Min historie.....

[Anonym bruker]

Følte det på meg for ei uke siden at noe var galt. Magen var kald og puppene var ikke like ømme. Dagen etter jeg merket disse symtomene hadde jeg hatt en kjempeliten blødning og dro til legen og sa at noe var feil. Ble sendt der i fra med betryggende ord, men hadde like vell den magefølelsen.Bøldningene var ikke store men de var der. Da blødningen dagen etter det ikke hadde stoppet men faktisk øket dro jeg enda eg gang til legen der han sa at det mest sansynelig var en s.abort som var i gang. Skulle bli sendt til gynnekolog dagen etter for og se hvordan det sto til og ta en utskrapning. Tok det veldig tungt men det var ingen ting i mot det som skjedde morgenen etter på baderommet.

 

Jeg voknet av at jeg skreik og hadde menslignende smerter, ble liggende i sengen og gråte før jeg plutseig oppdaget at her var det store blødninger på gang. Gikk på badet og da skjedde det, da kom alt ut. Bod over alt , og hadde ikke peiling på hva jeg skulle gjøre. Hadde jo time til gynekologen , så fikk ei venninne av meg til og komme og følge meg ned dit. Han kunne jo bare bekrefte det jeg allerede hadde sett og viste sikkert, det var ikke noe foster igjen. Han sa det enda var noen rester igjen og at jeg kom til og blø litt. Dro da hjem og fikk plutselig akkutt ont i magen og ryggen, det var det vondeste jeg har opplevd, og mens jeg da satt i dusjen kom morkaka ut. Det er det kvalmeste jeg har vært med på og spydde som en gris. Utrolig ekkelt , og tror at synet av fostret og den morkaka som kom ut etterpå kommer til og forfølge meg resten av livet. Det går bedre etter hvert , man kommer over det tror jeg til en viss grad, men til alle dere som opplever sånt ta den tiden dere trenger for og komme dere etterpå. For ingen vill kunne forstå hvordan det er så fremt de ikke har opplevd det selv.

Men selvfølgelig skal jeg prøve på nytt , og skjer det en gang til prøver jeg en gang til igjen, og håper håper det går i orden neste gang.

[mama73 m/tre søte små]

Uff, det var trist... Føler med deg..., jeg selv spontanaborterte i går. Var først hos gynekolog og fikk ultralyd etter å ha hatt litt blødninger. Der så hun hjerteaktivitet, men fosteret var ikke mer enn 4,5 mm (noe det er i 6.uke, og jeg var i 8.uke). Livmoren min var stor som i 8.uke.

Da vi kom hjem begynte jeg å blø mer og fikk noen sinnsyke smerter hvert fjerde minutt (hele kvelden og natta) og blødde ut to klumper i toalettet + noen bind. Synes det er så rart at det var hjerteaktivitet for så å spontanabortere et par-tre timer etterpå.....

Hvor langt var du på vei?

Høres helt forferdelig ut det du opplevde. Jeg lurer sånn på om alt har kommet ut da jeg på ingen måte har blødd like mye som deg, men kanskje jeg var kortere på vei?

 

Det er fint at du tenker framover og ikke gir opp til tross for en skrekkopplevelse. Mest sannsynlig vil det gå bra neste gang!

Lykke, lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg var 10 uker på vei jeg, og blødde i ei uke etter. Blør litt av og til enda. Skal vell tilbake og se om det er noe igjen neste uke, men jeg tror alt e borte. Fikk en del rester ut etterpå , og de merket man kom med ont i magen og ont i ryggen. Jeg heller blødde ikke første dagen etter, men det kom etter hvert. Men kjenner også folk dær alt har kommet på en gang, kroppen ordner seg selv veit du

Grunnen for det skjedde veit jeg ikke, men av en eller en annen grunn døde det i magen da, tipper noen slags form for feil ja, der og.

 

Har du hatt en spontanabort før ? eller er dere førstegangsprøvere?

Krysser fingrene for deg neste gang:)

 

 

[mama73 m/tre søte små]

Jeg har aldri hatt en spontanabort før.

Dette barnet var veldig etterlengtet og ønsket, så vi tok spontanaborten veldig tungt. Jeg er 34 år, og har slitt litt med å bli gravid, og er engstelig for at det ikke skal klaffe neste gang. Vet jo at fruktbarheten synker, men må bare prøve igjen, og ikke gi opp håpet!

 

Lykke til du også!