinner har fødeangst? Skulle egentlig ikke alle kvinner få muligheten til å ta et keisersnitt i såfall? Jeg er egentlig litt sjalu på de som kommer med grunnen fødeangst og får innvilget keisersnitt mens jeg "mannet" meg opp til å føde vaginalt, selv om det var helt grusomt. Føler at noen får slippe billig unna. Jeg skjønner at det ikke er slikt, men det *føles* slik for meg som har født vaginalt til tross for at jeg var redd for å føde. Føler at det ikke er rettferdig rett og slett....Bare du klarer å overbevise sykehuset om at du er redd nok, så får du keisersnitt...

[Anonym bruker]

Etter å ha vært mye inne på dette forumet, tror jeg ikke det er mange som ser på keisersnitt som en lettvint løsning.

Jeg skal ha mitt 3. KS om en uke, og var en av dem som så frem til en naturlig fødsel med skrekkblandet fryd.Selvfølgelig var jeg også redd for det å miste kontrollen, og for smertene- men tenkte aldri på å ta keisersnitt.

 

Nå kunne jeg ikke føde vaginalt pgr av medisinske årsaker- men jeg har lest så mange innlegg her inne, og tror det er en stor forskjell på en sunn og naturlig frykt for det å føde normalt- til en altoppslukende angst for det å føde.

 

Jeg tror de fleste som kommer så langt at de oppsøker lege for fødselsangst, først har satt seg inn i hva det innebærer å ta KS.

Det er en stor buk-operasjon, og en operasjon som jeg tror de fleste ønsker å slippe.Det kan kanskje virke som en "lettvint" løsning hvis man ikke har satt seg godt nok inn i hva det egentlig innebærer.

 

Jeg har stor respekt for de kvinnene som har alvorlig fødselsangst og som sitter på ubehagelige møter med legestanden for å forklare seg om sine innerste følelser.

Det synes jeg faktisk at du også burde ha, og utifra innlegget ditt så tror jeg ikke du egentlig har forstått hva fødselsangst dreier seg om.

Det gjør heldigvis ikke jeg heller- men jeg tror man i den situasjonen trenger all den støtten man kan få.

Derfor finnes dette forumet hvor man kan støtte hverandre i de valgene man må ta før et evt KS.

 

[Anonym bruker]

Jeg signerer Anonym overfor meg her.

Tror ikke HI vet hva fødselsangst er.

[Til2]

Hei,

 

Jeg synes også at Anonym hadde en god forståelse av dette i det hun skriver. Allikevel: Det kan se ut for meg også som om "fødelsangst" er noe som på en eller annen merkelig måte først nå har blitt så veldig vanlig. Det har jeg reflektert over flere ganger, og også hvorfor - uten å finne noe svar på det. Selv blir jeg bestemor snart, og har fått to barn som jeg fødte på vanlig måte. Det ble dog anbefalt keisersnitt for meg 2. gang, fordi bekkenet angivelig er for lite, og dette fant vi ikke ut før nr. 1 hadde blitt født etter veldig mye strabaser, og der både jeg og barnet mitt var totalt utslitt da det hele var over. Da nr. 2. kom, hadde vi flyttet, og den "keisersnittballen", hadde blitt rotet vekk i prosessen med å "tilhøre et annet sykehus". (Det var ikke fritt sykehusvalg den gang).

 

Nå skal min nr. 1 jente ha sitt første barn, og hun har bestemt seg for å ta keisersnitt av to grunner: a) En ryggskade som kan gjøre vanlig fødsel vanskelig og strabasiøs, Fødselsangst.

 

Vi har snakket litt om dette, og det er ganske klart for meg at den angsten hun har for å føde, er helt annerledes enn den "frykten" jeg selv hadde for å føde. Jeg fryktet fødslene, men dette var en naturlig frykt som det vil overraske meg om ikke absolutt alle fødekvinner har. Det var aldri sånn for mitt vedkommende at det kunne falle meg inn å ikke få noen barn på grunn av denne frykten. Min datter forteller meg at om hun ikke kunne fått keisernitt, vel - da vil hun altså ikke ha noen barn.

 

Hun har jo enda ikke opplevd å få et barn i armene sine som er sitt eget, og dermed kan man heller ikke forvente at hun skal forstå meg når jeg forsøker å formidle at smertene (UTROLIG NOK) for min del var helt glemt da jeg fikk henne i armene mine for første gang. Jeg kan ikke forklare det, fordi jeg ikke selv forstår det.

 

Det sagt: Nå er det mitt eget barn som skal føde. Det er hennes kropp som skal gjennom dette. At hun velger å "gjøre det lettere for seg selv ved å velge keisersnitt", har jeg litt vanskeligheter med å forstå. For det første, så kan jeg neppe tenke meg at keisersnitt er noen lettvinn vei ut og for det andre: Jeg kan ikke vite at hun ikke vil få en forferdelig fødselsopplevelse den første gangen. Ingen kan vite det på forhånd. "Hvis" det var slik at keisersnitt var en lettvinn vei ut av det, da ville nok både jeg og min datter ha vært veldig glad for det!

 

Selv om hennes egen fødsel var både lang, komplisert og vanskelig, så har jeg ikke en "opplevelse av" at jeg gikk gjennom en fryktelig ting. Min opplevelse av det hele, var at jeg "fikk henne". Punktum. Det kan nok høres ut som en klisjè, men den er like fullt sann: Opplevelsen av å få barnet sitt i armene overskygger ALT. Og det gikk ikke mer enn 2 år og 3 måneder før jeg satt igang med nr. 2, så så forferdelig kan ikke det hele ha vært.

 

Jeg vil ikke at min datter skal ha en fryktelig og altoverskyggende opplevelse av et smertehelvete etter å ha fått det første barnet sitt. Jeg ønsker at hun i den grad det er mulig skal få en flott opplevelse av det hele. Og var det mulig å slippe billig unna, så skulle jeg gitt den til henne uten å blunke! Om hun kunne få "slippe billig unna" som du sier, så ville vel det ha vært en stor fordel? Selv om jeg ikke slapp billig unna selv? For man blir da vel ikke mindre glad i barnet sitt, selv om fødselsopplevelsen var tøff? (Med visse unntak - for tøffe fødsler kan i noen tilfeller føre til at man får antydninger til depresjoner og angst etterpå også).

 

Det finnes ingen måte jeg kjenner til der jeg får formidlet henne at svært ofte er smertene veldig fort glemt etterpå. Selv der det har vært umåtelig tøft. Noen ganger, er det komplett umulig å formidle en sånn helt "ulogisk sak".

 

Når alt kommer til alt, så er IKKE keisernitt en lettvinn vei ut. Hun vet det. Hun har undersøkt saken godt og snakket med andre og kommet til at hun allikevel vil ha keisersnitt når det blir aktuelt. For det første, kan det som sagt gjøre at hun ikke får tilleggsproblemer med ryggen etter skaden hun hadde, og for det andre er det forferdelig trist om en jente i sin aller beste alder, skal få så fødselsangst for siden hen at hun vuderer å ikke få flere - selv om hun innerst inne ønsker det.

 

Personlig, så synes jeg at alle ting som kan gjøre det lettere er en diger fordel. Til tross for at keisersnitt ikke er en enkel utvei, så er det dette hun føler seg tryggest på, og så lenge HUN føler seg tryggere på det enn noe annet, da skal vi være glad for det, og begynne å glede oss til barnet!

 

Jeg skjønner at du føler at du gikk gjennom en tøff ting og synes kanskje så og slik om de som "slipper billig unna", men for det første, så slipper de ikke billig unna med keisersnitt og for det andre så må vi ikke unne andre vanskelige ting selv om vi har opplevd det selv.

 

Også må jeg få sagt at det er enorm forskjell på å ha en naturlig frykt for å føde og det å ha fullblåst fødselsangst. Jeg forsto det ikke helt selv før min datter og jeg snakket om det. Det ER ikke mye likt på de to tingene. I tillegg til å ha en forestående smertefull ting å "se frem til", har de også angsten å bale med oppå alt det andre. Det hadde ikke jeg.

 

 

[Anonym bruker]

alle er nok engstelige ang fødsel! men angst er noe annet! det er noe som er ukontrollert og kan slå ut i mange former! synes du hører litt missunnelig ut jeg.... Hadde alle hatt fødselangst så hadde de ikke født så enkelt er det! dessuten så er det forskjell på førstegangsfødendes angst og de som faktiskt vet hva det går ut på å føde!

[Yrha]

Til2: det var utrolig godt skrevet og traff meg midt i hjertet. Hvis alle kunne ha en så grundlig og nyansert forståelse av fødselsangst og KS som det du har, så ville det å snakke om fødselsangst vært mye lettere. Sånn som situasjonen er nå, så er begrepet veldig utvannet og misforstått.

 

Jeg slet med fødselsangst før jeg ble gravid, og turte ikke å bli gravid før jeg visste at KS var et reelt alternativ. Hadde jeg levd for 50 år siden, ville jeg nok forblitt barnløs.

[Anonym bruker]

å være misunnelig på de som har angst, er bare patetisk. Tro meg, du ville aldri i verden byttet livet ditt med ei som har angst. Ikke snakk om ting du ikke har peiling på. redsel og angst er to vidt forskjellige ting. Å ha en reddsel er å være redd for reelle ting. Ting som virkelig kan skje! dette er en egenskap som er livsnødvendig å ha! Angst er når en ikke klarer skille mellom reelle reddsel og hva som egentlig er tåpelig å være redd for! Er en livredd p står å skjelver i ytterdøra i 10 min før en skal ut med søpla, fordi en er redd for å bli kidnappa, DET er angst og ikke redsel. Redsel er når du SER en mann følger etter deg hjem fra byn.

[>^..^<]

Keisersnitt er grusomt vondt og mye verre enn en vaginal fødsel. Jeg har hatt 2 vaginale fødsler og 1 keisersnitt. Skal nå ha barn nr 4 og må dessverre ha nytt ks.Gruer meg til operasjonen da det er FRYKTELIG vondt etterpå og det tar utrolig laaang tid å komme seg igjen. En vaginal fødsel er vond de timene det står på...egentlig verst mot slutten, mens et keisersnitt er jævlig i et par uker etterpå. Det er uansett min erfaring:( det er greit å tenke seg nøye om før man velger et ks....en slipper IKKE billigere unna.

[Anonym bruker]

En plakanlagt KS kan være en DRØM i forhold til enkelte vaginale fødsler, akkurat som at en vaginal fødsel kan være en drøm i forhold til et KS. Det er så utrolig store forskjeller.

 

Jeg skal ta KS neste gang og VET at det kommer til å bli 100 ganger bedre enn den vaginale fødselen jeg hadde sist. Fæl fødsel og totalruptur. Klarte ikke å gå eller sitte uten smerter på flere uker.

[Anonym bruker]

Nettopp.. det kan gå begge veier. For meg var ks fantastisk i forhold til vanlig fødsel - og jeg velger det med glede på nytt Det var ikke vondt så veldig lenge, jeg kom meg utrolig fort, ute av sykehuset på fire dager.

 

Hadde også en stor ruptur i første fødsel. Ellers var fødselen helt "normal". Likevel synes jeg det var bare pyton, utrolige smerter.. urk. Nei, da tar jeg heller ks igjen! Om ikke en enkel løsning, så ihvertfall en bedre løsning.. for meg