En liten oppmuntring til dere:)

[Anonym bruker]

Hei

Da mitt andre barn var 6 mnd begynte ting å hangle. Jeg mistet først matlysten, gikk ned veldig mange kilo og begynte å få sterke angstanfall. Dagene var uutholdelige og jeg klarte nesten ikke ta meg av mine to små barn. Fikk ikke sove om natten, ikke spise eller glede meg over noe om dagen, var livredd for å bli gal, dø osv. Bare det å stå opp om morgenen var nesten umulig. Jeg som til vanlig hadde stor apetitt på livet, var positiv og energisk var helt på bunn, både fysisk og psykisk. Jeg hadde akkurat giftet meg med min livs kjærlighet, hadde to nydelige barn og alt var bra rundt meg, men jeg følte meg som et vrak, visste ikke hvordan jeg skulle holde dagene, jeg levde ikke lenger- bare eksisterte. Det har vært en lang prosess. Jeg måtte sykmelde meg fra mitt studie og jeg fikk hjelp hos både lege og psykolog. Jeg ville veldig gjerne klare meg uten medisiner så gikk et halvt år før jeg prøvde det. Hadde bra dager innimellom, men var som en berg og dalbane. Klare ikke å fungere skikkelig i hverdagen og kunne aldri planlegge ting for visste ikke om jeg klarte gjennomføre det.

For 1 mnd siden bestemte jeg meg for å begynne på cipralex, prøve å få det mer stabilt, følte det var verdt å prøve. Første tre ukene på medisinene ble jeg verre enn noen gang, fikk slik angst at jeg måtte ringe psykiatrisk krisehjelp. Men så gikk det gradvis bedre og nå har jeg hatt det ganske bra og stabilt i 1 mnd og det er så deilig!! Føler jeg har begynt å få livet mitt tilbake igjen, koser meg med mann og barn og gleder meg til jul. Har fått matlysten tilbake og begynt å nyte livet igjen. Nå skal jeg bruke cipralex 10mg i 6 mnd så trappe ned.

Dette har vært en sterk opplevelse, grusomt å kjenne noe sant på kroppen. Var så redd jeg aldri skulle få livet mitt tilbake! Så jenter, ikke gi opp. Få hjelp når dere får det vanskelig, alle trenger det noen ganger i livet. Det er ikke noe nederlag, vi er bare mennesker. Og husk at uansett hvor langt nede dere føler dere her og nå så kommer gleden og livet tilbake igjen, bare vær tolmodige. Behandle dere selv som om dere var en god venn:) Lykke til, stå på og ikke mist motet selv om det er veldig tøft.

Måtte bare dele denne erfaringen min med dere.