HJELP!

[Anonym bruker]

Jeg er 22 år gammel, går nå 1 året på sykepleien, funnet ut at jeg er gravid med termin i august. Har en samboer som er kjempe glad for nyheten, selvom det absolutt ikke var planlagt! Men han er i en annen situasjon enn meg, han er eldre, ferdigutdannet og det er han som eier leiligheten vi bor i. Han er mye mer klar for det enn meg, jeg trives så godt i utdannelsen og vil veldig gjerne klare å fullføre. Jeg håper jeg klarer gå ferdig første året nå som jeg har termin i august. Men hvordan skal jeg klare å gå videre med skolen samtidig som jeg har en liten unge?

 

Hvordan går det økonomisk, tidsmessig osv Føler jeg har et hektisk liv fra før, hvordan skal det gå med ett nytt liv inne i bildet?

 

Jeg rives i to retninger hele tiden, for jeg er så trygg på samboeren min og vet jeg vil være med han for alltid, og tenk om jeg ikke klarer å bli gravid senere? Men så er jeg jo redd for hva jeg er klar for, fortsettelse av utdanning og hvordan jeg skal takle det... Og hvordan jeg skal tørre si det til mamma ikke minst! Kan skje noen der ute er i samme situasjon eller har noen erfaringer å dele mef meg som er i villredet.....

[Anonym bruker]

Hei Anonym

Skjønner godt at du har lyst til å fullføre utdannelsen som du hadde planlagt.....

 

Jeg var i gang med en ganske tung mastergrad da jeg ble gravid med barn nummer to. Svangerskapet var helt forferdelig - med mange alvorlige komplikasjoner - og det ble veldig vanskelig å få tid og konsentrasjon til å lese så mye som jeg skulle. Men på sett og vis gikk det likevel.... Har brukt tiden etter svangerskapet til å lese en del. Babyer sover jo mye... Alt går hvis man virkelig vil og er målrettet

 

Jeg er en god del eldre enn deg - men må innrømme at det ikke nødvendigvis "passer" å få barn selv om man er ferdig med utdannelsen. Har studert i 7 år - og nå skulle jeg liksom gjøre karriere..

 

Men nå er jeg altså gravid med nummer tre - og har akkurat måttet takke nei til et par spennende jobbtilbud (jobbene ville krevd masse overtid - og det er ikke lett for en mamma til tre...). Hadde jeg kunne endret på noe i livet mitt - tror jeg at jeg ville valgt å få barna mine tidligere. Kanskje i begynnelsen av tyveårene....

 

Min erfaring er at det er mye lettere å sudere med barn - enn å kombinere rollen som god småbarnsmamma med den store karrieren....

 

Og det virker jo som om du har en god livssituasjon ellers - med en samboer som du er glad i - og som har lyst til å bli pappa osv. Og det er også sant som du sier - det er ikke en selvfølge at man blir gravid senere.

 

Lykke til !

 

 

[maritmora]

Hei!

 

Det kunne vært meg for 17 år siden.

Jeg hadde kommet halveis i første året på sykepleien da jeg oppdaget at jeg var gravid. Var da 21 år. Hadde bare vært sammen med "gravøren" noen få mnd, han var også student. Vi bestemte oss for at dette skulle vi klare. Fikk en sønn september 2. året på skolen. Hadde han med meg fram til slutten av januar, da jeg skulle ut i praksis, måtte da sende han til dagmamma.

Han er i dag en frisk og fin 16 åring, jeg fullførte skolen uten pause, og er fortsatt gift med barnefaren. Vi ønsker oss nå nr 4 sammen.

Du vil jo få et engangsbeløp, pluss at deler av studielånet blir omgjort til stipend. Skal ikke nekte for at det var tøft i perioder, men angrer ikke et sekund i ettertid.

 

Lykke til med valget ditt!

 

Klem

[Gjest]

Hei

 

Ja, litt skummelt er det jo, spesielt når ikke det er planlagt. Vi fikk vår første midt i mitt bachelorstudie høsten 2005. Jeg hadde ikke rett på fødselspenger og hadde også lyst til å fullføre på normert tid. Løsningen ble at pappaen tok ut all permisjon og jeg fikk omgjort ca 60 000 av studielånet til stipend. Dette gikk kjempefint. jeg kjøpte dobbel elektrisk brystpumpe og pumpet meg på skolen i et eget rom. Dette gav pappaen til babyen dagen etter. Det gikk greit med ammingen i 5mnd og det er jeg stolt av! Nå går jeg første år master og skal ha neste beby til sommeren. Vi tar samme løsningen da.

 

For meg har det vært kjempefint å få baby samtidig med at jeg er student siden vi er to som støtter hverandre. Jeg tror det er vanskeligere hvis man er eneforelder.

 

Lykke til.