Om å gi opp

[mammut]

Hei,

 

Jeg hører ikke til her, men håper det går greit å skrive et innlegg likevel.. Jeg har noen venner som har vært gjennom de offentlige forsøkene uten resultat. De syntes det var en slitsom prosess, så det er ikke aktuelt med mer prøverør har jeg forstått. Det rare er at de ser ut til å ha gitt opp, eller de tror på en måte at naturen skal ordne opp på et eller annet mystisk vis (de er uforklarlig barnløse). Men siden de ikke er helt unge lenger (+/- 40), vil jeg vel si at sjansene er heller små? Hvis jeg var dem hadde jeg jo startet adopsjonsprosessen, eller forsøkt mer prøverør privat eller i utlandet. Jeg er selvfølgelig ikke dem og kan ikke vite hvordan det er for dem. Men dersom de skal få barn, er det vel lurt å i hvert fall ha Noe på gang. Og adopsjon tar jo tid.

 

Dere som kanskje vet litt mer om dette - hva kan ligge bak tror dere? Er det en sorgprosess som gjør at de bare ikke orker mer prøving eller snakk om adopsjon nå? Eller er det faktisk mulig at de etter mange år rett og slett kan ha innfunnet seg med sin "skjebne"? Hvordan det er mulig å gi opp et sånt ønske?

[snøfilla - mamma til 2]

1. For det første er det viktig at du respekterer deres valg! Er du en god venn så "presser" du ikke på med alle de spørsmålene du stiller her, men støtter dem i det valget de tar.

 

2. Ja, prøverørsprosessen er et helvete på jord, og for mange er det viktig å sette strek på et eller annet tidspunkt for å ikke ødelegge seg selv eller forholdet man er i.

 

3. Adopsjon er INGEN enkel sak. Det er en lang offentlig utredning og godkjenning i Norge før man i det hele tatt kan håpe på å få tildeling, og etterpå er det årevis med venting i kø i utlandet.

 

4. De har ikke gitt opp ønsket om å få barn, men de ønsker kanskje ikke å fokusere så mye på det akkurta nå - det MÅ du respektere!

 

5. ....og hvem vet? Kanskje de allered er i gang med private forsøk, eller adopsjonsprosessen, uten at de ønsker å involvere andre (inklusiv deg) i det?

 

Håper du viser deg som en venn og lar dem være i fred med de valgene de gjør.

 

Hilsen

[Emma*den lykkelige venter]

Kunne ikke sagt det bedre enn Snøfilla.

 

Vi som holder på med assistert befruktning er like ulike som andre mennesker. Det eneste vi har felles er ønske om barn og at vi må en tyngre vei enn så mange andre.

 

MItt råd: ikke still så mange spm!!

Vær totalt ærlig med deg selv når det gjelder venneparet ditt. Respekterere du av hele ditt hjerte valgene di tar. Da mener jeg også det tause valget de er i nå hvor de ikke forteller hva som skjer videre.

Hvis du gjør det, så still opp for den, si at du stiller opp og kom med små oppmuntringer i hverdagen.

Hvis du er usikker på om du respekterer valgene deres, så vær ælig på det også. Vi prøverørere er i en så sårbar fase at vi trenger venner som er der 100%, ikke mer ikke mindre. Alt annet sårer mer enn det gjør godt.

Du behøver ikke forstå valgene deres, bare respekter dem!!!!!

 

Lykke til

[Gjest]

Helt enig med snøfilla og Emma!!!!

Selv ønsket jeg ikke være i samme rom hvor slike tema kom opp, var så sliten og lei! Forholdet ble påvirket og noen ganger blir mna dypt deprimert, da er spørsmål fra andre bare "salt i såret". Det er en høyst privat sak og personlig foretrekker jeg venner som ikke stiller spørsmål, som lar oss få være ifred, det er utrolig deilig, slippe å bli minnet om hele tiden............Håper du forstår!!!

[mammut]

Hei, dette er hovedinnlegger igjen. Takk for svar: Det var i grunnen det jeg tenkte. Det er ikke sånn at jeg maser på dem om dette, derfor spurte jeg her i stedet. Det er veldig vanskelig å forstå og vite hva man skal gjøre som utenforstående i en slik situasjon.

[Gjest]

Det forstår jeg mammut )) Det var veldig omtenksomt at du rådførte deg med oss herinne, du er nok en riktig god venn som oppriktig bryr deg!!! Men som du forstår, la de ta utspillet om de i det hele tatt ønsker å snakke om dette, dette er et sårt og vanskelig tema! God-jul-klem!

[Julie73]

Hei. Jeg er også helt enig med de andre her, det er en stor påkjenning og det er veldig slitsomt. Det verste av alt er alle rundt som spør og graver (ikke for å tråkke på deg altså, jeg bare er ærlig) - alle som spør...."er du gravid, skal du ikke ha barn snart......" og ditt og datt. Vi har også et vennepar som ikke vil igjennom dette med prøverør fordi de ikke vil "tukle" med kroppen. Skjer det ikke, så er det vel en mening med det. Det kan være så mange årsaker til at man "sier" at man gir opp, som nevnt tidligere. Et annet vennepar av oss prøvde i 10 år, så ga de opp, da gikk det 1-2 år og den satt naturlig. Hun er 35. Så alt er mulig. Det viktigste av alt er å ikke ha fokus på det å lage barn, da viser det seg at "den sitter" oftere.

Så uansett - ikke spør (og det gjør du jo ikke heller) men støtt de og vis medmenneskelighet. Det er det viktigste. De har sikkert sine grunner, uten at de ønsker å dele de med andre.

Dette er overhode ikke noe man synes er gøy å gå igjennom (det synes iallefall ikke vi, skulle gjerne vært foruten.) Klarer vi det ikke inne ett par års tid til, så tror jeg nok at vi hopper-av-karusellen. Ikke fordi vi ikke ønsker oss barn, men pga påkjenningene, alderen m.m - Vi ønsker ikke å adoptere, da vi mener at det finnes så alt for mange norske barn som ikke har det godt. så det å "hente inn" utenlandske barn og hjelpe de først (ja, mulig jeg er egoistisk) klarer jeg ikke å se på. Mulig det blir fosterhjem for oss da, men det krever også mye. Det er kursing, hjemmebesøk og de er veldig strenge. Graver og spør om alt, sjekker opp livshistorien din og ser om man er skikket i hue og r..... - vel vel.........det viktigste av alt er nok at du er en god og støttende venn. De har nok mange tanker i hode, uten at de har delt dem med deg. Skal se de forteller det en dag, når de er klare for det. Kanskje de allerede har en spire i magen og overrasker dere alle. Hvem vet??????????? :-)

[eple3]

Hei,

jeg skjønner tankegangen din - at dersom de ønsker å få barn er det jo lurt å "ha noe på gang.." Jeg er ening i de andres kommentarer her - at det kan jo hende de faktisk har noe på gang, men at de nå har lyst til å holde det for seg selv. Det er så mange opp-og nedturer i dette gamet, så jeg har merket at for min egen del har det etterhvert blitt enklere å forholde seg til folk uten at de vet hvor jeg er i prosessen til enhver tid, slik at jeg kan deale med det selv først dersom det igjen går til dundas.

 

MEN- for min egen del syns jeg annerledes med de av vennindene som er meg nærmest. De to-tre det gjelder, vet stort sett alltid hva som er på gang, de stiller opp dersom jeg har bekymringer osv - som det kan bli mange av - og kanskje litt for ofte i perioder.. I perioder har jeg hatt kjempegodt av at disse stiller opp her, og antagelig på en litt annen måte enn hva samboeren gjør. Han prøver selvfølgelig så godt han kan han også, men forstår ikke alltid denne kjenne-på-symptomer og bekymringer rundt dette som ikke alltid det er så lett å legge bort.

 

Min situasjon til side - jeg synes det kommer litt ann på hvor nær venn du er, om du føler at det er naturlig at du spør rundt dette, da dette (som de andre nevner her) kan være en veldig privat sak som man kanskje ikke vil utbrodere. Men dersom du er nær venn, kunne jeg satt pris på at du faktisk torde å spørre jeg da - i motsetning til hva mange av de andre her syns. Du kan spørre litt om situasjonen og om hun kunne tenke seg å dele noen av tankene hennes/deres rundt dette på hennes premisser for å kunne forstå bedre. Det er isåfall viktig å ikke dømme for at du syns de bød gjøre ditt eller datt, men dersom hun åpner seg, er det vel naturlig at du også kan lufte dine synspunkter, og kanskje hun har gode svar på dette, kanskje ikke.

 

Dersom du ikke får noe særlig respons fra henne - kan det hende hun sier at dette er et tema hun ikke ønsker å dele med andre - kanskje er det riktig at du spør om det er et tema hun ikke ønsker å snakke om. I såfall har du uansett prøvd å bedre forstå de og prøvd å nærme deg de i en vanskelig situasjon.

Uansett utfallet vil du nok bedre kunne støtte henne i det de foretar seg når du enten får høre litt tanker bak - eller om saken er 'closed' - da vet du iallfall at de ikke ønsker å ta opp dette temaet med andre (før de evt selv tar initiativ), og må respektere dette.

 

Det er nok ikke alltid lett å være venner/pårørende til oss som driver med dette og all ære til at du prøver å forstå ut fra dine synspunkter og ståsted. Jeg vet at jeg hadde satt pris på en venn som ønsker å forstå, og komme med innspill - men ikke med belæring om hva som er best å foreta seg. Dersom de er rundt 40 føler de kanskje i tillegg at tiden ikke er på sin side og man blir nok ekstra berørt.

 

Lykke til og håper venneparet ditt en gang får oppleve den store drømmen. Sorry at dette ble så langt..

[anonimo & gullprinsen :o)]

Hei mammut )

 

Det kan tenkes at dine venner har gått videre i prosessen uten å informere vennene sine ( deg inkludert). Vi har bestandig vært åpne, men har faktisk hatt forsøk som vi ikke har delt med dem som har spurt mest da vi har oppfattet det som masing. Det er ikke alt som er rett å dele med alle...

 

Bare vær en god venn som er tilstede og som er villig til å snakke dersom de ønsker det. Respekter vennene dine og deres beslutninger.