HJELP!

[Anonym bruker]

Jeg er 22 år gammel, går nå 1 året på sykepleien, funnet ut at jeg er gravid med termin i august. Har en samboer som er kjempe glad for nyheten, selvom det absolutt ikke var planlagt! Men han er i en annen situasjon enn meg, han er eldre, ferdigutdannet og det er han som eier leiligheten vi bor i. Han er mye mer klar for det enn meg, jeg trives så godt i utdannelsen og vil veldig gjerne klare å fullføre. Jeg håper jeg klarer gå ferdig første året nå som jeg har termin i august. Men hvordan skal jeg klare å gå videre med skolen samtidig som jeg har en liten unge?

 

Hvordan går det økonomisk, tidsmessig osv Føler jeg har et hektisk liv fra før, hvordan skal det gå med ett nytt liv inne i bildet?

 

Jeg rives i to retninger hele tiden, for jeg er så trygg på samboeren min og vet jeg vil være med han for alltid, og tenk om jeg ikke klarer å bli gravid senere? Men så er jeg jo redd for hva jeg er klar for, fortsettelse av utdanning og hvordan jeg skal takle det... Og hvordan jeg skal tørre si det til mamma ikke minst! Kan skje noen der ute er i samme situasjon eller har noen erfaringer å dele mef meg som er i villredet.....

[Anonym bruker]

Vet du, - jeg var i så og si nøyaktig samme situasjon som deg for ett år siden. Tenkte veldig praktisk; økonomi, utdannelse, tidsklemme osv, og endte opp med abort.

Forskjellen hos deg og er at min samboer også var student i fjor ...

 

Nå skjønner jeg at vi hadde klart det veldig fint den gangen. Samboeren min er nå i jobb, men jeg har enda noen år igjen. Men likevel skal vi nå starte prøvingen - nettopp fordi jeg tror det går veldig greit å kombinere barn og studier. Økonomisk så får vi jo ca 10000 i mnd fra lånekassa, + 33 000 i engangsstønnad. Og når vi i tillegg er så heldige å ha samboere i jobb, så går jo det hele enda mye bedre.

 

Tidsklemmeproblemet kan du ta litt som det kommer. Dersom dette ikke går, så kan man ta ett år med permisjon, og starte der man sluttet når mini begynner i barnehagen. Selv tenkte jeg forsøke å fortsette så godt det lar seg gjøre - så tar jeg heller problemene som de kommer...

 

 

I og med at du vet du vil være med samboeren din for alltid, så tror jeg dere kommer til å klare dette kjempebra

 

Men dersom du velger å ta abort nå, så skjønner jeg det også. Jeg var der jo selv. Det er kanskje fristende å leve bare dere to en stund til, være impulsive, reise, osv...

Dessuten er du jo ung enda, så du føler kanskje litt på det og?! Du må ikke tenke at du ikke kan få barn senere, det kan du nok helt sikkert

 

 

Vet hvordan du har det. Håper du finner ut av det. Dessverre er det jo bare du selv som kan bestemme deg - fryktelig frustrerende egentlig...

 

Lykke til!

[Gjest]

Ja, jeg tror også dette kommer til å gå veldig bra! Jeg er i samme situasjon, bortsett fra at jeg desverre ikke er gravid da! ) Vi prøver, han er ferdigutdannet, og jeg går første året på sykepleien. Skolen blir jeg ferdig med, og for meg spiller det ingen rolle om det tar 3, 5 eller 7 år!

 

Du kommer deg nok fint gjennom studiene, og lånet ditt blir omgjort til stipend også..

 

Mitt råd er å tenke deg godt om, abort er en løsning, ja, men ikke nødvendigvis en enkel løsning.

 

Lykke til!