den beste dagen (eller natta) i mitt liv:-)

[Gjest]

torsdag den 2.november var jeg dårlig hele dagen, kynnere, kvalme, svimmelhet og merkelige smerter i lysken var noen av tegnene som gjorde meg sikker på at fødselen ville finne sted en gang utover natta. kvelden kom og jeg krøp spent til sengs, bare for å våkne opp like stor og fin neste dag.

 

Fredagen var enda værre og nå lurte jeg på om jeg bare var blitt syk. Ingen fødsel var skjedd da jeg våknet lørdag heller, ei søndags morgen. men tegnene vedvarte og søndags ettermiddag hadde jeg så vondt i lysken og bekkenbunnen at jeg flere ganger måtte stopp opp for å ta pauser da jeg var ute å handlet med min mor.

 

Jeg hadde gitt opp håpet om å føde til termin og forberedet meg mentalt på å gå over tiden for ikke å la meg lure av disse falske tegnene jeg hadde hatt siden torsdagen. Da kvelden kom følte jeg meg egentlig ganske fin, hadde litt kynnere, men dem hadde jo vært tilstede noen dager nå..

 

jeg og samboer satt og så på TV og ante fred og ingen fare. rundt halv elleve kjente jeg at jeg måtte tisse og gikk på do. da jeg var ferdig fortsatte det bare å renne og jeg skjønte ingenting. 'Andreas, hører du at det renner?' spør jeg med forundring, 'ja?' svarer det i fra stua. '..men jeg tisser ikke altså!'

 

da det endelig stoppet kledde jeg på meg og gikk forvirret ut i stua, bare for å snu og gå inn på badet igjen da det begynte å renne på nytt. slik fortsatte det en halvtime og vi bestemte oss for å dra til føden for å sjekke om det virkelig var vannavgang.

 

kjæresten satte meg av ved inngangen og dro selv for å parkere. jeg gikk rolig og spent inn på føden og forklarte jordmor hva som var hent. hun ba meg vente inne på et undersøkelsesrom. jeg satte meg i en stol og var veldig spent og nervøs. jeg hadde tidligere i svangerskapet trodd at vannet var gått, men tatt feil og da ble jeg fortalt at om fødsel ikke starter i løpet av døgnet etter vannavgang blir man igangsatt. det kriblet ordentlig i magen min da jeg tenkte på at et døgn i fra nå var jeg enten i fødsel eller hadde lille rusket mitt i armene mine.

 

jordmor kom inn og fikk meg til å tisse i et glass, tok fostervannsprøve på meg og satte noen strikk over magen min for å følge barnets aktivitet og om jeg hadde rier. baby hadde det fint og det ble registrert rier, til min store overraskelse, for jeg trodde det bare var kynnere jeg hadde! jm kjente på magen min og bekreftet at det faktisk var rier, men siden jeg ikke hadde så veldig vondt og bodde like i nærheta ville hun sende meg hjem for å spise og sove ut.

 

hun kunne ikke sjekke åpninga siden vannet var gått, og det da er større infesjonsfare. hun ba meg komme tilbake neste dag rundt 12-tida for nærmere undersøkelse om ikke fødselen startet før, noe hun forresten ikke trodde vill skje siden jeg var førstegangs.

 

vi reiste hjem igjen og fikk i oss litt mat, jeg skreiv en tekst og sendte den inn til skolen så jeg skulle slippe å tenke på den som nybakt mor, og tok en dusj før jeg la meg. kjæresten sovnet med det samme, men riene mine ble sterkere og fikk kortere og kortere mellomrom for hver gang.

 

jeg klarte ikke å sovne og litt over kl 3 kom den første virkelig vonde rien. jeg holdt pusten og beit tenna godt sammen til den var over og alt jeg hadde lest om pusteøvelser var glemt. da neste satte i klarte jeg ikke å ligge stille og måtte opp å vandre. de kom med bare to minutters mellomrom allerede og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, vekslet mellom å stå i dusjen, ligge over bordet og trippe rundt i stua. til slutt krøllet jeg meg sammen ved siden av kjæresten, som våknet av ynkene mine.

 

hadde ikke han våknet hadde jeg vel født hjemme i senga, for dumme meg ville ikke til føden i tilfelle jeg måtte være der i mange timer før gutten kom. jeg hadde jo aldri født før, og det eneste jeg hadde hørt om fødsel var at den første som regel tok lang tid. tenkte a tjeg helst ville være hjemme å vente...

 

samboer hadde litt panikk og visste stakkars ikke hva han skulle gjøre da han så hvor vondt jeg hadde. han kledde på seg og løp rundt om kring og pakket siste rest. så fikk han endelig meg til å kle på meg, men jeg ville fortsatt ikke til føden, selv om riene kom hakk i hel med hverandre. først da jeg begynte å blø gikk jeg med på å reise inn igjen.

 

da vi ankom føden for andre gang måtte jeg ta pauser på turen inn. jeg traff på den samme jm'a som tidligere og tok meg kraftig sammen og fortalte rolig og smilende hva som skjedde med meg. jm var rolig hun og, og tok meg med inn på det samme undersøkelsesrommet.

 

hun kjente på magen min og bestemte seg for å kjenne på åpninga ettersom riene var så tette. hun stakk handa inn og fikk plutselig et merkelig uttrykk i ansiktet mens hun rota rundt oppi der:-P 'Nei men hallo, du har jo full åpning, jente!' den rolige jm vi møtte i gangen var borte vekk og hun trakk av meg klærne i full fart og fikk på meg en sykehusskjorte

 

hun halte meg etter gangen og inn på den eneste ledige fødestua, fikk meg opp på senga og forsvant. så kom hun inn igjen i følge av en barnepleier. samboer fikk plass ved siden av senga mi og jm undersøkte meg en gang til.

 

hodet var ikke lang nok nede i fødselskanalen enda og jm ba meg stille meg i et ståstativ.. det var Ikke noe godt! hadde et enormt nedpress mens jeg stod der og måtte vagge fra side til side for at han skulle synke fortere, og det var utrolig tungt og vondt å måtte holde igjen.

 

da jeg endelig fikk legge meg på senga igjen, var hodet fortsatt ikke langt nok nede og de stilte senga slik at jeg kunne henge meg over ryggkanten mens hodet kom lengre ned. dette ga også et enormt nedpress, som gjorde det utrolig vanskelig å holde igjen.

 

dessuten var jeg sikker på at jeg måtte bærsje og advarte jm og barnepleier gang på gang, men det kom ikke no;-P endelig var hodet langt nok nede og jeg fikk lov til å begynne å presse.

 

det var en sann befrielse å få lov til å presse i riene! etter første press kjente jeg at hodet stod mellom bena mine, og både jeg og samboer måtte ned og se. hodet hannes lignet på et dinosauregg;-) på neste press var halve ungen ute og da var det bare ett press igjen så lå verdens nydeligste gutt på magen min.

 

05.49 sier jm, og jeg skvetter til, for jeg trodde ikke klokka var mer enn fire! fødselen gikk Så mye greiere og raskere enn jeg hadde forventa, jeg grudde meg ikke på forhånd og det viste seg jo at det hadde jeg heller ingen grunn til:-)

 

jeg revnet ikke og fikk mye skryt fra jm og bp, som begge var med på å gjøre fødselen til en sinnsykt god opplevelse for meg. alt i alt en utrolig flott fødsel, gleder meg allerede til neste gang;-)