Ett skritt av gangen...

[lettereliv]

Hadde akkurat besøk av min svigermor. Den typen svigermor som ikke skjønner når hun skal holde munn og hva som passer seg å si. Den typen som får folk til å sperre opp øynene når hun kommer med altfor mye informasjon. Den typen som føler at hun selv ikke er bra nok og derfor overkompenserer i alle retninger.

 

Dama har klart å ta av utallige kilo. Kilo som jeg er overbevist om at kommer på igjen med renter fordi hun slanker seg ikke på noen sunn måte. Hun gjør alle de tingene som man ikke skal gjøre. Spiser nesten ingenting, trener absolutt ingenting, er fanatisk på vekta hver dag, spiser uten pause og sluker fat på fat med hva det måtte være de gangene hun skal skeie ut og er så miserabel etterpå at hun ikke har sjans til å ikke bli sengeliggende.

 

Jeg er livredd for å bli sånn som henne. Å slite med vekta resten av livet, å være misfornøyd hver eneste dag, å føle seg underlegen hver eneste dag, bare fordi jeg ikke har et godt forhold til kroppen min. Å ta av 20 kg på 6 mnd for så å legge på meg 25 de neste 12. Jeg kjenner jeg blir matt av hele dama og jeg er livredd for å bli sånn.

 

Jeg skal ta kontroll her og nå. JEg skal skrive ned det jeg spiser slik at jeg ser om jeg faktisk har kontroll på om jeg spiser rett og jeg skal notere vekta hver onsdag. Jeg skal unne meg det gode liv, men små drypp, ikke orgier. Jeg skal glede meg over livet, ikke gremmes over meg selv.

 

Jeg skal ta ett skritt av gangen.

 

Er du med?