Er så fortvilet....

[Anonym bruker]

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, abort timen er bestillt, men jeg vet ikke om jeg klarer å gjenomføre. Jeg er jo ikke klar for å få barn, samboeren min er det og vil at vi skal beholde det. Men jeg rives i begge retninger. Familien min syntes det eneste rette er å ta abort siden jeg er på det livsstadiet jeg er, 22 år og student. Jeg har ikke støtten dems om jeg velger å beholde... ååhh jeg vet ikke, tenk om jeg angrer, men samtidig så får jeg gjort ferdig utdanning og jeg er jo ikke akkurat klar økonomisk til å ta hånd om et nytt liv. Mamma syntes det som er skjedd er forferdelig og mener jeg skal ta abort og ikke se tilbake og få barn når jeg er etablert, noe som er det beste sikkert men jeg vet ingen ting... tar ikke lett på abort heller er så glad i kjæresten min, tenk om alt forandrer seg mellom oss.. er så redd..

[Vannmann-86*med-liten-Emil]

Nå er dette tross alt ditt valg, og ikke familien din sitt valg. Selv er jeg 21 år og student, og føler ikke at det er for tidlig eller feil tid i livet. Hvis ikke familien din støtter deg i en slik situasjon, synes jeg synd på DE. Du har kjæresten din som støtte, og dersom du selv har LYST til å beholde, bør du da absolutt gjøre det. Ting skjer, og det er ikke alltid at livet blir som man har planlagt det. Men hvem sier at det blir feil av den grunn? Du er gammel nok til å ta egne livsvalg. Du er en voksen person, og det burde dine foreldre respektere. Skjønner selvfølgelig at dette er vanskelig for deg, men de skifter nok mening senere - dersom du velger å beholde selvfølgelig. Lykke til hvertfall=)

[Anonym bruker]

Huff da....

 

Jeg skjønner du er fortvilet. Selv ventet jeg til jeg var 30, av de samme grunnene somdu nevner i innlegget ditt. Ville være ferdig studert og veletablert i karrieren før babisene begynte å komme.... Er gald for at jeg har fått "rast fra meg" og gjort det jeg ville gjøre før jeg ble mamma.

 

Men samtidig, nå som jeg har opplevd det, tror jeg ikke på noen måte at en baby ville være tragedie om den hadde kommet før. Man får et ekstra perspektiv på livet og ting som virker altoppslukende, som f.eks. "hvordan skal jeg klare meg gjennom studiene??" er ikke lenger like store og vanskelige.

 

Som hun som svarer deg over sier - det viktigste er at du har støtte fra samboeren din. Er du sikker på at det er han du vil ha de neste 50 årene? Er han mannen du vil dele livet med? Er svaret ja på det, er det med en gang en litt lettere beslutning.

 

Men jeg kan dessverre ikke gi deg svaret... skjønner at det er en vanskelig belsutning uansett hva du velger. Lykke til - du treffer nok den rette beslutningen for deg og dere til slutt )

 

 

[Jannamor]

Dette er ditt og din samboers valg. Ikke la familien din bestemme over deg. Det er ikke de som skal leve med den avgjørelsen, med deg, eller med det eventuelle barnet.

 

Uansett hva du velger, er det ditt valg. Og uansett hva du velger, finnes det kjempegode støtteordninger

 

Det er helt normalt og være skeptisk og redd. Kjenner nesten ingen som ikke har vært det, uansett hvor planlagt barnet er, eller hvor gamle foreldrene er.

 

Kjenner mange som er i samme situasjon som deg. Men de har alle beholdt da, Deriblandt meg selv. Nå er vi forlovet da, men vi er og redde og synes dette er skummelt, men det er vår liv, vårt barn og ingen andre hadde noe med vår avgjørelse om å beholde barnet. Tenk på det.

 

Tenk på hva du og din kjære vil

[Anonym bruker]

Kjære deg.

 

Forstår deg så godt. Var i samme situasjon for 6 år siden. Var akkurat begynt å studere og forholdet jeg hadde med typen min var relativt nytt. Jeg valgte å ta abort. Mye pga. han syntes det var for tidlig, men jeg var til dels enig. Fortalte det ikke til noen for jeg syntes det var en sak kun mellom oss. Jeg er fortsatt sammen med samme type vi har vært samboere i nesten fem år. Det som har vært tungt er at jeg har slitt siden med å få barn. Har mistet flere ganger og har brukt veldig lang tid for å bli gravid med utredning og hele pakken. Det har vært forferdelig og jeg har bebreidet meg selv mange ganger. Selvfølgelig er det ikke sikkert det har noe med saken å gjøre, men forholdet vårt har flere ganger slitt som følger av alt dette. Jeg er for fritt abortvalg, men ikke glem at valget er ditt og din kjærest sitt ikke dine foreldre og venner. Tenk nøye igjennom saken. Har hørt om en organisasjon som har rådgivere som det er mulighet å snakke med før man tar et valg. Det er ikke forsent å ombestemme seg. Vet om en som møtte opp til aborttimen, som etter fem min. ombestemte seg og gikk hjem. Lykke til uansett hvilket valg du tar. Stor støtte klem.

[Anonym bruker]

Dette er ditt og samboerens valg! Det er dere som må ta valget uten innspill fra familien! Hva er viktigst? Har du studielån så blir lånet omgjort til stipend dersom du studerer det semesteret barnet blir født og semesteret etter:-) Det er jo økonomisk smart dersom man klarer å studere å ta eksamen samtidlig som man har barn, det gjorde jeg:-) Kosa meg med studier og barn:-)

[*Lykkelita*2barnsmor]

Dersom du er i tvil er nok sjansene for å angre etterpå ganske store. Før du tar abort skal du være helt sikker. Din familie virker kanskje ikke støttende nå, men når babyen er der, endrer de nok ganske så sikkert mening.

 

Jeg ber deg om å lytte til hjertet, og ta avgjørelsen sammen med din kjære, og ikke øvrig familie...

[mamma til 4....snart til 5:-)]

Huff...dette høres vondt ut for deg...

Jeg fikk mitt første barn når jeg akkurat hadde fylt 18 år. Barnefaren forsvant etter en stund....men det var like greit....han var no good...for å si det sånn. Mine foreldre syntes vel det var vel tidlig å få barn, men de støttet meg hele veien.....og jeg vil tro at dine foreldre kommer til å gjøre det samme....de må bare venne seg til tanken først. Du har jo barnefaren som gjerne vil at dere skal få dette barnet....og kanskje du har lyst til å beholde det du også????sånn egentlig...Du skal ikke tenke på dine foreldre i denne situasjonen....det er kun deg og din samboer som skal være innvolvert i en slik avgjørelse. Ikke la deg presse til abort hvis du er usikker.....da tror jeg du kommer til å angre veldig etterpå. Utdannelse og skole er ingen hindring selv om man får barn....ting blir bare litt andeledes...og kanskje du må utsett noe av skolegangen litt....men det er du ikke alene om...det er mange som gjør det på den måten....og det fungerer helt fint.

Uansett så husk...at det er din avgjørelse helt til slutt....det er din kropp...og det er du som sitter med alle følelsene inni deg på hva som skjer i kroppen...det er det bare du som kan.

Jeg er på vei med min nr 5...og jeg har aldri angret på at jeg fikk mitt første barn tidlig....Jeg tok en pause på hele 8 år etter at nr 3 var født....og sjokket var derfor stort når jeg oppdaget at jeg var gravid igjen i fjor sommer...det blir jo som å starte helt på nytt igjen....men valget var enkelt for meg....det var klart at jeg ville ha det barnet også...hvordan skulle jeg klare å velg bort det barnet....når jeg hadde de andre......så i mars kom det ei vakker lita jente...og gleden var stor.....men plutselig kom sjokket igjen nå for noen uker siden....jeg er gravid igjen....men denne gangen var valget enda enklere...vi hadde jo allerede startet på nytt igjen....så hvorfor ikke...(blir sinnsykt lett gravid)

Jeg har alltid ønsket meg barn....og jeg syntes ikke det spilte noen rolle om det passet eller ikke.....for det er mye i livet som skjer uten at det passer....men man får det til likevel...Jeg ser på barna mine som gaver også tenker jeg på alle de som ikke klarer å få barn på egenhånd....

Jeg har heller aldri hatt noen god nok grunn for meg selv til å ta abort....jeg har heller hoppet i det hver gang....og det som er rart...er at man faktisk lander på bena....vi er jo skapt til å klare dette.

Vel....håper noe av dette kanskje kan hjelpe deg til å få litt perspektiv på ting.....jeg forstår deg hvis du velger abort....men ikke la noen andre en deg ta den avgjørelsen....for det er du som sitter igjen med tankene etterpå...å husk også.....barn er ingen hindring...men de er en utfordring...og de vil gi deg mange gleder og helt sikkert bekymringer....men sånn er det i livet....

Uansett du har min støtte....hva du enn velger å gjøre.

[Anonym bruker]

Jeg er 22, student og har valgt å få barn nå! Gleder meg til å få barn, kommer aldri til å ha så god tid som nå som jeg er student. Selvsagt forandrer et barn hele tilværelsen, men gjør det noe? Tipper din mor blir svært stolt bestemor når tanken får synke inn.. Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Min venninne angret bittert etter å ha tatt abort.Hun tenker på det den dag idag.

Jeg for min del hadde ikke tatt abort; jeg ventet altfor lenge med å få barn og vips; vi måtte gjennom 3 prøverørsbehandlinger med medisiner,hormoner,sprøyter,osv osv..Ikke kult...

 

Det er mange støtteordninger for studenter vil jeg tro.Dette vil du klare!Om du tar en liten pause med studiene går nok d greit.Værre ting har skjedd i folks liv! Apropos studier...ei venninne startet på utdanning ifjor..hun er 40..

 

En annen venninne får ikke barn...har ventet for lenge...ufrivillig barnløshet..så de må adoptere.

 

Et barn er en gave; ta det imot med åpne armer.Og ting løser seg - mye lettere enn du tror!D ser sikkert svart ut nå, men snakk med andre mødre-der får du nok støtten du trenger.

Ønsker deg masse lykke til,vennen!

 

[Elanesse]

Så mye støtte man får fra Lånekassa som gravid student, og med en støttende samboer, så er det ingenting i veien for å kunne ta seg ett års permisjon fra skolen for så og fortsette utdanningen. Man klarer det man vil klare.

Så ikke ta abort om du ikke er 100% sikker på at det er det riktige å gjøre.

Det vil garantert bli forandringer i ditt forhold til samboeren, men slik er det jo enten man er ung eller godt voksen - et barn skaper forandringer. Det betyr ikke at det er negativt. )

Foreldrene dine kommer garantert til å støtte deg, selvom de trenger tid til å fordøye det hele.

Lykke til uansett! )

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva du føler.. Var selv 22 år og student på 1.året. Ble gravid og tok abort i 10. uke. Innerst inne ville jeg ikke ta abort, gjorde det bare pga påvirkning fra andre mennesker, studier osv. Både jeg og min samboer angret fryktelig. Nå er jeg 24 år og ble gravid. Jeg hadde en SA nå for tre dager siden, ble så lei meg. Jeg begynte å tenke mer på aborten jeg hadde tatt også. Alt gikk bra med fosteret den gangen, mens nå som vi ville ha et barn endte det med SA. Jeg råder deg hvertfall til å tenke deg godt om. vær sikker på at det valget du tar er det DU vil..

Lykke til uansett hva du velger