April: Duuuuumming!!

[ApriIbaby]

"Vil ikke ha mamma'n min!"

"Vil kaste mamma'n min i bakken"

"Vil kaste mamma i søpla"

"Dummin, dumming, dumming....jeg sier duuuuuuuummmming"

 

 

 

.....................

 

sukk, hva gjør man? Bare vi som blir utskjelt her når poden må hjem fra bhg eller i bhg eller ut av bilen eller inn i bilen eller noe annet (alt annet?!?) han ikke hadde tenkt?

Vi har foreløpig valgt å delvis ignoerere det. Vi sier rolig en gang at sånn skal man ikke si, da det ikke er pent. Etter det overhører vi det fullstedendig og er helt uberørte av det. Vet ikke hvor smart det er da, men det er vel en rekasjon han vil ha?? Håpet er at dette roer seg når reaksjonene uteblir.....selvom det ikke har slått til ennå etter 2-3 uker :-(

Får mange reaksjoener på at vi "lar han holde på med slikt snakk", ser også at folk glor på oss i butikket med kritiske blikk fordi reaksjon på slik "uoppdragenhet" uteblir. Ikke at jeg bryr meg om hva de synes om meg, men jeg vil gjerne gjøre rett. Kanskje vi ikke bør akseptere sånt snakk og irettesette han kraftifgere? Er veldig usikker, men foreløpig tror jeg vi holder på vår valgte strategi.

'

Hva mener dere om dette?

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Arg, er det noe jeg alltid føler meg TOTALT utilstrekkelig på så er det oppdragelse. Og jeg aner ikke hva som er rett og galt heller. Gjør jo det jeg føler er riktig der og da, men ikke nødvendigvis det som ser ut til å være riktig i etterkant. Eller føles riktig i etterkant heller, for den saks skyld... Og for vår del har vi kommet til det punktet at trusler er det som funker best for tida. Dvs bananas unge = "hvis ikke du (feks) setter deg fint får du ikke leke med bambi (liten plastfigur)". Jeg skjems faktisk litt her jeg sitter. Men det funker det - hun retter seg opp og sitter fint (i noen sekunder/minutter av gangen i alle fall). Merker at det burde gå an å bare si "sitt fint" og så funker det, men på den annen side - hvorfor skal hun skjønne at det er et poeng med å sitte fint hvis hun ikke ser konsekvensene? Jaja, sånn tyter det rundt i hodet mitt i alle fall.

 

Men vi er nøye på å forberede henne godt på et retningsskifte (nå skal vi snart gå hjem, nå skal vi snart spise middag og da må alle sette seg ved bordet, nå skal vi gå den veien, nå skal vi til bilen osv). Og hvis hun protesterer så sier jeg at jo vi SKAL sånn og sånn. Og er det fortsatt protestering så begynner jeg å telle (på 3 så GJØR vi det bare). Da kan hun velge om hun skal være "flink" å gjøre det selv, eller om vi skal få en grinete situasjon. har heldigvis sluppet å bli kalt dumming ennå, men vi kan ha høylydte klageremser med "neiiiiiiii, neiiiiiiiiiiii, NEI! NEEEEEEEEEEEIIIIIIIIIII!!!" fra Matildes side, eller situasjoner der hun gjør seg helt ape og lager grimaser og hopper på stolen og lager tullelyder. Og funker ikke noe av det ovenfor så går vi bare. Ble seff full grinings da vi gikk fra Ikea (spiste middag der) etter x antall advarsler, men da skjønner hun i alle fall at det hun gjør får konsekvenser. Og så skryter vi jo selvsagt når hun er flink. Ikke alltid man har tid til å gå gjennom alle "advarslene" - feks løper hun fort av gårde utenfor porten til bhg mens vi strever med å få lukket igjen alle "sikkerhetsforanstaltningene" og løper opp mot veien da er det INGEN advarsler. Da er det sinna-mamma/pappa og rett inn i bilen. Men da er jo alternativet farlig, så det er jo en unntakssituasjon.

 

Blablablabla, så skravler jeg meg jo helt ut på viddene - et brått anfall av nå må jeg dele hvordan vi har det, for det er langt fra ideellt i alle fall... hehe. Men ja; jeg syns kanskje at "slikt snakk" skal få konsekvenser. Hvor plukker han opp sånt fra? Er det greit å snakke sånn i barnehagen? Vi har ikke hatt trøbbel med at Matilde sier sånne type ting, men har hatt noen korte runder hvor hun har slått etter oss/dem som er "dumme" mot henne. Og har da forklart at sånt kan man ikke gjøre for da får den andre vondt og blir lei seg. Jeg husker jeg hadde litt panikk da hun skulle begynne i bhg for da var hun midt inni den verste perioden (lite språk og veldig sjenert og litt panikk når folk ble for nærgående). Sa til henne på stellebordet om morgenen før vi skulle på tilvenningsdagene at "vi må aldri slå de andre ungene i barnehagen, bare kose med dem". Og i flere dager sa hun "ikke slå, bare kose" når vi snakket om bhg. Og det har roet seg. Slår hun etter oss nå viser jeg tydelig at jeg syns det er leit og vondt og da kommer hun bort og koser i stedet. Men det er kanskje greit å "snakke om det" alvorlig når det ikke er så mange andre rundt. FOr det er flaut å få kraftig irettesettelse i plenum når man kanskje har inntrykk av at noe ikke er så kjempegalt. Da kan man lettere gjøre tiltak i plenum senere for da vet barnet at det er ille, liksom? Hvis jeg gjør meg forstått nå da *bablehode*..

 

Uæ! Lyd på babycallen - slutt på mors "fritid" )

[Lykkelig mamma...]

Har opplevd både å bli kalt dumming og bli slått etter og få beskjed om "SLUTT, mamma!" når det er det jeg sier til henne når hun gjør noe hun ikke skal, men i alle disse tilfellene setter jeg meg ned like foran henne (i øyehøyde) holder henne bestemt fast og forklarer at slik gjør man ikke, og at man skal si unnskyld når man gjør noe dumt. Hun har begynt å luke øynene og flire i det siste når vi gjør dette, men jeg gir meg aldri før hun sier "Unnskyld mamma", og da sier jeg at nå var hun flink og at det er greit igjen. I dag orket jeg rett og slett ikke å ta fighten med en gang, for jeg ble litt varm i hodet selv også, så da satte jeg henne i trappa og sa at her skulle hun sitte til jeg ga beskjed. Etter 3 minutter gikk jeg tilbake og snakket rolig med henne og sa at slik gjør man ikke (forklarte hvorfor også) og da kom unnskyldningen ganske så kjapt! Har aldri prøvd slik "time out" før, og ble overrasket over hvor bra det funket! Har ikke tro på at det funker å kjefte like hardt hver gang de tester litt grenser, da vil både trusler og kjefting bli "utvannet i barnets øyne... Velger mine kamper med omhu, men som sagt er det de 3 tingene jeg innledet med jeg prioriterer sterkest... Men vi har IKKE mange episoder, kanskje fordi jeg tar det såpass kjapt hver gang og ikke gir meg...

 

Håper du har fått noen tips til sammen her med Yaddaline's skravling også ;-) Lykke til med "fighten"... DU er IKKE alene nei...

[solstjernen - seksbarns mor]

Ja her har me lagt bak oss en slik periode. Hanne gikk også og sa dumming om hu ikke fikk det som hu ville. Sa dumming til lekene sine om det var noe som ble ødlagt o.s.v....

 

Til å begynne med komenterte eg det hele tiden, men eg gikk over til å totalt overhøre henne. Det forsvant like plutselig som hun begynte med det.

[ApriIbaby]

Godt å høre at det er flere barn som synes foreldrene er dumme (mon tro hva han mener nr han er 14-16....sukk) Tusen takk for mange fine innspill.....alltid kjekt å høre på når du "skravler i vei", Yaddaline.

Tror vi venter litt til før vi tar i bruk kraftigere lut enn det vi gjø pr idag...

[Expat]

Som jeg nevnte og du bekreftet i en annen tråd Aprilbaby, det er MYE RART de gjør for å få oppmerksomhet for tiden!

 

Når vi skal gå får hun alltid ti minutter. "Kaia, vi skal gå om ti minutter (viser ti fingre), nå må du leke ferdig" Så får hun "fem minutter" og "to minutter". Hun har lite peiling på tid, men rekkefølgen og hva det betyr forstår hun etterhvert. Vi begynte med det til noe hun gledet seg til (som barnetv). Men dette betyr at vi lar henne være i fred til det er to minutter og da begynner vi å virkelig gå.

 

Og så har jeg oppdaget noe magisk når hun ikke hører på meg. Jeg sier "Kaia, se på meg" og får øyenkontakt, DA når jeg inn..