Gå til innhold

Noen som har tenkt på fødselen?


Anbefalte innlegg

Jeg lurer på om jeg er litt tidlig ute, men jeg har tenkt på og planlagt fødselen i mange uker allerede. Har fått meldt meg på Aktiv Fødsel kurs i Bergen, og begynt å forberede samboeren på hva en fødsel vil innebære for hans del (ikke stille dumme spørsmål under rier, gjett hva jeg vil, ikke spør mange ganger, mest sannsynlig klarer jeg ikke svare, vær på mitt lag ikke jordmor sitt lag hvis det er uenighet om hvordan noe skal gjøres, dette er MIN fødsel, ingen andre sin!)

 

Jeg må si jeg gleder meg noe helt utrolig til fødselen. Har et barn fra før, og håper jeg får en litt lenger fødsel denne gangen, med forrige var alt over så fort at jeg ikke fikk med meg helt hva som skjedde. Har allerede bestemt meg for at jeg ikke skal ha noe smertestillende, hadde ikke det under forrige fødsel, og det gikk veldig fint. Vet at det blir vondt, men liker tanken om at jeg skal jobbe med smertene og la de kreftene som virker på kroppen få gjøre det de skal uten å kjempe mot. (Gleder meg veldig til Aktiv Fødselkurset, tror jeg kommer til å lære mye fint der)

 

Men det er altså sånn at jeg gleder meg sånn til fødselen, at for min del så kunne jeg godt ha født i morgen.

 

Det er jo kjekt å være gravid, men for min del så er det litt en mellometappe frem til fødselen denne gangen. Forrige gang så var det graviditeten i seg selv som var spennende, det er den jo nå også, men det er jo mye det samme hver dag - sparking og herjing og tissing og spising av den samme maten om igjen og om igjen fordi det er så lite som smaker godt, og jeg savner kaffen min... Ser frem til å føde jeg, det blir en stor opplevelse!

Fortsetter under...

Jeg synes ikke du er for tidlig ute. Jeg tror det er en typisk feil som gravide gjör, særlig førstegangs, vi tenker for mye på graviditeten og for lite på det som kommer til å skje videre. Ikke bare fødsel, men også den første tida med barnet. Har hørt om mange som angrer at de ikke leste mer om det mens de var gravide, for seinere blir det ikke tid til det.

Jeg har kjøpt meg en bok "Naturlig (aktiv) fødsel" (den er på estisk da), hvor det finnes mange puste- og tøyeøvelser, med tanke på graviditeten og fødsel. Jeg er ikke noe spesielt begeistra for medisin og vil helst ha det så naturlig som mulig... men vi får se da ;) Har iallefall begynt litt med øvelsene. Skader iallefall ikke.

Har også begynt å se litt på bøker om småbarn, selv om det kan virke litt lenge til enda. Men er jo egentlig ikke det. Hvis den andre halvdelen av graviditeten har tenkt å gå like fort som den første, er det på tide å forberede seg.

 

Lykke til!

Kjære meg, gleder du deg til fødselen? Jeg for min del gruer ræva av meg, gjør jo så helt ubeskrivelig vondt, er glad for at det er 16 uker igjen jeg. Men for all del, synes det er koselig at andre ser fram til å føde :o)

Men det jeg gleder meg til er å se hvem som er leieboer, hvordan hun ser ut, og til å holde henne og klemme og lukte på henne, finnes ikke bedre lukt i denne verden en en baby, særlig en egen sukk...

Mine tre siste fødsler var herlige opplevelser! Visst er det vondt! Men det er sant som det sies; det er positive smerter. Jobb MED riene, ikke mot dem. Kroppen din ordner opp! Du kan så og si "velge og vrake" i smertestillende. For min egen del synes jeg lystgassen er helt utrolig deilig! Den får meg til å slappe av og konsentrere meg om å puste dypt og rolig mens riene "herjer". Enig med deg, det finnes ingen bedre lukt en babylukten! Lykke til!

Jeg har jo tenkt litt på det med fødsel, og har planer om å delta på svangerskapskurs og lese meg litt opp om de forskjellige fasene osv. Men ellers har jeg bestemt meg for å IKKE bestemme meg for så mye. Jeg ANER jo ikke hva jeg går til (er førstegangs) og vet ikke hvordan jeg kommer til å takle sånn smerte. Klarer jeg det, så vil jeg gjerne ha minst mulig smertestillende. Men blir det langvarig og ekstremt vondt (slik at det ikke går an å jobbe sammen med kroppen), så tar jeg nok imot det jeg får. For å unngå å bli skuffet, så ønsker jeg ikke å ha for klare forventninger til hvordan ting skal være.

 

Jeg kan ikke si at jeg verken gruer eller gleder meg til fødselen, men jeg begynner å bli veldig spent. Både på selve fødselen, og på å få møte den lille frøkna vår for første gang :)

Jeg tror kanskje at noe av det jeg gleder meg til er å få være "urkvinne" igjen, få kjenne de kreftene som er så enorme at de kan få et barn ut av meg, og hvordan viljen ikke kan styre, hvordan kroppen styrer selv!

 

Jeg husker godt min forrige fødsel, også at det gjorde vondt, får en del påminnelser om hvordan det er å ha rier hver dag egentlig, siden jeg har kraftige kynnere (jeg kan ikke kjenne forskjell på kynnere og rier, de kjennes like ut for meg...).

 

Sånn sett får jeg jo ganske lang tid på meg til å venne meg til smerten, etterhvert som jeg kommer lenger ut i svangerskapet blir kynnerne sterkere og sterkere og vondere og vondere - og da jeg fødte forrige gang kjente jeg ikke forskjell, jeg trodde det var vanlige kynnere når det var rier, og reiste egentlig bare på sykehuset fordi jeg hadde mistanke om at jeg lekket fostervann. Det var bare den siste halvannen timen med rier som var merkbart vondere enn kynnerne jeg hadde hatt hele tiden.

 

Nei, jeg gleder meg bare til fødselen jeg, jeg vet hva slags smerte det er snakk om siden jeg har vært gjennom det før, og jeg gleder meg til å få være urkvinne og la kroppen jobbe seg gjennom et under.

Annonse

Hei! Jeg må si meg enig i med Måånestråle, det var som om jeg skulle ha skrevet det selv. Egentlig vet jeg ikke helt selv hva jeg føler for den dagen, om jeg er redd for smerten eller er bare så fylt med ... klarer heller ikke helt å beskrive det, men denne dagen er så stor som den kan bli da og jeg blir så rørt av tanken på at han og jeg skal bli foreldre for første gang:). Det jeg vet er at jeg blir veldig følsom når det gjelder denne dagen, for når jeg så på jordmor programmet om Drammen sykehus, grein jeg meg gjennom hele programmet. Sitter jeg og leser om det får jeg klump i halsen. Mannen min har kommet med sine erfaringer gjennom sin svigersøster og hun hadde naturlig fødsel hjemme uten smertestillende. Han mener bare å være snill, men jeg setter meg i beskyttelse modum, med tanken på at jeg selv ikke vet hva jeg går til og vil ikke at han eller jeg skal ha noen forventninger til at det skal skje på den eller den måten. Jeg vet absolutt ikke hvordan denne dagen blir for meg, siden jeg ikke vet hvordan kroppen min vil reagere ennå.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...