Vår elskede Emliy

[maya 35]

Historien om lille Emily

 

--------------------------------------------------------------------------------

 

Tenkte jeg ville dele vår historie om engelen vår. En engel som definitivt ikke var planlagt, men som alikevel skapte jubel i huset når mor ble gravid igjen. Jeg hadde tre barn fra før, ble mamma første gang på 18års dagen min, så fikk jeg to barn etter det. Samboeren min hadde en sønn fra før, så det er klart det var gøy å skulle få barn i sammen også.

 

I 2 mnd begynte jeg med første blødning, og trodde at nå var det kjørt, tok ul, men alt var som det skulle. På den ordinære ul i uke 18 fikk vi vite at alt var strålende, og at vi skulle få ei prinssesse. Alle her hjemme gledet seg, de sang til og med hver sin natta sang til Emily som lå i magen, samme sang hver kveld.

 

I uke 24 var min sambo og jeg i Stockholm for å besøke sønnen hans, siden han er derfra.En Romantisk helg sammen skulle det være, men der kom blødning nr 2, så kraftig at jeg måtte bli henta med sykebil, og ble innlagt på Karolinska sykehus . Fikk der beskjed om at alt var bra med den lille, men at livmorhalsen var for kort, og morkaken lå alt for langt nede,. måtte ligge der en uke før jeg kom tilbake til Norge. Vi var så redde hele tiden for at det skulle gå galt med Emily . Skjønner ikke hvorfor de ikke kunne se dette når jeg var på Ul i uke 18?? Legene der inne mente at de burde ha sett det at, morkaken lå altfor langt ned. Da hadde jeg selvfølgelig tatt livet mere med ro. Man er vant til å stå på med tre unger i heimen og full jobb.

 

1 Mnd etter, skjedde det samme, rett inn på riksen med kraftig blødning, fikk lungemoding til babyen. Ble utskrivd igjen etter en uke, da livmorhalsen hadde vokst litt." Prøv å ta det med ro til uke 28" sa de til meg, " for da er den lille jeta di sterkere." Rakk å være hjemme en dag, så gikk foster vannet. Inn med sykebil igjen. Dette var en lørdag. Alt så ut til å gå bra. lå jo bare i sengen der inne og tok livet med ro. På tirsdag begynte riene, og jeg fikk drypp som skulle stoppe fødsel, de ga seg ikke. så de bestemte å sette i gang fødsel på fredag. På fredags morgen var jeg så dårlig, knall høy feber og Crp på nesten 300. Infeksjon hadde jeg fått, det er altid en fare for det med tanke på for tidlig vannavgang. Fikk nå drypp som skulle starte fødselen ,men de måtte gi opp da det ikke åpnet seg mere en 6 cm. keisersnitt neste. Jeg trodde Emily ikke klarte seg nå, jeg kjente ikke spark lenger. Tenkte at dette var min egen skyld, som hele tiden har sagt at tre barn var nok, aldri flere på meg. Offff , jeg var helt utafor, samboeren min var kjemperedd for både barnet og meg. Men den lille mirakel jenta levde og hun gråt når hun kom til verden. 4.5.07 er bursdagen hennes, og hun var

883 gram og 33 cm.

 

Alt gikk så fint fra første stund med den lille jenta vår, vi fikk hele tiden beskjed om at dette var ei tapper og sterk jente. Pustet selv, fikk hjelp av C pappen bare. gikk over til bare morsmelk etter 5 dager. Hun var så nydelig Emliy jenta vår.

 

Emily imponerte alle der inne, overlegen mente hun var en solskinnshistorie , fordi hun var så stabil og sterk på tross av å bli født i uke 26. 15 Mai fikk vi beskjed om at vi kunne bli overflyttet til Sykehuset Telemark, å vi var så glad alle sammen. Den kvelden lå Emily ute på brystet mitt i tre timer, hun sudge litt til og med. Hadde ingen metningsfall og alt var bare strålende. Det var så deilig å kjenne lukten hennes og det å kjenne hud mot hud.

 

16 mai kl kl 07.00 ble jeg oppringt av nattevakten om at Emily hadde begynt å bli dårlig i 4 tiden på natta, så de måtte legge henne i respirator, og de ba meg komme til avd. Synet som møtte meg glemmer jeg ikke. Jeg så med ett at hun så veldig dårlig ut. det var leger på leger der. Jeg spurte hele tiden, har dere gitt henne opp nå ?? Vi gir aldri opp sa overlegen, men vi må finne ut hva dette kan være. Hun hadde tatt prøver, å de var helt fine, ikke tegn til infeksjon. Magen hennes var så stor, de trodde det var tarmslyng, men etter å ha sett med ultralyd var det heller ikke det. Jeg sa hele tiden til de andre der, bare hun ikke har det vondt, bare hun ikke lider. De hadde gitt henne morfin, så hun hadde ikke smerter fortalte de meg. Sånn rundt kl 12 fikk jeg beskjed om at det var ikke mere de kunne gjøre. Jeg kan ikke beskrive tankene mine en gang på det tidspunktet, jeg trodde jeg skulle sprenges innvendig. " Kan jo ikke ta henne fra oss etter 12 dager " gråt jeg.. Eldste jenta mi var der inne på besøk den dagen, så hun var med meg hele tiden. Hun er snart 17 år, og var en kjempe støtte. Vi ble visst inn på stille rom, der skulle vi få si adjø til den lille jenta vår. Hun ble lagt i armene mine, og døde etter 15 min. Så vakker så uendelig vakker hun var. 12 dager gammel :( Pappan rakk ikke å komme før to timer etterpå stakkar, men han holdt henne og kosa med henne og sa " Vi vil alltid elske deg Emily "

 

 

 

[Anonym bruker]

Huff, dette var leit!

Det var jo meningen at alt skulle gå bra med Emily, og plutselig snur hele verden seg. Ufattelig. Vi mistet gutten vår i uke 38, det var en ulykke med navelsnor. Gutten vår het Emil (!) og døde 2 mnd etter Emily.(termin 1. aug- 07). Vi trodde fødselen var i gang, og at det var derfor han hadde vært stille i magen noen timer, og fikk sjokk da vi så det var fordi han nettopp var død. Vet derfor hvordan du har det, fra å være så lykkelig, og noen minutter senere så langt nede. Det tar lang tid å komme opp, men jeg registrerer heldigvis at livet blir lettere med tiden. Ønsker deg alt godt

[maya 35]

Så trist å lese om Emil

 

Mange varme klemmer til deg å dine