22 år gammel 1.års student og GRAVID!

[Anonym bruker]

Jeg er 22 år gammel, går nå 1 året på sykepleien, funnet ut at jeg er gravid med termin i august. Har en samboer som er kjempe glad for nyheten, selvom det absolutt ikke var planlagt! Men han er i en annen situasjon enn meg, han er eldre, ferdigutdannet og det er han som eier leiligheten vi bor i. Han er mye mer klar for det enn meg, jeg trives så godt i utdannelsen og vil veldig gjerne klare å fullføre. Jeg håper jeg klarer gå ferdig første året nå som jeg har termin i august. Men hvordan skal jeg klare å gå videre med skolen samtidig som jeg har en liten unge?

 

Hvordan går det økonomisk, tidsmessig osv Føler jeg har et hektisk liv fra før, hvordan skal det gå med ett nytt liv inne i bildet?

 

Jeg rives i to retninger hele tiden, for jeg er så trygg på samboeren min og vet jeg vil være med han for alltid, og tenk om jeg ikke klarer å bli gravid senere? Men så er jeg jo redd for hva jeg er klar for, fortsettelse av utdanning og hvordan jeg skal takle det... Og hvordan jeg skal tørre si det til mamma ikke minst! Kan skje noen der ute er i samme situasjon eller har noen erfaringer å dele mef meg som er i villredet.....

[barnimeg]

Hei!!!

Du er i akkurat samme situsajon som meg.Jeg er også førtste års student ved sykepleien i Trondheim, 21 år. Er nå 11+1 på vei. Og tro meg, det var ikke planlagt. Skulle bare bytte p- pille.

Jeg var også veldig usikker i starten, usikker på om det var riktig å beholde babyen, om jeg ikke var for ung osv. Trives også UTROLIG godt med studiet, og har fått en kjempefin PBL gruppe.

Samboeren min er ferdig snekker, så han tok nyheten med glede. Tror den eneste forskjellen mellom meg og deg er at jeg eier leiliheten vi bor i like mye som min kjære.

Er du usikker i forhold til det, kan dere skrive en samboerkontrakt. Det vil jeg anbefale dere uansett siden dere skal ha baby sammen.

Det går nok veldig bra.

Vi besteme oss for å beholde barnet. Tror det kommer til å ga bra likevel. Økonomisk kommer en ganske godt utav det når en er student. En får mer penger i stipend, førstegangstønad og barnetrygd, så med andre ord kommer du til å ha mere penger når babyen kommer enn hva du har nå. Men ikke velg babyen for pengene.

Lever et veldig aktivt liv jeg også. Har alltid drevet med idrett og trent masse, er ganske sosial osv. Alle de jeg har fortalt det til er utolig positive, også de som jeg arbeider med.(jobber annenhver helg i tillegg til studiene)

 

Hvor er det du studerer da? dersom du er i Trondheim, er vi jo i samme kul!!!

[Gjest]

Hei. Jeg blir 21 år i år og studerer i Trondheim. Jeg holder på med andre året i en bachelorgrad. Samboeren min og jeg fikk en datter et halvt år før vi begynte å studere. Det har gått strålende å kombinere studering og baby. Økonomisk vil jeg ikke si at vi har mye, men vi klarer oss greit. Man får ca 1000lapp i måneden ekstra i stipend og en 1000lapp i barnetrygd. Hvis du velger å ta et helt år sammen med barnet får du fullt stipend, som stidpen, ikke lån. Studentbarnehagene til SIT har veldig gode tilbud til studenter. Faktisk så betaler vi kun 250kr i måneden nå. Siden vi ikke har inntekt annet enn studielån har kommunen vurdert at vi ikke trenger betale. Veldig greit. Og tenkt på så mange og lange ferier en har som student, perfekt når man har barn. Jeg er nå gravid igjen med vår andre, denne gangen planlagt. Så jeg skal ta et års pause fra studiene og være hjemme, gleder meg! Håper du klarer å bestemme deg snart. Vet godt hvordan det er å gå å tvile.

[Gjest]

Forresten så blir foreldre som oftest svært stolte når de blir besteforeldre. Jeg ble helt overrasket over hvor positiv alle var da jeg ble gravid første gangen, til tross for at jeg kun var atten.

 

[Mamma til go'jentene]

Heisann!

 

Jeg har ikke fått babyen min enda da, så jeg vet ikke hvordan tingene vil bli, men jeg kan jo svare på det jeg vet...

 

Vi er studenter begge to, der har dere en fordel når samboeren din er ferdig utdannet. Økonomisk går det helt fint det første året for oss, tror det kan bli tøffere når babyen blir ett år og skal begynne i bhg, men den tid den sorg... Du blir helt klar i hodet hvis du velger å beholde, de tingene du trodde du ville savne vil gå seg til, det er jeg helt sikker på! Jeg lurer litt på hvordan eksamenstiden skal gå her i huset, jeg vil gjerne følge litt med på skolen, og pappaen skal studere, men det får vi ta som det kommer. Der har jo dere en enda større fordel, samboeren din kan jo ta ut størstedelen av permisjonen og få sin lønn de månedene, da vil dere ha det bra økonomisk og du kan fortsette på skolen om du vil.

 

Angående å fortelle det til moren din ville jeg bare ringt og gjort det med det samme. Dersom du velger å ta abort vil du ha henne til støtte, og velger du å beholde vil tid gjøre en overrasket vordende bestemor godt! Du må ta det endelige valget selv, og du kjenner inni deg hva som er best for deg. Ønsker deg all mulig lykke!

 

Klem fra

[Erisa*]

Heisann!

Jeg er ikke akkurat i samme situasjon, men er barn av ei som har vært det! Mamma var 19 og på første året på sykepleien når hun ble gravid med meg. Pappa hadde ikke jobb (var faktisk i militæret hele første halvåret jeg levde!), så mamma var på mange måter alenemamma den første tiden. Men hun klarte det likevel, var ferdig utdannet et år etter normert tid, med gode karakterer. Nå har hun fire barn, en lederstilling i jobben sin, og er godt i gang med masterutdanning i sykepleievitenskap.

Og jeg har hatt en flott oppvekst:)

 

Jeg vil anbefale deg å snakke med Amathea, som kan hjelpe deg å rydde litt i tankene og informere deg om hvilke rettigheter du har. Se www.amathea.no

 

Lykke til!