moden gravid og alenemor igjen ?

[Anonym bruker]

Hei !

noen her som blir alene denne gang ? Har selv vært alene med barn i 8 år siden ekteskapet sprakk og er nå gravid med ny samboer som heller ikke ser ut til å holde, føler meg ganske dum egentlig selv om jeg har god jobb og gjerne vil ha flere barn- når man er 38 skal man liksom vite hva man gjør og få et forhold til å fungere, men hva gjør man når den sambo ikke lengre vet om han vil ha barn når man er 15 uker på veg ? og heller ikke vil snakke om tingene og derfor er minst mulig hjemme`?

Å holde ut for fasaden skyld ? vente til barnet er født og se hvordan det går ? hva tenker dere andre med noen år på baken ?

 

Trenger råd

[Chezka]

Jeg var alenemor med min datter som nå er 20, mens jeg nå prøver å få en liten spire med min nye mann

 

Å være alenemor var slitsomt, og jeg tror det var lettere på mange måter da jeg var ung. Tror jeg hadde syns det var mer slitsomt nå som jeg er er blitt 39 år. På den annen side har jeg i dag mye mer livserfaring, trygghet og ro, og på den måten ville jeg taklet å bli alenemor på en annen (og bedre?) måte.

 

En ting som iallefall er sikkert er at jeg ikke ville velge å "holde ut for fasadens skyld". Det å måtte "holde ut", som du sier, ville slite så mye på meg at det ville opplevdes som en ekstra byrde. Da må det være bedre å være alene om ansvaret for den lille, da vet du hva du har å forholde deg til og innstiller deg på det. Du kan fokusere helt på den lille, og ikke måtte bruke din energi på samboeren som ikke lenger er den du ønsker å leve sammen med.

 

Jeg tenker at det er viktig at du krever en seriøs samtale med din samboer, der du forklarer ham konsekvensene av hans oppførsel. Du kan eventuelt alliere deg med lege/jordmor som kan innkalle ham til en samtale. Det er viktig at du får en avklaring, og at han ikke får lov til å trenere livet ditt med å "ikke ville snakke om det".

[Oh'rly]

Hei =)

Jeg er 39 og blivende alenemamma, men med et litt annet utgangspunkt enn deg siden jeg har valgt dette selv og blitt gravid ved hjelp av donor. Tror nok helt sikkert du vil klare deg fint uansett hva det blir til med samboeren din, og selv om han har fått panikk nå er det jo fortsatt mulig han tar til vettet og innser hva han går glipp av.

 

Hvis han er så lite hjemme og uvillig til å dele tankene sine med deg ville jeg heller bedt han om å finne et annet sted å bo mens han grubler, og heller komme tilbake når han er klar for å snakke. Blir bare irriterende å tråkke rundt hverandre uten å komme noen vei tror jeg, og han har sikkert ikke vondt av å komme seg vekk og få sjansen til å savne deg litt også. Å holde ut for fasadens skyld er vel ingen tjent med, og å vente med å rydde opp i problemene til barnet er født tror jeg heller ikke er noe poeng.

 

Håper fyren blir voksen snart og at alt ordner seg for dere =)

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg vet jo at jeg kan greie det hele fint alene. Det er kanskje noe av det som gjør det uutholdelig sammen med den uavklarte situasjonen, jeg har jo et valg, er usikker på hva som er hormoner og hva som vil være uansett men trenger noen avklaringer nå! En annen sak er også at vet å være alene så innretter også nettverket mitt seg etter det, merker jo at mye god hjelp jeg fikk tidligere med nr 1 nå er borte fordi omgivelsene forventer at sambo stiller opp, noe han jo overhodet ikke gjør, hverken praktisk eller økonomisk. Må nok tenke litt på om samtale med lege/jordmor eller utkastelse er rette vegen å gå. Vet jo heller ikke sikkert om han har noe på si selv om magefølelsen min sier det ( skjelden hjemme før 24-01 tia..og tider/det lille han forteller ikke stemmer). Problemet er jo at han går helt i vranglås og lukker seg helt, påstår det bare blir krangling men kommer jo ingen veg når man ikke engang hilser på de man bor under samme tak med, engster meg en del for innvirkningen dette har på de andre barna.

 

 

[mor1973]

Tror nok det er best at dere tar en tenkepause. Han kan jo ikke fortsette sånn når han blir småbarnsfar. Kanskje en pause får han til å tenke seg om. Jeg synes ikke du skal godta at han til stadighet kommer hjem 24- 01, ikke hilser og nekter å gjøre et forsøk på å løse konflikter. Det er respektløst, synes jeg.

[corleone]

Er nok best å få en avklaring snarest, i mine øyne i hvert fall. Da har du litt mer klarhet i hva du har å forholde deg til. Trenger jo ikke brenne alle broene, kanskje han er i sjokk og fornektelse Men han bør flytte ut og komme med et fornuftig svar. Det verste er å gå og lure. Hvis han i tillegg ikke kan oppføre seg på en alminnelig måte hjemme, blir det slitsomt for alle og barna er i hvert fall ikke tjent med dette.

 

Håper du kan finne roen snart

[Anonym bruker]

Vel ser nå ut som om det ikke lengre er noe valg å ta. I helgen pakket han en bag og dro, aner ikke hvor og får ikke kontakt, noget skjelven men klarer meg vel denne gang også. Må bare få opp litt styrke til å arrangere jul for ungene på mest mulig naturlig måte..

[corleone]

Det var jo selvsagt trist... Men kanskje best å ha det overstått hvis ikke dette hadde livets rett og var i vente uansett? Tror det vil bli bedre å feire jul uten han. Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Dersom han nå kommer tilbake om noen dager, så spør ham om hvor han har vært. Høres for meg ut som han har en elskerinnne som han drar til når han ikke er hjemme hos deg. En slik mann er ikke noe å ha i hus, da han også vil klare å forsure livet ditt da. Du klarer der fint alene. Finn gleden i deg selv og barna, så dukker det nok opp en som er "verdig" deg med tiden.

[Anonym bruker]

klarer meg bra alene, er bare så innmari sliten og nedfor akkurat nå. Snart jul og ungene trenger en mor som fungerer, føler meg lurt- det var han som ville ha baby, jeg var ferdig med småbarn og hadde nok med de jeg hadde.... vel, en fra eller til? litt dårligere råd ? han ringte i sted og sa han ikke betaler mer inn på regningskto siden han ikke bor her så jeg ikke forventer meg noe, hvordan kjøpe julegaver til unger når du ikke vet hvordan man skal beholde leiligheten ? bare griner og raser, må komme meg opp, juleavsluttning kl 19 som ungene venter at han skal være med på, hadde laget egen inbydelse til ham som han takket rørt for en stund tilbake. Finnes det ikke grenser for drittsekker ??

Sa jeg ikke orker tanken på et barn til alene, fikk beskjed om at da kan jo han skaffe au-pair og ta omsorgen, svarte med amming, men han mente jeg bare kunne pumpe meg- behøver vel ikke si at dette er hans første barn ? knekker helt jeg, men jeg kan bare ikke tillate meg det for de andre barna sin skyld.

[corleone]

Huff... Au pair og pumping ja... Ting kan selvsagt endre seg i de ukene og månedene du har igjen til fødselen. Men jeg hadde nok ikke regnet med videre støtte fra han, nei. Håper du har familie du kan lene deg litt mot nå.

[Anonym bruker]

Ja heldigvis :-) har vært alene med de andre i mange år og har en familie og et nettverk som er gull verd !

 

Bare innmari sliten akkurat nå..