Kan noen hjelpe meg litt?

[Aquanimba]

Hei!!

 

Mitt første innlegg her på BIM. Ser ut som et seriøst sted, med mange medlemmer med masse kunnskap.

 

Grunnen til at jeg velger å legge ut dette innlegget, er ikke fordi jeg vil at noen skal ta et valg FOR meg, men rett og slett fordi jeg ønsker innspill min sak ,som er veldig spesiell og følelsesladet for meg.

 

Mandag viste graviditetstesten at jeg er gravid. Jeg er 24 år, mangler ett fag fra videregående (matematikk), før jeg skal studere videre, etter planen. Pga dårlig rygg ette r en stygg ulykke,skal jeg gå i behandling ett år, og får derfor rehabiliteringspenger, og skal ikke jobbe mens dette pågår.

 

Jeg er i et fast forhold, med en mann som helt klart kommer til å bli en god far for barnet vårt, men bakdelen er at han drar til USA på nyåret for å gjøre ferdig studier. Dette er ikkenoe han får gjort ferdig i Norge, selvom han hadde ønsket det.

 

Det vil si at jeg blir alene i svangerskapet, og de første mnd etter at lille barnet er født. Jeg er selvfølgelig klar over at veldig mange kvinner er alenemødre, og klarer dette med glans, (ære være dere for det ), spørsmålet er jo om dette er noe godt tidspunkt å få barn på-!

 

Jeg har abortert en gang før, for noen år siden, vet ikke riktig om jeg orker det igjen, og lurer litt på om jeg ikke har litt lyst på barn! jeg har aldri tidligere egentlig ønsket dette, men selvfølgelig, er man gravid, så blir saken en helt annen.

 

Er bare noen få uker på vei, skal til lege mandag... Håper på noen reflekterte synspunkter her, virker kanskje litt forvirret, men det er jo for øyeblikket også... Snakket masse med barnefar om det også, og han vil gjerne ha barn, men syns det er feil tidspunkt nå grunnet utenlandsstudier osv... Men som han sier, vi komme rjo til å bli en familie når han kommer hjem allikevel...

 

Stort og vanskelig valg synes jeg!!

 

Synspunkter taes i mot med takk!!

 

 

[Mininni]

Jeg synes du har alle gode grunner for å beholde barnet. Du er i et fast forhold med en mann som er positivt innstilt. At tidspunktet ikke er helt ideelt er så sin sak - men timing er på ingen måte alt!

 

Egentlig passer det "aldri", og når sånne ting skjer som de når har skjedd med deg, og situasjonen er som du beskriver, ja da er det kanskje litt....meningen, hvis du skjønner? Jeg har litt sansen for innimellom å akseptere tilfeldighetene, jeg da La naturen velge for deg, så og si! Det siste hørtes litt "alternativt og flagrende" ut, men jeg mener virkelig dette med at timing er sekundært, i alle fall i en situasjon som din (noe annet kan være når man er veldig ung og slikt, men nå relaterer jeg dette til din situasjon).

 

Du er i en flott alder å få barn på, og hvem vet - utsetter du det for lenge kan det plutselig vise seg å være vanskeligere enn forventet å bli gravid. Mange synes også det er en fordel å få barn som studenter fremfor å vente til endt utdanning - jeg vet ikke, men den fleksibiliteten man har som student er nok kjærkommen både i svangeskap og som småbarnsforeldre.

 

I forhold til å være alene i svangerskap og den første tiden, så vet jeg ingenting om å være alenemor, så det kan jeg ikke bidra med noen synspunkter på. Men har du familie og venner i nærheten som kan stille opp så du ikke blir HELT alene i tiden før din kjære kommer hjem, så hjelper nok det mye.

 

Lykke til med valget ditt! Håper du føler at du finner den rette løsningen for deg/dere!

[Anonym bruker]

Dette er ikke lett nei. jeg skriver nå til deg det jeg tenker ok?

 

Du er 24, og har allerede abortert en gang? Vet ikke om det var med vilje eller ikke, men det er en liten tankevekker det, med at jo eldre man blir jo vanskeligere er det å bli gravid. man er mest fertil mellkm 15 og 25. Dette er det lett og finne info om, men det er noe å tenke på.

 

Når det gjelder ryggen din, kjenner jeg meg veldig igjen. jeg har fibriomyalgi, scheurmann og leddgikt, i tillegg har jeg bristet ryggen på to steder når jeg var 12 som jeg har slått opp igjen i en arbeidskade i 2004, hvor jeg ble lam i venstreside, og fikk kraftig migrene etterpå. Dessuten er jeg i psykriatisk behandling for tiden, og har fått stilt diagnose som ustabil personlighetsforstyrrelse. Noe som høres verre ut enn det er.

 

Alikevel er det en spire i magen, som jeg ikke har noen grunn til å fjerne Alt går, man tilpasser seg. Og jeg tror så mye på at graviditeten i seg selv, forandrer det som er nødvendig. alt går.

 

men å ta den avgjørelsen er ikke lett. Det er kjempevanskelig. Og du har jo fortsatt tid. Du må se på fremtiden og. ikke bare i dag. Og man må se på hva som er best for barnet også. Vil barnet ha godt av å bli født inn i det livet du har?

 

Det var mitt problem. Jeg er så syk, at får jeg et vanskelig svangerskap, blir det i overkant tøft. Jeg mener at banret kunne fått en bedre mor, men blir jeg noengang bedre? Skal jeg la være å få barn for alltid da? Jeg er utdannet og jobber med barn, og elsker barn. Og mine leger og terapauter tror jeg blir en fantastisk mor. Dessuten har jeg er fantastisk mann som blir den beste pappaen på jorda. Det var aspekter som var viktig for meg. en annen ting er at de fleste i min familie har hatt problemer med å få barn. Når jeg da er 22, vil jeg ikke kaste bort en sjanse, som jeg har fått nå

 

klem fra meg

[Gjest]

Jeg stiller meg bak de andre svarene her. Om timingen ikke er perfekt... Hva så? Det er sjelden den blir det uansett! Har en liten historie selv som kan understreke dette.

 

Jeg er blant de jentene som mener familie er viktigst av alt! Men jeg mener også at det er viktig å være i et godt og trygt forhold, samt at inntekt er sikret og at man har et sted å bo. Jeg har hatt lyst på barn så lenge jeg kan huske, Hvis det er noe som har vært sikkert i mitt liv, så har det vært at jeg en vakker dag skal bli mamma. Men jeg ønsket også å være litt mer fornuftig enn søstra mi var. Hun ble gravid på VK2 og med en barnefar som ikke akkurat er ideell (de har nå allikevel holdt ut sammen i 10 - 11 år). Jeg bestemte meg for at jeg skulle være ferdig med utdannelsen min, skulle være i et fast forhold med "den rette", ha hus og fast jobb. Det meste gikk i orden. Jeg ble ferdig med utdannelsen min i 2005. Begynte å jobbe i 2006 og jobbet da fast i 1 år. Gikk arbeidsledig i 3 måneder før jeg fikk et vikariat på fire måneder. Er sammen med den rette for meg. Vi har vært sammen i et og et halvt år nå og stortrives sammen =) Så da jeg fikk det vikariatet tenkte vi at nå setter vi til og prøver å bli gravide. Og vi tenkte at det var ganske stor sannsynlighet for at vikariatet mitt ville bli forlenget. Den gang ei. Nå er jeg gravid, med en uke igjen av første trimester, og er uten jobb - til tross for venting, planlegging og fornuftige tanker. Men jeg vet at vi skal klare oss uansett =)

 

Til HI - Hvis jeg var deg ville jeg valgt å beholde barnet! Barnefar kommer jo tilbake etter endt studie og du kan alltids ta med deg ei god venninne eller noen andre du stoler på under fødselsen =)

 

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Dette kommer du til å klare helt fint. Det ligger vel kanskje litt mellom linjene her at hadde forholdene vært lagt til rette for det så ville du beholdt barnet?

 

Det som kan være litt tøft for deg (det vet jeg selv) er det økonomiske. Rehabiliteringspenger regnes ikke som inntektsgivende arbeid og du har derfor ikke rett på foreldrepenger, kun krav på en engangsstønad på 33584kr skattefritt. (link: http://nav.no/page?id=328 og http://nav.no/page?id=330) . Dette visste du kanskje? Var i tilfelle ikke for å gjøre deg mer forvirret, men det er som sagt greit å vite om... Det hadde i ditt tilfelle vært det eneste som hadde stoppet meg. Alt annet virker som ligger på plass (iallfall mer enn her og vi skal beholde barnet..).

 

Lykke til med valgene dine, det er et tøft valg å ta.

 

Lykke-til-klemmer herfra

 

[Anonym bruker]

Har du forresten vært hos legen nå?

[Anonym bruker]

Behold barnet ditt..Det er et barn som venter på å få deg som mamma.Du hørres ut som en fornuftig jente og det valget du kommer til å ta, tror jeg er det rette for deg..

 

Sliter selv med vond rygg og svinger mellom giropraktor og fysioterap.. Alt går.. Dyrt, men alt går..

 

Vi e bare så utrolig heldig som kan få barn.Men det er et slit å gå gravid..Ikke alle får det like enkelt.Men når en tenker på alle som har klart det før oss, skal nå VI å klare det...

 

Din mann er jo bare to dagers flytur unna.. Dette blir bra..

 

Jeg ønsker dere lykke til og håper dere tar det rette valget for dere..