Tanker en sen torsdagskveld............

[Anonym bruker]

Så sitter vi her da, med verdens nydeligste små og har de beste stundene i vårt liv, men nå også også de verste stundene.... Vi er blitt tykke, puppene henger, vi lekkerurin, svetter ukontrollert, mister håret og plages av alkens kroppslige problem.

 

Så leste jeg en reportasje i VG/Dagblad om kvinner i Afrika som lever med ubehandlet total ruptur.....DET førte til stor problem det....Vet jo at vi her til lands er heldige, men noen gang trenger man å bli minnet på hvor heldig man er, tross hengepupper og 15 kilo ekstra som nekter å forsvinne....

 

Så irriterer vi oss over barn som ikke vil sove, bekymrer oss over barn som kan skje spiser for mye,-eller for lite, vokser for mye,-eller for lite og lurer på om vi blir gode nok mødre. Så så jeg Kari Traa på barnehjem i Murmansk, hvor de tar i mot spedbarn forlatt på sykehuset... De vokser opp uten å oppleve kjærlighet..Barna våre har det iallefall bedre enn dem.....Disse barna vokser jo også opp, og kanskje får de det ikke så mye verre enn andre russiske barn (?? håpe,håpe...), så våre barn kan da umulig bli så verst med oss som mødre?

 

Jeg prøver å glemme mine pesonlige problem og se de i perspektiv, og ender opp med dårlig samvittighet over å være så misfornøyd når jeg har det så bra,- og sitter hjelpesløs og ser på at mennesker lider verden over... Joda, gir så det svir til veldedige organisasjoner, men føler det ikke er nok....

 

Jeg prøver å la være å bekymre meg for mine barn velvære og fremtid og tenker på alle barna i verden som har det verre enn dem,- og igjen dårlig samvittighet..Hvorfor sette egne barn til verden når det allerede finnes millioner av barn "til overs"

 

Så tenker jeg at nå må jeg søren tute meg skjerpe meg, og takker høyere makter (hvem enn det måtte være) for at jeg er den jeg er og har det jeg har. Og overøser barna mine med kjærlighet og moderlig omtanke og tenker at "dette gjør jeg for alle barna som ikke har en mor som er så glad i dem som jeg er i mine". Og jeg kysser dem og tenker at dette kysset er et kyss til alle barn som trenger et kyss. Jeg gir dem en klem, og tenker at denne klemmen er til alle barn som trenger en klem. Og jeg ser på de mens de sover og tenker,- med å bli gravid og føde to barn så har jeg gitt to barn og to sjeler en vidunderlig mulighet til et godt liv, og hadde ikke jeg blitt deres mor hadde de fått en annen mor,-og kanskje endt opp som et av barna på barnehjemmet i murmansk, eller foreldreløs og syke på grunnav AIDS eller noe annet tragisk..... Slik går dagene, slik unngår jeg å "bryte sammen"( litt overdrevet å si at jeg bryter sammen da...) på grunn av selvmedlidenhet eller av dårlig samvittighet over å ha det så godt når så mange lider...

 

Flere som er blitt UTROLIG emosjonell etter å ha fått barn????

 

God natt og sov godt.

[-maria-]

Fine tanker. Stor klem til deg. Barna mine er 6 og 2,5 og jeg tenker sånn rett som det er. Etter jeg fikk barn føles det som alle barn erm ine. Når jeg hører om et barn som lider tenker jeg på det som det skulle være mitt og det gjør vondt. Vi er heldige som bor her, veldig heldige. Skaff deg et fadderbarn i sos barnebyer el noe. Da hjelperm an litt hvertfall, og de er seriøse.