Er så fortvilet....

[Anonym bruker]

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, abort timen er bestillt, men jeg vet ikke om jeg klarer å gjenomføre. Jeg er jo ikke klar for å få barn, samboeren min er det og vil at vi skal beholde det. Men jeg rives i begge retninger. Familien min syntes det eneste rette er å ta abort siden jeg er på det livsstadiet jeg er, 22 år og student. Jeg har ikke støtten dems om jeg velger å beholde... ååhh jeg vet ikke, tenk om jeg angrer, men samtidig så får jeg gjort ferdig utdanning og jeg er jo ikke akkurat klar økonomisk til å ta hånd om et nytt liv. Mamma syntes det som er skjedd er forferdelig og mener jeg skal ta abort og ikke se tilbake og få barn når jeg er etablert, noe som er det beste sikkert men jeg vet ingen ting... tar ikke lett på abort heller er så glad i kjæresten min, tenk om alt forandrer seg mellom oss.. er så redd..

[Erisa*]

Hei, du!

Det høres ut som at du har det veldig vanskelig nå! Har du prøvd å snakke med Amathea (www.amathea.no)? De arbeider med rådginving for jenter i din situasjon. De vil ikke presse deg til hverken det ene eller det andre, men hjelpe deg å rydde opp i tankene, og finne ut av hvilke muligheter du har.

 

Å være 22 år er ikke fryktelig ungt, og vi er mange som velger å både få barn og utdanne oss. Familien din kan ombestemme seg hvis du velger å beholde barnet, det har skjedd før... Og du har jo støtte fra kjæresten din; det er kanskje det viktigste av alt!

 

Økonomisk har du som student rett på støtte fra både nav og lånekassen, så det er ikke sånn at du må flytte hjem til mor og avslutte studiene hvis du velger å beholde (slik det i større grad var før).

 

Håper du klarer å finne en løsning du kan leve med. Å ta abort uten å være sikker på at det er det du vil, kan i alle fall bli hardt å leve med senere (det gjelder sikkert ikke alle, men mange).

 

Lykke til!

[Gjest]

Hei. Jeg var atte når jeg ble gravid første gang. Jeg har vel egentlig alltid tenkt at hvis jeg en gang blir gravid uten at det er planlagt så tar jeg abort. Så jeg bestilte ganske raskt time på sykehuset. Kjæresten var veldig usikker på om han ønsket abort, han sa han støttet meg uansett, men tror egentlig han ville beholde det. Så lå jeg der da og ventet på å få sette igang aborten, men i alvorets stund, klarte jeg faktisk ikke å gjennomføre det. Jeg bare klarte det ikke. Jeg begynte å skjønne at det kanskje var et valg for meg å beholde også, så jeg valgte å vente litt. Til slutt bestemte jeg meg for å beholde det, fordi det var en liten stemme inni meg som ville det. og jeg angrer ikke nå for å si det sånn. Nå er både samboeren min og jeg studenter og klarer oss fint, og venter nå nummer to.

Jeg skjønner at du har det utrolig vanskelig og syns det er synd at foreldrene dine ikke støtter deg uansett. Men det kan jo hende de skifter mening om du bestemmer deg for å beholde.

Mitt råd er i hvert fall å snakke mye med samboeren din om det, for og imot. Man klarer seg som oftest uansett. Men er du i tvil og har litt lyst å beholde det, så tror jeg det er det beste. Som Erisa sier kan det bli hardt og leve med senere. I hvert fall lykke til! Ønsker deg alt godt!